Slaget ved Nedao
| Slaget ved Nedao | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: De germansk-huniske kriger | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Gepidene, Østgotere, Heruler Rugiere Skirere Svebere | Hunere Alanere | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Ardarik Teodemir Valamir | Ellak (drept)[2] | ||||||
| Styrker | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
Slaget ved Nedao var et slag utkjempet i Pannonia i 454 mellom hunere og deres tidligere vasaller, bestående av ulike germanske stammer. Nedao er antatt å ha vært et navn på en sideelv til elven Sava i sørøstlige Europa.[3]
Etter at hunernes konge Attila døde i 453, hadde allierte styrkene til de undertrykte folkene under lederskapet til Ardarik, konge av gepidene, beseiret de huniske strykene til Ellak, sønn av Attila. Ellak hadde utkjempet en maktkamp mot sine brødre Ernak og Dengizik for overherredømmet etter Attilas død. Ellak ble selv drept i dette slaget.[4]
Kampen[rediger | rediger kilde]
I henhold til den gotiske historikeren Jordanes, som skrev på 500-tallet:
Og de tapreste folk rev selv i filler. For deretter, tror jeg, må det ha skjedd det mest bemerkelsesverdig sammenstøt hvor man kunne se gotere slåss med lanser, gepidene rase med sverdene, rugiene knekke av spydene i egne sår, sveberne som sloss til fots, hunerne med sine buer, alanerne som trakk opp til slag tungt pansret, og herulene med lett bevæpnede krigere.[5]
Jordanes hevdet at i slaget ved Nedao kjempet østgoterne mot hunerne, men det er avvist av en del moderne historikere som eksempelvis Herwig Wolfram[6] eller Hyun Jin Kim. Sistnevnte mener at det er en forfalsket fortelling og at Valamir selv kjempet sammen med hunerne.[7] Motsatt aksepterer J.R. Martindale og Franz Altheim at østgoterne var blant seierherrene ved Nedao. Andre, inkludert Otto Mänchen-Helfen, ikke tror de deltok i det hele tatt.[8]
Etterspill[rediger | rediger kilde]
Hunernes dominans over sentrale og østlige Europa ble brutt som følge av slaget. Det er vanskelig å rekonstruere den nøyaktige hendelsesforløpet, men ved tidlig på 460-tallet var hunerriket blitt endelig oppløst ved at gepidene, rugiene, herulene, sveberne og østgoterne hadde gjort seg uavhengige.[9] og til sist ble romerske allierte, foederati.[10] Hunerne, reorganisert under Dengizik, forflyttet seg mot øst hvor de angrep Østromerriket og ble avgjørende beseiret i 469. Etter dette opphørte hunerne å eksistere i europeisk historie.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Fields, Nic (2006): The Hun: Scourge of God AD 375-565, Osprey, s. 16.
- ^ Gerritsen, Willem Pieter; Melle, Anthony G. Van, red. (2000): A Dictionary of Medieval Heroes, N.Th.J. Voorwinden, overs. Tanis Guest, Boydell & Brewer, s. 46.
- ^ Wolfram (1990), s. 258.
- ^ a b Condurachi, E. et al, red. (1996): History of Humanity: From the seventh century B.C. to the seventh century A.D., UNESCO, ISBN 92-3-102812-X, s. 243.
- ^ Jordanes: De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger), l.261.
- ^ Wolfram (1990), s. 259.
- ^ Kim, Hyun Jin (2013): The Huns, Rome and the Birth of Europe, Cambridge University Press, ISBN 978-1-107-00906-6, s. 113.
- ^ Wolfram (1990), s. 448, note 87 reflekterer den akademiske debatten om emnet.
- ^ The Cambridge Ancient History, XIV: Late Antiquity: Empire and Successors, A.D. 425–600, ISBN 0-521-32591-9, s. 18.
- ^ Wolfram (1990), s. 260.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wolfram, Herwig (1990): History of the Goths, overs. Thomas J. Dunlap., University of California Press, ISBN 0-520-06983-8.