Heller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En heller ved Harbakk i Åfjord.
Vistehola i Randaberg har bosetningsspor fra steinalderen.

En heller er en fjell- eller steinformasjon som danner et tørt område, der det er mulig å hvile, overnatte eller oppbare ting, beskyttet for vær og vind. En heller kan være et overhengende berg eller være dannet av steinblokker som lager et tak eller halvtak. En blokkheller er en heller dannet av steinblokker. Hellere skiller seg fra grotter og huler ved at de er grunnere, slik at dagslyset når inn, men skillet er ikke skarpt.

Sannsynligvis har hellere vært benyttet som overnattingssteder overalt i verden, så lenge det har vært mennesker. I Norge har hellere vært brukt som boplasser, til støling, til overnatting for gjetere og ferdafolk og til oppbevaring. Flere hellere er undersøkt arkeologisk. Sau og geiter søker gjerne inn under en heller i dårlig vær.

Lokal dialekt har mange varianter av ordet «heller»: hidler (Nord-Rogaland og Sunnhordland), hedlar (Sør-Rogaland), hedder, heddar eller heddir (Setesdal og Telemark), hillar (Sogn) og hallar (Namdalen).[1][2]

Aktiv bruk av hellere i Norge reflekteres i at svært mange av dem er gitt egennavn. Navnet har ofte opphav i beliggenheten eller en historie knyttet til helleren. Blåfjellshidleren er et eksempel på den første typen. Navnet Tretthedder har antagelig opphav i trette om bruken av helleren.

Danning og utforming[rediger | rediger kilde]

Helleren i Jøssingfjord

Skillet mellom en heller og en grotte er ikke skarpt, men begrepet heller brukes gjerne om et grunnere hulrom. Kirkhelleren på Træna er en stor grotte.

En heller kan være dannet i fast fjell som et overhengende berg. Overhenget kan være dannet ved skråstilte bergartslag, men er ofte dannet ved at lag med svakere bergarter ved foten av et fjell er utsatt for erosjon. Påvirkning fra havvann, isbreer og elver kan danne svært store hellere. I Norge er helleren i Jøssingfjord et kjent eksempel på en stor heller. Frostsprengning kan også være en viktig årsak til mange overheng.

Båndgneis er vanlig i grunnfjellet i Norge, og denne bergarten kan inneholde vekslende lag av mykere mineral, blant annet amfibolitt.[2] Helleren i Jøssingfjord er dannet i en fjellside av anortositt. Mange sandsteiner er lett eroderbare og kan være kilde til både hellere og grotter. Mohedlar i Sirdal er en sandsteinsgrotte, der «Mo» i navnet betyr «sandjord». En annen lett eroderbar bergart er fyllitt.

Noen få hellere i fast fjell er utvidet som følge av mineralutvinning. I Stefansstoga i Nissedal har en tatt ut kvarts i stein- og bronsealder, i Tjovehedderen i Bygland flusspat, i Urdalshola i Oddernes kalkspat, og i Nykkhedlaren i Sirdal tok en ut kleberstein.[2]

En blokkheller er dannet av store steinblokker. Steinblokkene kan være flyttblokker lagt igjen av isen, og mange hellere er dannet i bunnmorene. Også i rasmasser og i urer er det vanlig å finne blokkhellere. I Sørvest-Norge er de fleste hellerne blokkhellere.[2]

Både i fast fjell og i blokkhellere kan størrelsen måles ut fra dråpefallet, linjen der vanndrypp fra hellertaket treffer bakken.

I mange hellere er det bygget levegger av stein og tre. Også taket i flere heller har vært bygget ut og forlenget. Noen steder er helleren så stor at en har kunne bygge hus under, slik som i Jøssingfjord. I Stovedalshidleren i Ryfylkeheiene er en jakthytte plassert under helleren. Sellandsstølen i Suldal står plassert under en heller.

Bruk i Norge i tidlige tider[rediger | rediger kilde]

Stangelandshidleren

Hellere ble benyttet som boplasser både i steinalder, bronsealder og jernalder.

Den mest kjente helleren i Norge med spor etter steinalderkultur er Vistehola eller Svarthola i Randaberg.[3] Her har en funnet spor etter mennesker fra eldre steinalder, og helleren har vært i bruk siden 6000 f.Kr. I og ved helleren er det funnet mange typer gjenstander som vitner om bosetning gjennom lang tid. Denne helleren har ogaå vært benyttet i bronse- og jernalderen.

I Stangelandshidleren (Hedleberget) rett sør for Stavanger har en gjort det eldste funnet i Norge av et bein av husdyr, en rest av en tamokse datert til 3255-2915 f.Kr.[4]

Vistehola var den første helleren som ble undersøkt av fagfolk, men etter dette er det gjort funn fra steinalderen i tilknytning til mange hellere.[5][6]

  • Grønehelleren i Solund. Spor etter bosetning fra yngre steinalder.
  • Håhedler ved Lysefjorden i Forsand. Spor etter fiske, selfangst, skjell, hasselnøtter og planter.
  • Kirkhelleren på Træna. Bosetningsspor fra alle perioder, også eldre steinalder.
  • Lonelegå i Forsand. Funn fra rundt 3000 f.Kr. Denne helleren ligger nå under vann i Svartevann.
  • Simonshedler i Ørsdalen i Bjerkreim. Bosetning og gravhauger fra steinalderen. (Øysteinsneset gravfelt).
  • Skipshelleren ved Straume i Hordaland. Funn fra eldre steinalder.
  • Svabergs Storhidler i Årdal i Ryfylke. Funn fra rundt 6000 f.Kr.
  • Trodlakonaholå ved Fadnes i Skudenes. Funn av redskaper i flint, grønnstein og ryolitt.

I steinalderen var det kanskje like vanlig og mer vanlig å bruke telt enn hellere og huler. Nomadetilværelsen gjorde at telt var praktisk og ga stor mobilitet. I bronsealderen ble folk gradvis mer fastboende, og hellere var attraktive boplasser.[7]

I jernalderen ble klimaet kaldere, og det ble mer vanlig å bygge hus. Det vokste fram et større klasseskille, der noen bodde i hus mens andre fortsatte å bo i hellere. I Eidanger i Telemark har en funnet spor etter bosetninger i fire hellere datert til mellom 300 0g 500. Hellerne ligger bare 300 meter fra tunet til Lerstang, som alt den gang har vært en storgård.[8] Noen arkeologer argumenterer for en kulturdualisme, der jordbrukere i jernalderen har bygget hus, men jegere og fangstfolk har benyttet hellere.[9] Funnmengden indikerer at de fleste hellerne ikke har vært permanente bosteder, men har vært benyttet i perioder av året.

Under Skutesteinen i Bykle er det innrisninger fra 1100-tallet.[10] Her er tegnet blant annet sju hester, sju reinsdyr, to elger, to rever og to andre dyr, en femtakket stjerne og et hakekors.[6] Runetekster forteller også at «Vivil bodde her«», «For deg er hvilen hard» og «Jeg vil velge meg den møy som er fagrest i verden». I Storhedder like ved er det risset inn et reinsdyr i taket.

Bruk i Norge i nyere tid[rediger | rediger kilde]

Til bolig[rediger | rediger kilde]

Hellere har også i nyere tid vært benyttet som bolig, i kortere eller lengre perioder. Nød og fattigdom har ofte tvunget fram bruken, men hellere har også vært benyttet mens en har bygget mer permanent bolig.

Rydningsmannen til gården Bakken i Lysefjorden bodde under Smiehedlaren med familien mens han bygde hus på gården, omkring 1788. På hjemvei fra Viglesdalen en gang i 1790-årene fødte gardskona et barn i Skaffardalshedlaren.[11]

Ved Ørsdalsvannet i Bjerkreim bodde en husmannsfamilie i fra 1855 under en heller. Først etter ni år, i 1863, flyttet familien inn i et hus like nedenfor helleren.[11]

En familie brukte Larsheller i Lyngdal til bolig i seks år i 1860-årene.[11]

I Baneheia ved Kristiansand bodde et ektepar i Madam Lones heller i 1880-1890-årene. Mannen døde under helleren, og enken bodde alene der i mange år etterpå.[11]

Til støling[rediger | rediger kilde]

Blokkheller i Buarekvelven i Suldal. Driftelege for gjetere fra 1840-årene til 1890-årene.

En støl er opprinnelig en plass benyttet til melking av kyr, og ikke alle støler hadde hus. Mange steder ble også hellere benyttet til støling, både til overnatting og til oppbevaring av melk og ost. Etter hvert ble det bygget stølshus, og mange stølshus som finnes i dag ligger nær en heller.

På Gravros i Eiken ble det benyttet en stølsheller helt til 1930-årene, og det ble aldri bygget noe stølshus.[12]

Buhidler i Åbødalen i Sauda ble benyttet som fjøs til bufe. Et stølshus står like ved.

Til legegjeting[rediger | rediger kilde]

Legegjeting var en form for gjeting av store dyreflokker, der gjeterne måtte overnatte i utmarka. Denne gjeteformen var vanlig fra midten av 1700-tallet og fram til om lag 1910, for å utnytte mer avsidesliggende fjellområdet. Gjeterne hadde en del faste plasser, kalt drifteleger, der de overnattet. Mange steder ble hellere brukt som drifteleger.[12]

Hellere brukt til driftelege er ofte fint tilbygde med lemurer, også kalt livdemurer. Dette var til beskyttelse for vær og vind, men også for at dyrene ikke skulle komme inn og skitne til eller spise opp maten.

Til omstreifere og rømlinger[rediger | rediger kilde]

På 1800-tallet var det bostedsmangel, og mange ble omstreifere. De livnærte og fant bosted som best de kunne, og hellere kunne bli flittig brukt. Omstreiferne gikk under navn som «fanter» og «tatere», og flere hellere har fått navn etter dette. Navnet Fantaheller er kjent fra både Suldal og Hardangervidda.[6]

Mange sagn og fortellinger beskriver hvordan lovbrytere og rømlinger slår seg ned i en heller. På 1600-tallet ble «Barbro i Poddeloptet» dømt for hekseri, og sagnet forteller at hun en stund greidde å gjemme seg i Kålveneshelleren og i Poddelopthola i Herad, før hun ble henrettet. Svært mange hellere heter Tjuvheller, Røverheller eller lignende.[13]

Til ferdsel[rediger | rediger kilde]

Blåfjellshidleren i Ryfylkeheiene ligger i tusen meters høyde og har antagelig vært brukt av jegere og ferdafolk og ikke som driftelege.

I en tid der beina var viktige framkomstmidler, kunne avstanden mellom bygder ofte være mer enn én dagsreise. Mange hellere i fjellet ble benyttet som overnattingssteder under reise.

Fra Hellandsbygda regnet en to dagsreiser, når et lik skulle til kirken i Sauda. Mellom disse stedene ligger Likhidler, der liket ble oppbevart under overnatting. Også mellom Staddeland og kirken i Kvinesdal ligger Lighedder

Til oppbevaring[rediger | rediger kilde]

Mange hellere har vært benyttet til oppbevaring i forbindelse med gårdsdrift og veiarbeid, noe som kan reflekteres i navnet:

  • Buheller, brukt som fjøs for bufe
  • Høyheller
  • Lauvheller
  • Smieheller, brukt fordi en heller ikke kunne ta fyr
  • Staurheller, til oppbevaring av hesjestaur
  • Takheller, til oppbevaring av never (tak). Navnet Takheller har også vært brukt for å vise til taket som helleren tilbyr.[14]
  • Torvheller

Til bruk i krig[rediger | rediger kilde]

I perioder med krig og uro har hellere mange ganger vært benyttet som tilfluktssted. Bombarderingen av København i 1807 gjorde at mange langs sørkysten var redde for at engelskmennene skulle gå i landet også i Norge. Mange rømte og gjemte seg i hellere, blant annet i den store jettegryten Krigsholla ved Lyngør, i Løyningshedlaren i Sokndal, i Kjelleraskensura på Flekkrøya og i Eikelandsholla i Flosta.[12]

Også i 1940 rømte mange bort fra hjemmet i frykt for flybombing og tok dekning i hellere. Kjent for dette er Uburshedlaren i Oltedal og Muffehedlaren i Dirdal. Mange hellere er knyttet til historier om nordmenn som gikk i skjul for fienden under andre verdenskrig. Også våpen og radioer ble gjemt under hellere.

Fra en fangearbeidsleir ved Knaben gruver rømte en fange fra Hviterussland og gjemte seg i noen måneder i Tjoveheddaren i Eiken. Han fikk mat fra folk på nærmeste gård.

Til dyr[rediger | rediger kilde]

Både sauer, geiter og kyr kan trekke inn under hellere i dårlig vær. Navn som Geitahelleren og Kalvahelleren er ikke uvanlige.

Ville dyr foretrekker som regel hi med trangere inngang, og dyrehi er vanligvis for små og for trange til bruk for mennesker. I Egersund finner en Svinsokshelleren, der «svinsok» er et gammelt navn for grevling.[15]

Hellere som fredete kulturminner[rediger | rediger kilde]

Hellere i Norge der det er gjort funn av gjenstander eldre enn fra 1536, er automatisk fredet som kulturminne. Også automatisk fredet etter kulturminneloven er «hellere med spor etter folk som har holdt til eller arbeidet der».[16]økonomisk kartverk er slike kulturminner avmerket med en runebokstav R. De fleste funnene er gjort på vollen like utenfor helleren, og rundt en fredet heller er det definert en vernesone på fem meter, regnet fra ytterkanten av helleren.[10]

Mange hellere er registrert i nettstedet Kulturminnesøk, en tjeneste fra Riksantikvaren.[6]

Hellernavn og stedsnavn[rediger | rediger kilde]

Mange hellere er gitt egennavn. Mange navn knytter helleren til en lokalitet, som Blåfjellshidleren, Geiterygghelleren og Skavighedderen. Andre navn viser til bruken av helleren, som Likhidler og Smieheller. Skipsheller kan ha fått navnet fordi en oppbevarte båter under helleren. Hamnehelleren i Egersund ble brukt til overnatting av hummerfiskere.[15]

Hellernavn kan også ha opphav i personer som har bodd eller benyttet helleren, som Larsaheller og Persheller.

Mange hellernavn reflekterer et sagn eller en fortelling knyttet til helleren. Lensmannshidleren i Årdal i Ryfylke skal ha fått navnet fordi en lensmann på 1600-tallet måtte gjemme seg her, etter å ha fått folket i mot seg.[5] Ifølge et sagn fikk Hitahidleren i Ryfylke navnet etter at tre Bykle-karer på vei over fjellet ble liggende værfaste og måtte koke og spise ei tom hit for å overleve. Ei hit var et helflådd saueskinn brukt til å bære mel i, men neppe mye mat i. Tretthedder, kalt Tretthidler i vest, skal ha fått navnet sitt etter at en ryfylking og en setesdøl kranglet om jaktrettigheter i fjellet, en krangel som endte med drap.[14]

Mange hellere har fått navn med «kirke», ofte på grunn av utseende eller utforming.[5] Dette gjelder for eksempel Helleråskjerka i Holt Trolldalskjerka i Landvik og Kyrkjelega i Bygland. Noen kirke-navn er knyttet til sagn om at det ble holdt skjulte katolske messer etter reformasjonen, slik som Lindåskjerka og Gjervoldstadkjerka i Greipstad.

Påfallende mange hellere har navn som inneholder «Tor».[5] Det kan ha opphav i guden Tor, som har fått fjellet til å sprekke med lyn og torden. Torsheller og varianter av dette navnet finnes en rekke plasser.

Navn som Tjuvhedder og Røverheller er så vanlige at det har vært hevdet at det må ha vært flere hellere med slike navn enn tyver og røvere.[13]

Det gammelnorske ordet «herbergi» ble brukt om et hus til midlertidig opphold.[1] Hitahilleren ble også kalt Hitaherberget.[14] Et natteleie ble også kalt «lege» eller «læger», ofte knyttet til legegjeting, og denne endelsen finnes i navn som Dyrdalslega og Midtlæger. Ivar Aasen definerer også «skut» som «en fremragende Klippe, en Bjergvæg som skyder noget frem eller hælder ut over en Hule».[1]. Dette ordet finner en igjen hellernavnet Skutesteinen.

Flere gårdsnavn og stedsnavn kan ha opphav i hellere, for eksempel Hellerdal, Helleland og Hellemork.[15][17] Stavelsen «Helle» kan imidlertid også vise til flate steiner, til hallende terreng eller til et hellig sted.

Sagn knyttet til hellere[rediger | rediger kilde]

Mange sagn og fortellinger er forbundet med hellere. Når en person overnattet alene under et steintak, var det kanskje ikke rart om han så og hørte både tusser og troll. I Gråmannshidleren i Sauda bodde en liten grå mann, en nisse. I Blåfjellshidleren kunne overnaturlige hender komme og kaste en ut av helleren. I Åmli bar en ut øl til en heller under Trogfjell i juletiden. til de underjordiske. Også i Sirdal ga en øl og julegrøt til de underjordiske, i Kvidehedlaren.[2]

Et vandresagn kjent fra mange steder er fortellingen om et husdyr som forsvant i en heller eller hule, for senere å dukke opp igjen kilometervis borte, etter å ha gått gjennom fjellet. Ofte er det en hund eller en katt som har tatt turen, og noen forteller at hunden kan høres gjøende under jorda. En hund forsvant under Styggehelleren i Øvrebø og kom ikke opp igjen før i Hægeland, to mil unna.

Flere sagn knytter kongelige og adelige personer til hellere, for eksempel at de har overnattet der. Sigurd Erlingsson skal ha overnattet i Sigurdshedlar og Øystein Magnusson i Øysteinshedlaren, begge i Sirdal.[10] Sigurd Slembe-hola innerst i Øksfjorden har fått navnet fordi Sigurd Slembe skal ha sovet her.[6] Olav den hellige har gitt navn til Olavshelleren i Fjord kommune.[18]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5928-1. 
  2. ^ a b c d e : T.N. Hageland: Den store hellerboka s.12
  3. ^ Tor Obrestad (2004). Den lengste historia. Rogaland 10000 f.Kr - 1350 e.Kr. Stavanger: Wigestand forlag. s. 20. ISBN 82-91370-88-5. 
  4. ^ Tor Obrestad (2004). Den lengste historia. Rogaland 10000 f.Kr - 1350 e.Kr. Stavanger: Wigestand forlag. s. 32. ISBN 82-91370-88-5. 
  5. ^ a b c d : T.N. Hageland: Den store hellerboka s.14
  6. ^ a b c d e «Kulturminnesøk». Riksantikvaren. Besøkt 26. desember 2020. 
  7. ^ Anders Hagen (1977). Norges oldtid. Cappelen. s. 208. ISBN 82-02-03703-4. 
  8. ^ Bente Magnus (1976). Forhistorien. Cappelen. s. 368. ISBN 82-02-03451-5. 
  9. ^ «Hvem bodde i huler og hellere». Universitetet i Oslo. Besøkt 26. desember 2020. 
  10. ^ a b c : T.N. Hageland: Den store hellerboka s.15
  11. ^ a b c d : T.N. Hageland: Den store hellerboka s.16
  12. ^ a b c : T.N. Hageland: Den store hellerboka s.21-22
  13. ^ a b : T.N. Hageland: Den store hellerboka s.17
  14. ^ a b c Tryggve Bakka (1997). Stadnamn. vegar og verksemd i Dyraheia. AmS Varia 16. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. s. 26ff. ISBN 82-7760-000-3. 
  15. ^ a b c Inge Særheim (2007). Stadnamn i Rogaland. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-7674-879-6. 
  16. ^ «Kulturminneloven, paragraf 4». Lovdata. Besøkt 26. desember 2020. 
  17. ^ Olav Veka (2000). Norsk etternamnleksikon. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5432-8. 
  18. ^ «Olav Haraldsson» (PDF). Fjord kommune. Besøkt 26. desember 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]