Petronius Maximus
| Petronius Maximus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 396[1] Roma | ||
| Død | 455 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Licinia Eudoxia Volusiana | ||
| Far | Anicius Probinus | ||
| Barn | Palladius | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Petronius Maximus[2] (latin: Flavius Anicius Petronius Maximus Augustus;[3] født ca. 396, død 31. mai 455) [4][5] var en romersk keiser i to og en halv måned i 455. Som en rik senator og framstående aristokrat var han medvirkende og ansvarlig i å myrdet den vestromerske magister militum (general) Flavius Aëtius, og deretter den vestromerske keiser Valentinian III.
Maximus skaffet seg keisertronen dagen etter at Valentinian III var blitt drept ved å sikre seg støtte i senatet og ved å bestikke myndighetspersoner ved keiserpalasset. Det østromerske hoffet nektet å anerkjenne ham. Han forsøkte å styrke sin posisjon militært ved å utnevne Avitus som magister militum og sendte ham til Toulouse i Gallia for å skaffe støtte hos vestgoterne.[6] Han styrket ytterligere sin posisjon ved å tvinge Valentinians enke Licinia Eudoxia til å gifte seg med ham. Han opphevet forlovelsen til Eudocia, datteren til sin nye hustru til Hunerik, sønn av vandalkongen Geiserik, og tvang henne isteden til å gifte seg med sin egen sønn Palladius. Dette gjorde både Eudocia og Geiserik rasende. Vandalene begynte forberedelsene for å invadere Italia, og to måneder at Maximus hadde overtatt tronen kom nyheten om at Geiserik seilte mot Italia, og samtidig hadde ikke Avitus kommet med vestgotisk støtte. Maximus flyktet ut av byen, kom fra sitt følge og ble oppdaget av en rasende menneskemengde som steinet ham til døde, mishandlet liket og kastet det i Tiber.[7] Hans sønn ble senere henrettet. Den 2. juni 455, tre dager etter Maximus’ død, ble Roma tatt av vandalene som herjet den i to uker.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Petronius-Maximus, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jones & Martindale 1992), s. 749
- ^ Drinkwater Elton (2002), s. 117–118
- ^ Drinkwater Elton (2002), s. 118
- ^ Norwich (1990), s. 162
- ^ Canduci (2010), s. 161–163
- ^ Canduci (2010), s. 161
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors. Pier 9. ISBN 978-1-74196-598-8.
- Drinkwater, John; Elton, Hugh (2002): Fifth-Century Gaul: A Crisis of Identity? Cambridge, England: Cambridge University Press. ISBN 0-521-52933-6.
- Gibbon, Edward (1776): Decline and Fall of the Roman Empire, bind I. OCLC 810900761.
- Jones, Arnold Hugh Martin; Martindale, John Robert (1992): The Prosopography of the Later Roman Empire, bind 2. Cambridge, England: Cambridge University Press. ISBN 0-521-20159-4.
- Norwich, John Julius (1990): Byzantium: The Early Centuries. Penguin. ISBN 9780140114478.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Mathisen, Ralph (1999): «Petronius Maximus (17 March 455 – 22 May 455)», De Imperatoribus Romanis.