Keiserhegre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Keiserhegre
Keiserhegre
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ardea insignis
Hume, 1878
A. imperialis
Norsk(e) navn: keiserhegre,[1]
hvitbukhegre
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Pelikanfugler
Familie: Hegrefamilien
Slekt: Ardea
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigCR - Kritisk truet

CR — Kritisk truet

Habitat: våtmarksområder og elver
Utbredelse: Nordøst-India, Bangladesh, Bhutan og Burma

Keiserhegre (Ardea insignis) er en storvokst monotypisk art i hegrefamilien (Ardeidae) og inngår i slekten Ardea, som i alt teller 14 arter. Arten er ifølge BirdLife International kritisk truet av utryddelse, og med det den mest truede av alle nålevende hegrearter.[2] Artens nærmeste nålevende slektning er sotvingehegre (A. sumatrana) .Arten opptrer også på Evolutionarily Distinct and Globally Endangered (EDGE) som en av verdens mest truede fuglearter, med en EDGE Score på 4,9 og en ED Score på 7,4.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

A. imperialis blir av og til benyttet som vitenskapelig navn på denne arten, men det er et juniorsynonym.[3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Keiserhegre er ei storvokst hegre som måler omkring 127 cm og regnes som den nest største av alle hegrene. Den har et formidabel kileformet nebb som måler cirka 152–176 mm. Fjærdrakten er ganske uniform og i hovedsak grå, med hvitt i strupen og hvit buk. Oversiden er mørkebrun til nærmest sort.[3]

Arten er utbredt fra foten av det østlige Himalaya i Bhutan, i det nordøstlige India og det nordlige Myanmar. Tidligere var den også bredt distribuert over det sentrale og østlige India, Nepal (der den nå er utryddet) og (i det minste) i det vestlige og sentrale Myanmar. Kan tenkes finnes den fortsatt også i det sørlige Tibet. Om vinteren besøker noen fugler lavlandet i Brahmaputradalen og overvintrer der.[3]

BirdLife International anslo i 2006 (basert på litteratur av D. Wilson & J. Eames 2006) den totale populasjonen av keiserhegrer til 50–249 voksne individer, hvorav cirka femti finnes i Bhutan der arten først ble registrert i 1991. Tar man med alle fuglene, uavhengig av alder, ligger populasjonen på 70–400 individer totalt.[4]

Arten er hovedsakelig solitær og opptrer langs elver, ofte med sand- og grusbanker, og i subtropisk lauvskog, opp til cirka 1 500 moh i India og 1 300–1 500 moh i Bhutan. Om vinteren kan fuglene opptre i mindre flokker i uforstyrrede områder. Arten hekker i chirfuruskog (Pinus roxburghii) i Namdapha Tiger Reserve i India.[4]

Lite er kjent om matvanene til denne arten, men man regner med at den jakter større fisk og edelkreps, trolig også insekter, amfibier, reptiler og mindre pattedyr. Jakten foregår gjerne ventende på knedypt vann eller mens fuglene går sakte langs med bredden.[4]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Martínez-Vilalta & Motis (2018).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][6] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige beskrivelser.

Treliste
Noter
  • A. brachyrhyncha og A. plumifera ble tidligere regnet som underarter av A. intermedia (duskhegre), men disse er nå skilt ut som selvstendige arter. De er imidlertid ikke navngitt på norsk enda.
  • Kritthegre og hvithalshegre ble tidligere av og til regnet til Ardea, men disse er nå plassert i Egretta

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b BirdLife International. 2017. Ardea insignis (amended version of 2017 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22697021A118359844. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22697021A118359844.en. Downloaded on 17 June 2018.
  3. ^ a b c Martínez-Vilalta, A., Motis, A. & Kirwan, G.M. (2018). White-bellied Heron (Ardea insignis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52680 on 17 June 2018).
  4. ^ a b c Inskipp, C. & Inskipp, T. (1993) Birds recorded during a visit to Bhutan in autumn 1991. Forktail 8: 97–112.
  5. ^ Martínez-Vilalta, A. & Motis, A. (2018). Herons (Ardeidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52203 on 6 June 2018).
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]