Per Pedersen Tjøstland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Per Pedersen Tjøstland
SS-Rottenführer Per Pedersen Tjøstland.jpeg
Født Per Asbjørn Pedersen
27. februar 1918
Fister
Død 14. desember 2004 (86 år)
Stavanger
Yrke Journalist
Nasjonalitet Norge

Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 på gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger), født Per Asbjørn Pedersen, var en norsk frontkjemper, journalist og redaktør i den norske nasjonalsosialistiske bevegelsen. Tjøstland hørte til de mest ideologisk aktive blant frontkjemperne, og var som redaktør og aktivist i Germanske-SS Norge en representant for den radikale, pangermanistiske og antikapitalistiske fløyen innen nasjonalsosialismen, som var kritisk til Nasjonal Samlings mer moderate og Norgesorienterte linje, og som ønsket en «total revolusjon». I SS hadde han graden SS-Rottenführer. Han tok navnet Tjøstland i 1943. Etter krigen ble han dømt til fem års tvangsarbeid for landssvik.

Karriere i SS[rediger | rediger kilde]

Tjeneste ved Østfronten[rediger | rediger kilde]

Per Pedersen var en av de første nordmennene som meldte seg frivillig til tjeneste for SS under andre verdenskrig. Han tjenestegjorde i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» i Regiment Nordland fra 1941 til 1943, der han fikk graden Rottenführer («lagfører»), og var med på Operasjon Barbarossa. Han mottok Jernkorset av 2. klasse i 1942. Han skrev føljetongen På Wikingtokt: Fra Lublin til Kaukasus om felttoget i avisen Germaneren fra 1944. Føljetongen var ment å munne ut i en bok som skulle publiseres i 1946, men boken ble aldri fullført. Pedersen beskriver i Germaneren blant annet lakonisk hvordan han deltok i massakrer på jøder («så rensket vi et jødehull»). Pedersen skrev i Germaneren i 1944 at frontkjemperne forsto nødvendigheten av represalier mot jødene da de så Stalins forbrytelser mot ukrainske nasjonalister og mente, med henvisning til at jøder var sterkt representert blant NKVD-offiserer og andre sovjetiske tjenestemenn, at jødene hadde et kollektivt ansvar for kommunismens forbrytelser.[1]

Nasjonalsosialistisk redaktør[rediger | rediger kilde]

Pedersen ble 1. oktober 1943 ansatt som redaksjonssekretær for Germanske-SS Norges avis Germaneren og overtok høsten 1944 etter Egil Holst Torkildsen som bladets siste redaktør.[2][3] Ifølge historikeren Øystein Sørensen var Germaneren «det mest kritiske, opposisjonelle og frittalende organet i NS-sammenheng under okkupasjonen», preget av kritikk av den nasjonale linje, korrupsjon i NS og det som ble sett på som en kapitalistisk tendens i NS. Som redaktør i Germaneren videreførte Pedersen avisens aggressive, radikal-nasjonalsosialistiske og NS-kritiske stil.[4] I en artikkel i 1944 kritiserer Pedersen det han kaller falske nasjonalsosialister og mener at det er mange som helt bevisst «erklærte seg å være nasjonalsosialister for å knekke nasjonalsosialismen. De var fiender av de nye tanker og de er fiender av den nye stat». Pedersen ønsket en «total revolusjon» og stod for en radikal raseideologi.

Bakgrunnen for at Pedersen tok over som redaktør for Germaneren var en konflikt mellom det radikale miljøet knyttet til Germaneren og den mer moderate, norskorienterte fløyen i NS, som så det som partiets viktigste mål å arbeide for norske interesser og som stilte seg avvisende til pangermanistiske tanker og en for sterk underordning under tyske politiske mål. NS' Quisling-lojale generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang var den kanskje fremste representanten for den norske linjen og var spesielt forhatt i det radikale pangermanistiske nazistmiljøet som Pedersen tilhørte. Konflikten førte til at Egil Holst Torkildsen ble avsatt som redaktør for Germaneren og til at flere andre fra det radikale pangermanistiske miljøet ble sendt ut av landet. Tjøstland forsøkte i sin tid som redaktør å holde den radikale pangermanistiske fanen høyt og utfordret NS-ledelsen åpent gjennom å føre opp Torkildsen som «redaktør, p.t. Waffen SS». Først etter en irettesettelse fra Fuglesang 22. mars 1945 fjernet han dette.[5]

Fengselsdom[rediger | rediger kilde]

Per Pedersen Tjøstland ble arrestert i 1945 og ble i 1946 dømt av Oslo byrett for landssvik, dvs. for å ha gått i fremmed militærtjeneste, for å ha vært medlem av Nasjonal Samling og for sin virksomhet som journalist og redaktør i Germaneren, til fem års tvangsarbeid[6] og tap av statsborgerlige rettigheter i ti år.[7] Han sonte det meste av straffen i en arbeidsleir ved Jessheim og ble løslatt fra soning i 1949, da det var et halvt år igjen av straffen.[8] I benådningssøknaden hevdet han at «straffen hadde tjent sin hensikt»,[8] men hadde også ved løslatelsen blødende magesår.[9]

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Etter løslatelsen fra fengselet flyttet han sensommeren 1950 sammen med familien til Nattvig i Høvåg, der familien leide et småbruk.[10] I den første tiden arbeidet han på fiskebåt og drev småbruket. Da de ikke fikk kjøpe dette, kjøpte de i stedet en tomt noen kilometer unna, og bygde selv hus på denne, herunder inventaret.[11] Foruten noe dyrehold, levde han av strøjobber som fisker og snekker mens han ferdigstilte husbyggingen, og fikk etterhvert fast arbeid hos en båtbygger. Mens han arbeidet i båtbyggeriet tok han examen artium og deretter utdannelse som ingeniør. I tillegg hadde ektefellen Gerd også pleiepasienter boende i huset, blant dem den kjente tidligere NS-politikeren Herman Harris Aall.[12]

Sammen med ektefellen Gerd Tjøstland var han illustratør i den lokalhistoriske kokeboken Vi vandrer kjøkkenveien gjennom Høvåg, redigert av Ingjerd Modal og utgitt av Høvåg bygdekvinnelag (1988).[13]

Familie og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Per Pedersen vokste opp som sønn av syersken Ruth Pedersen (født 1899). Moren oppdro ham og hans to søstre som alenemor i fattige kår etter at barnas far hadde forlatt familien.

Han var gift med Gerd Ingebjørg Essén, datter av den svenskfødte skredderen Johan Oscar Essén. De tok familienavnet Tjøstland da de giftet seg i 1943. Per Pedersen Tjøstland og ektefellen hadde begge bakgrunn fra et kristenfundamentalistisk og lavkirkelig miljø, og var sterkt kristenkonservative hele sitt voksne liv. Gerd Ingebjørg Essén sympatiserte i likhet med mannen med nazismen. Ekteparet hadde seks barn.

Barnebarnet Ida Jackson (født 1987 som Ida Tjøstland Søland) utga i 2014 boka Morfar, Hitler og jeg om Per Pedersen Tjøstland.[14] I boka forteller Jackson hvordan hun oppdaget at morfaren var nazist gjennom den biografiske omtalen i Wikipedia på bokmål og riksmål. På bakgrunn av morfarens beskrivelser av massakrer han deltok i betegner hun ham som krigsforbryter. Tjøstland ble aldri dømt for krigsforbrytelser (det vil si brudd på krigens folkerett) som frontkjemper på østfronten, kun for brudd på sine statsborgerlige plikter overfor Norge.[15]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Telemarkinger deltok i drapsbataljon, ta.no
  2. ^ Tom B. Jensen: Nasjonal samlings periodiske skrifter 1933–1945, s. 35
  3. ^ Sølvi og Per Kaastrup: Universitetsbiblioteket i Oslo: Norske aviser 1763–1969, s. 195
  4. ^ Olav Christoffer Bogen (2008). Fremst i fylkingen; Germanske SS Norge. Organisasjonens historie, skoleringsvirksomhet og ideologi[død lenke], masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, s. 40–41
  5. ^ Øystein Sørensen, Hitler eller Quisling? Ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940–1945, Cappelen, 1989, s. 272ff.
  6. ^ «Dømte landssvikere», Verdens Gang, 10. mai 1946 s. 5
  7. ^ Jackson, side 224
  8. ^ a b Ida Jackson (2014). Morfar, Hitler og jeg. Oslo: Aschehoug. s. 228. ISBN 978-82-03-29274-3. 
  9. ^ Jackson, side 230
  10. ^ Jackson, side 229
  11. ^ Jackson, side 230-231
  12. ^ Jackson, side 232
  13. ^ Sølvi Kaastrup, Lokalhistorisk-topografisk bibliografi for Aust- og Vest-Agder; med en avdeling AGDER for fellesstoff om de to fylkene; bøker, småtrykk, årbok- og tidsskriftartikler, hovedoppgaver 1979 (1980)–1990, Kristiansand, Agder historielag, 1997, s. 113
  14. ^ Minerva Hvordan kunne morfar? boka Morfar, Hitler og jeg anmeldt av Bård Larsen 26.09.2014
  15. ^ Jackson, Ida (2014). «1». Morfar, Hitler og jeg. Aschehoug. ISBN 9788203292743.