Sandblåsing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sandblåsing av en vegg
En mindre sandblåser, lett å forflytte. Tanken fylles med blåsesand. Trykkluft kobles til og via hendler (ventiler) kan mengde trykkluft og mengde sand reguleres.
Dieselkompressoren lager trykkluft som brukes til å blåse med

Sandblåsing er fin sand blåst i luft. Det skilles mellom naturlig og ikke-naturlig sandblåsing.

Når de små sandkornene treffer overflaten på en hard gjenstand, vil den bli skadd, og litt av den ytre overflaten vil falle av.

Prinsippet er det samme som skjer om en kaster en stein mot en hard overflate, overflaten blir skadd.

Naturlig sandblåsing[rediger | rediger kilde]

Sandblåsing forekommer naturlig i naturen, når vinden blåser med seg sandkorn. Når de harde sandkornene blåses mot andre overflater slites disse. Denne naturlige slitasjen finnes naturlig på steder med mye sand og vind, og kalles erosjon.

Ikke naturlig sandblåsing[rediger | rediger kilde]

En «ikke-naturlig» sandblåsingsprosess ble patentert av Benjamin Chew Tilghman den 18. oktober, 1870.

Det brukes kvartssand, da dette er en svært hard sand. Sand av en mykere bergart er ikke like effektiv og vil hurtigere bli nedslitt til sandstøv. Sandstøvet, iblandet støv fra det materiale (overflate) som blir sandblåst, er et helseproblem. Idag brukes verneutstyr under sandblåsingen, som vernebriller, støvmaske, vernesko, solid jakke og hansker.

Trykkluft fra en lufttank og sand i et riktig blandingsforhold, blåses gjennom en slange. En slik «luftstråle med sandkorn» kan brukes til å fjerne rust, gammel maling, rengjøring av harde overflater med mer. Metoden er like effektiv på store overflater eller i trange kroker, kanaler eller svært ujenve overflater. Eller til forming av en overflate. Virkningen ligner den som oppstår når en overflate pusses med sandpapir. Virkningen kan varieres med lufttrykket og mengde tilsatt sand.

Også andre materialer er utprøvd som blåsemateriale. Som små glass-, kobber- og stålkuler samt mange andre materialer. Den blåste gjenstandens overflaten får ulik struktur etter hvilket materiale en blåser med.

For å beskytte overflaten kan blåsefolie eller et annet elastisk og mykt materiale brukes. Når den harde kvartssanden blåses på gummitape, vil den gi etter og beskytte overflaten bak. Prinsippet er som om en kaster en gummiball mot fjellet, den spretter tilbake uten å gjøre skade.

Sandblåsing av navn og ornament[rediger | rediger kilde]

For navn og ornament på gravminner brukes idag sandblåsing, data og dataskåret-tape. Det som skal «hugges inn», skrives inn i et dataprogram, og formateres med skrifttype, linjeavstand, bredde, høyde, til det passer på gravminnet. Dette overføres til en blåsetape i en skjæremaskin. Blåsetapen er en gummitape. Den er vanligvis ca. 1 mm. tykk. Maskinen skjærer ut bokstaver og tall på tapen, som deretter limes på gravminnet, på riktig plass. Bokstaver og tall nappes ut. Resten av gravminnet dekkes med blåsetape, som beskyttelse. Ornament skjæres vanligvis ut på samme måte.

Sandblåseren blåser luft med sand. Det er små harde korn av kvartssand, vanligvis brukes en middels hard sand til skrifthugging, som er et finere arbeid. Det er viktig å ikke blåse for lenge på samme sted, men likt over hele inskripsjonen.