Hopp til innhold

Glansvinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Glansvinger
Oransjegullvinge
Nomenklatur
Lycaenidae
Leach, 1815
Populærnavn
glansvinger
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenSommerfugler
OverfamilieDagsommerfugler
Økologi
Antall arter: ca. 6 570 i verden
37 i Nord-Europa
24 i Norge
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Inndelt i
Preparerte typeeksemplarer av glansvinger ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Øverst: blåvinger, hann og hunn (brun). Under til venstre gullvinge og til høyre en stjertvinge.

Glansvinger (Lycaenidae) er dagaktive, fargerike sommerfugler. Glansvingene utgjør 40 prosent av alle kjente arter av dagsommerfugler og er med det den største delgruppen. De består av omtrent 6 570 arter i verden, i Norge finnes 24 arter.

Flere av artene lever som larver i symbiose med maur, noe som er et særtrekk hos glansvinger.

Utseende

[rediger | rediger kilde]

Med bakgrunn i farge og fasong på vingene kan de norske artene deles i gruppene blåvinger, gullvinger og stjertvinger.

  • Blåvinger er stort sett blå, men mange arter, og særlig hunnene, kan være brune eller brunsvarte på vingenes overside. Tegningene på vingenes underside varierer fra art til art. Mange har rødoransje eller svarte små flekker i hvite ringer på vingenes underside. Bakvingene mangler «stjerten», som helt eller delvis finnes hos stjert- og gullvinger.
  • Gullvinger er vanligvis gyllenoransje med varierende mønster eller fargefelt i brunt og blåbrunt på vingene. Bakvingene har hos noen en antydning til «stjert». Gullvinger skiller seg fra de andre ved at de mangler radialåren R, i framvingene.
  • Stjertvinger har for det meste en brunlig vingeoverside, og de fleste har en tydelig liten «stjert» i bakvingens bakkant, der vinge-ribben CuA2 er noe forlenget.

Ytre bygning

[rediger | rediger kilde]

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin.

Vingenes over- og underside er normalt forskjellige. Oversiden har gjerne klare og skarpe farger. Hos hannene er fargene klarest, hunner har mindre framtredende farger. Særlig gjelder dette hos blåvingene der hunnene generelt er mer brunfarget, ofte med en blåtone nærmest kroppen. Noen glansvinger har iriserende farge i ulike nyanser av blått, grønt eller fiolett, som endres etter vinkelen lyset brytes i. Undersiden av vingene har ofte en mer grå grunnfarge, med flekker og fargetegninger, noe som er et godt kjennetegn for å skille de ulike artene fra hverandre. Vingene hos hanner har små kjertler som utskiller en lukt (feromoner) som er artsspesifikk. De norske artene av glansvingene har et vingespenn på mellom 18 og 45 mm.

Hode av Tiriltungeblåvinge, sugesnabelen er mørk, palpene er lange og framoverrettet. Antennene, over de store fasettøynene, er trådformet med en klubbe ytterst.
Foto: Halvard Hatlen

Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Leddene er ofte farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt. Antenneklubben er flat eller skålformet. Fasettøynene er store og vanligvis mørke. Noen arter har øyne med korte fine hår, andre har hårløse øyne. Hodet er smalt foran, palpene er store og framoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen, hos de voksne, er omformet til en lang sugesnabel (proboscis). Den finnes mellom palpene, litt langt nede, under hodet og er rullet opp i en spiral, når den ikke er i bruk. Munnen har ikke kjever og lepper. Larver har bitende munndeler med kjever.

På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet. Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med, mens hannene har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert.

Indre organer

[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer hos glansvinger består av fordøyelses-, forplantnings- og åndedrettsorganer. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull, kalt stigma, i hudskjelettet. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod, men en blodvæske som sirkulerer i kroppen, den pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. I hodet, men også i resten av kroppen, finnes sanseorganer for syn, smak og lukt. Nervesystemet består, i likhet med alle leddyr, av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg

[rediger | rediger kilde]
Eggene er runde og har ofte et mønster med fin punktur. Rathinda amor
Puppen ligger ofte i strølaget eller på et blad under planten.
Foto: Viren Vaz

Eggene er flate, med et fint punktert mønster, de fleste omtrent 1 millimeter brede, eller litt mer. Mellom de ulike delgruppene er eggene noe ulike, men innbyrdes i slektene kan eggene være svært lik hverandre. Noen arter legger få, men noe store egg, andre mange små egg.

Larvene

[rediger | rediger kilde]

Larvene har generelt tykk hud og er ganske hardføre. De fleste har en grønnlig eller brunlig farge, ofte med en eller flere lengdestriper. Undersiden er flat, mens oversiden er hvelvet. Larvens kropp smaler litt bakover. På bakkroppen har eldre larver har et par tentakler, som kan skytes ut og trekkes inn igjen. Kjertelen som produserer aminosyrer og det sukkerholdige stoffet, finnes på larvens sjuende bakkroppsledd.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvehodet er vanligvis beskyttet av en framoverstikkende nakkehud. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larver har bitende munndeler.

Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéne.

Puppen

[rediger | rediger kilde]

Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner ofte plantedeler som frø og lignende. Hos noen arter er puppen festet i et magebelte, til et blad eller lignende. Mens andre arter mangler magebeltet.

Levevis

[rediger | rediger kilde]
Maculinea nausithous
Foto: Anett Richter
Gullvinger på blomsterbesøk. Lycaena phlaeas
Vårblåvinge som legger egg, på næringsplanten.
Foto: James K. Lindsey
Flere blåvinger er brunlige på farge.
Foto: Alvesgaspar
grønnstjertvinge
Foto: James K. Lindsey
Satyrium pruni
Foto: Olaf Leillinger
Lyset brytes i vingene. Argusblåvinge
Foto: Christian Fischer

Glansvinger har en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Men om det kreves kan de fly hurtig et godt stykke. Om natten og i overskyet vær hviler dagsommerfuglene. Mange arter foretrekker å sitt høyt og ofte noe synlig på planter eller i trær. Om de blir truet kan de derfra raskt fly i sikkerhet. Vingene holdes sammenlagt opp fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen kamuflasje og beskyttelse.

Føde

[rediger | rediger kilde]

De aller fleste glansvingelarver lever som planteetere. Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Noen arter lever i samspill (symbiose) med maur. De fleste lever på vertsplanten og får beskyttelse av maur. Til gjengjeld får mauren honningdugg av glansvingelarven. Noen lever, i maurtuer, av mat maurene har samlet. Men andre arter lever som planteetere i de første larvestadiene, men senere som rovdyr, på andre mindre insekter som larver av maur eller bladlus.

Larvene

[rediger | rediger kilde]

Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larvene er trege og ikke særlig skye. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring. De fleste larvene kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer fra noen kjertler på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes av og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfuglen en viss beskyttelse. De to tentaklene på bakkroppens åttende ledd hos eldre larver, produserer trolig et feromon som styrker sameksistensen med maurene ytterligere.[1]

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Forplantning

[rediger | rediger kilde]

Hannene patruljerer gjerne over et større område for å finne en hunn. Paringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under paring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å pares. Om et par forstyrres under paring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hos andre dagsommerfugler er dette motsatt. Hunner som har paret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Glansvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer, og dyret bygges opp igjen.

Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste glansvinger har et puppestadium på mellom to til fire uker.

Overvintringen skjer både som egg, som larve eller som utvokst (imago) sommerfugl.

I sameksistens med maur

[rediger | rediger kilde]

Noen glansvinger lever som larver i større eller mindre grad i sameksistens (kommensialisme, symbiose og i noen tilfeller som parasitter) med maur. Så mye som omtrent 75 % av artene har ett eller annet forhold til maur. Dette er et særtrekk hos glansvinger. Disse larvene kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer fra noen kjertler på bakkroppen. Dette tiltrekkes maurene av, som beskytter glansvingelarvene. Noen glansvingelarver kan produsere svake lyder og vibrasjoner i plantene. Dette for å tiltrekke seg maur.[2][3]

Enkelte arter maur tolererer også at maurens larver blir spist av glansvingelarven, slik det er tilfellet hos Maculinea arion. De unge larvene lever sine første tre hudskifter på planter, på normalt vis, som planteetere. I det fjerde hudskiftet mister larven interessen for å spise blad fra planter og begynner å vandre omkring. Fra og med det fjerde hudskiftet fungerer også kjertelen på ryggen som skiller ut det sukkerholdige stoffet. Maur, særlig fra slekten Myrmica, oppsøker etterhvert larven og forsyner seg av stoffet. Larven lar seg bære inn i maurtuen. Her fortsetter den å produsere sukkerholdig væske til maurene, mens den lever av mat maurene har samlet inn eller som rovdyr på maurens larver. Den fullfører sin utvikling i maurtuen og har også puppestadiet der. Når den klekker, etter tre – fire uker, kryper sommerfuglen uhindret ut av maurtuen.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Glansvinger er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis og sjeldent over alpin sone i fjellet. De fleste arter finnes i varmere strøk. I Norge finnes tiriltungeblåvinge og ildgullvinge nær sagt alle steder med noe gress og åpne enger. Noen arter lever på lyngheier eller i åpen skog, mens andre kan være tilknyttet en helt særegen naturtype, slik som tilfellet er hos Lysandra coridon som bare lever der grunnen er svært kalkrik.

Glansvingene utgjør omtrent 40 % av alle kjente dagsommerfugler.[4]

Sårbare

[rediger | rediger kilde]

Mange av glansvingene lever på åpne blomsterrike enger i kulturlandskapet. Dette er en naturtype som blir sjeldnere og sjeldnere, på grunn av endringene i jordbruk og landbruk. Eller de kan være avhengig av en spesiell næringsplante, være tilknyttet en helt spesiell biotop. Flere av artene er i tilbakegang og flere finnes på Norsk rødliste for arter over truede arter.

Av verdens truede dagsommerfugler, utgjør glansvingene nær 30 %.[5] På IUCN rødliste er 100 arter oppført.[6]

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]

Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. Tradisjonelt har glansvingene vært inndelt i de fire underfamilier.

Noen har regnet underfamiliene Lipteninae, Liphyrinae, Curetinae og Poritiinae med, slik at det tilsammen ble åtte underfamilier.

Andre entomologer som arbeider med taksonomi inkluderer underfamilie Riodininae.[7][8] Delgruppen Riodininae regnes som en selvstendig familie (søstergruppe) med navnet Riodinidae[9] i nyere systematiske arbeider.

En endelig avklaring av den systematiske inndelingen er altså uklar. Nyere forskning basert på slektskap mellom de ulike delgruppene plasserer artene inn i fire delgrupper (underfamilier).[10][11] Alle de norske artene tilhører Lycaeninae.

Systematisk inndeling med norske arter

[rediger | rediger kilde]
Curetis thetis (Cueretinae)
Poritia hewitsoni (Poritiinae)
Allotinus major (Miletinae)
Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.amonline.net.au Australian Museum factsheets (Desember 2006)
  2. ^ Pierce N.E., Braby M.F., Heath A., Lohman D.J., Mathew J., Rand D.B., Travassos M.A. 2002. The ecology and evolution of ant association in the Lycaenidae (Lepidoptera.) Annual Review of Entomology 47. side 733-771.
  3. ^ DeVries, Philip J. 1992. Singing Caterpillars, Ants and Symbiosis. Scientific American 267. side 76.
  4. ^ Venkatesha, M.G. 2005. Why is homopterophagous butterfly, Spalgis epius (Westwood) (Lepidoptera: Lycaenidae) amyrmecophilous? Current Science 89 (2). side 245-246. www.ias.ac.in
  5. ^ Governance of the Murray-Darling Basin. Butterflies – SKIPPERS, BLUES and COPPERS, SWALLOWTAILS, WHITES and YELLOWS. Arkivert 16. februar 2011 hos Wayback Machine. - (besøkt: 11. februar 2011)
  6. ^ www.iucnredlist.org/search/ Lycaenidae (Søkedato: 29.november 2007)
  7. ^ Scoble, MJ. 1992. The Lepidoptera: Form, Function and Diversity. Oxford University Press. ISBN 0-19-854952-0
  8. ^ Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org/full_results.php?id=7033 (august 2007)
  9. ^ Brower, Andrew V. Z. 2007. Papilionoidea Latreille 1802. True Butterflies. Version 01 April 2007 (under construction). http://tolweb.org/Papilionoidea/12027/2007.04.01 in The Tree of Life Web Project, http://tolweb.org/ ]
  10. ^ Brower, Andrew V. Z. 2007. Lycaenidae Leach 1815. Version 01 April 2007 (under construction). in The Tree of Life Web Project, http://tolweb.org/
  11. ^ Ackery, P. R., R. de Jong, and R. I. Vane-Wright. 1999. The butterflies: Hedyloidea, Hesperioidea, and Papilionoidea. Pages 264-300 in: Lepidoptera: Moths and Butterflies. 1. Evolution, Systematics, and Biogeography. Handbook of Zoology Vol. IV, Part 35. N. P. Kristensen, ed. De Gruyter, Berlin and New York.
  12. ^ Brower, Andrew V. Z. 2007. Lycaenidae Leach 1815. Version 01 April 2007 (under construction). in The Tree of Life Web Project, [1]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Glansvinger&oldid=24163340»