Retoromanske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Retoromanske språk i dag.
Retoromanske språk
Brukt i Italia, Sveits
Region Graubünden, Trentino-Syd-Tirol, Veneto, Friuli-Venezia Giulia
Antall brukere 400 000
Lingvistisk klassifikasjon Indoeuropeisk
Romansk
Retoromansk
Skriftsystem Det latinske alfabetet
Videre inndeling
Språk Friulisk
Ladinsk
Retoromansk
Offisiell status
Offisielt i Graubünden, Syd-Tirol, Friuli-Venezia Giulia

Portal: Språk
De retoromanske språks maksimale utbredelse gjennom tidene.

Retoromanske språk (i vid forstand) er en språkgruppe som omfatter de 4 romanske språkene friulisk, ladinsk, retoromansk (i egentlig forstand) og et fjerde utdødd språk, tergestinsk, som ble talt fram til rundt år 1900 i Trieste og Istria. Totalt fins om lag 400 000 brukere av retoromanske språk i et ikke-sammenhengende område fra Graubünden (Sveits) i vest via Trentino-Syd-Tirol til Friuli-Venezia Giulia (Italia) i øst. Så godt som alle morsmålsbrukere av retoromanske språk er to- eller trespråklige med italiensk eller tysk som annetspråk.

Det er ikke enighet blant språkforskere om at disse tre språkene virkelig er nærmest beslektet med hverandre. Mye tyder på at det en gang fantes et dialektkontinuum mellom dagens Sankt Gallen i nordvest og Istria i sydøst, at det altså fantes et sammenhengende romansk språkområde med store dialektforskjeller, men uten språkbarrierer. På grunn av fortrengningen gjennom tysk og påvirkningen fra italiensk har dialektene/språkene delvis bare blitt bevart i utpregede fjellstrøk (retoromansk i Graubünden i Sveits og ladinsk i Dolomittene i Nord-Italia).

Det som er usikkert, er om dette språkområdet var avgrenset gjennom en språkbarriere mot sør. Hvis dette ikke var tilfellet, ville språkene være like mye i slekt med italiensk som med hverandre. Dette synspunktet ble misbrukt av de italienske fascistene, som oppfattet retoromansk, ladinsk og friulisk som italienske dialekter. Derfor gjorde Mussolini krav på Graubünden, mens ladinsk og friulisk ble undertrykt i Italia (se italienisering). Det var som reaksjon på dette kravet at Sveits «opphøyde» retoromanskens status ved å gjøre det til offisielt språk i 1938.

Flertallet av lingvistene tror derimot at retoromansk, ladinsk og friulisk stammer direkte fra latin uten nevneverdig påvirkning fra italiensk. Navnet retoromansk kommer av at man tidligere antok at språkene inneholdt rester av det retiske språket – et sannsynligvis ikke-indoeuropeisk språk som ble talt av befolkningen i provinsen Raetia i Romertiden. Det er imidlertid forholdsvis få spor etter det retiske substratspråket, og i friulisk mangler de helt. Derimot er det påvist spor etter et keltisk substratspråk.

Nord i Trentino (Val di Non og Val di Sole) snakkes det dialekter som av noen språkforskere anses som en overgang mellom retoromansken som snakkes i Graubünden og ladinsken som tales i Dolomittene. Selv hvis dette stemmer, har påvirkningen gjennom italiensk vært så sterk at dialekten i dag vanligvis regnes som avart av italiensk. Lengst nord i Veneto (Cadore) tales det dialekter som kan tolkes som en overgang mellom ladinsk og friulisk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]