Fedreland (parti)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fedreland
Isamaa logo.svg
LandEstland
Leder(e)Helir-Valdor Seeder
Grunnlagt4. juni 2006 (sist sammenslåing)
ForgjengerFedrelandsunionen og Res Publica
HovedkvarterTallinn
Antall medlemmer8 503 (2019)[1]
IdeologiKristendemokrati og nasjonalkonservatisme[2][3]
Politisk posisjonSentrum–høyre
Europeisk tilknytningDet europeiske folkeparti
Internasjonal tilknytningDen internasjonale demokratiske union og Den sentrumdemokratiske internasjonale
EuropaparlamentetDet europeiske folkepartiets gruppe
Nettstedhttps://isamaa.ee/
Representanter:
Riigikogu
12 / 101
(2019)
Europaparlamentet
1 / 7
(2019)

Fedreland (estisk: Isamaa) er et kristendemokratisk og nasjonalkonservativt politisk parti i Estland. Partiet forbindes fremfor alt med tidligere statsminister Mart Laar og de unge reformatorene som regjerte tidlig i 1990-årene. Partiet har båret ideen om Estland som en nasjonalstat for estlendere, og vært pådrivere for en vestligorientering av utenriks- og sikkerhetspolitikken og Estlands medlemskap i EU og NATO.[2][3]

Partiet har en organisasjonskontinuitet tilbake til glasnosttiden og den konservative valgalliansen «Fedreland» ved de første frie valgene etter Sovjetunionens fall. Flere av partiets tidlige støtter var dissidenter fra sovjettiden. Partiet har siden gjennomgått en rekke splittelser og sammenslåinger.[2][3][4][5][6][7]

Fedreland er vanligvis blant de større partiene i Riigikogu, og har sittet i de fleste av Estlands regjeringer. Det er også representert i Europaparlamentet, hvor det er tilsluttet Det europeiske folkepartiets gruppe.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forløpere i sovjettiden[rediger | rediger kilde]

Partiet kan føre sin historie tilbake til flere høyrepartier i glasnosttiden, som hadde et felles ønske om å gjenvinne Estlands uavhengighet på grunnlag av folkeretten.

Mange av lederne i Den estiske kristendemokratiske union (EKDL), stiftet i 1988, kom fra den estiske kulturvernbevegelsen, som fremmet estlendernes nasjonalfølelse og ble en viktig drivkraft bak den syngende revolusjonen. Noen av disse var historikeren Mart Laar, filologen Trivimi Velliste og den lutherske presten Illar Hallaste. EKDL var inspirert av det vesttyske CDU og tanken om en sosial markedsøkonomi.[3][4]

Medlemmer fra flere kirkesamfunn fant sammen i Det estiske kristendemokratiske parti (EKDE) i 1988. Partiet bygde på et økumenisk grunnlag, men kom til å bli dominert av estiske lutheranere. Noen viktige navn var Jaanus Betlem, Aivar Kala og brødrene Kalle og Toivo Jürgenson.[3]

Det estiske konservative folkeparti (EKRE), stiftet i 1990, var mer nasjonalt og isolasjonistisk orientert og ønsket, i motsetning til kristendemokratene, en sekulær stat. Enn Tarto og Kaido Kama var blant de førende.[3]

Andre viktige krefter var unge intellektuelle, slik som Jüri Luik, Mart Nutt og Indrek Kannik, og andre økonomiske reformatorer som industrimannen Ülo Nugis og økonomene Leo Štarkov og Ilmar Pärtelpoeg i Det republikanske samlingsparti, som ble stiftet i 1990.[3][4]

Regjeringsmakt i et ustabilt partisystem[rediger | rediger kilde]

Mart Laar i 1999. Den unge historikeren ble Estlands første reelt demokratisk valgte statsminister etter sovjettiden.
Foto: Jaan Künnap

De fire konservative partiene, i tillegg til Det estiske liberaldemokratiske parti, stilte som et valgforbund under navnet «Fedreland» ved det første frie parlamentsvalget i 1992. Valgforbundet ble størst og fikk regjeringsmakt med Mart Laar som statsminister, i samarbeid med to andre valgforbund. De samlet også flertall for å velge Lennart Meri til Estlands president. I parlamentet ble det løst organiserte valgforbundet, unntatt liberaldemokratene, snart konsolidert som Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» (RKEI). Liberaldemokratene ble i 1994 omdannet til Det estiske reformpartiet.[3][4][5]

I 1994 falt regjeringen ved et mistillitsvotum, og Laar ble utfordret som partileder av Ülo Nugis, men Laar ble sittende. Det republikanske samlingsparti og Det estiske konservative folkeparti brøt ut og dannet Det republikanske og konservative folkepartiet, som for en del har endt opp i sosialdemokratene.[3][5]

Etter parlamentsvalget i 1995 gikk de gjenværende kreftene i «Fedreland» sammen med Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP), som hadde mer nasjonalkonservative elementer, som Tunne Kelam, og dannet Fedrelandsunionen.[3][5] Mart Laar kom tilbake som statsminister etter parlamentsvalget i 1999. Etter at regjeringen gikk i oppløsning i 2002 ble Fedrelandsunionen nærmest marginalisert.[3]

Fornyelse med Res Publica[rediger | rediger kilde]

Foreningen Res Publica hadde koblinger til Fedrelandsunionen i 1990-årene, men ble omdannet til et eget parti i 2001. Det fremstod som en nokså liberal og pragmatisk reformbevegelse. Ved parlamentsvalget i 2003 ble det Estlands største høyreparti, og Juhan Parts ble statsminister.[8] Fedrelandsunionen satt i opposisjon. Da regjeringen gikk av på sin antikorrupsjonspolitikk i 2005, og misstemningen var stor mellom de tidligere regjeringspartiene, tok Res Publica den største belastningen.[9]

Mange konservative var betenkt over at Fedrelandsunionen og Res Publica delte velgere mellom seg. Den 4. april 2006 ble representanter fra Fedrelandsunionen og Res Publica enige om å slå sammen partiene.[10][11] Sammenslåingen ble gjennomført 4. juni samme år, og 15. november var partiet offisielt registrert.[11] De så egentlig for seg å kalle det nye partiet Eesti Eest, «For Estland», men beholdt det midlertidige navnet Isamaa ja Res Publica Liit (IRL), «Forbundet for fedrelandet og republikken».[11] Først i juni 2018 ble partinavnet forenklet til Isamaa, «Fedreland».[12]

Mart Laar ble valgt uten motkandidat til den første partilederen i det sammenslåtte partiet.[10][11] Res Publica-ledelsen hadde egentlig ønsket Jaak Aaviksoo.[10] Derimot har yngre politikere fra Res Publica, ikke minst den senere partilederen Urmas Reinsalu, gjort seg gjeldende i Fedreland.[11]

Partiet har likevel hatt avskallinger til Det estiske frie partiet (Andres Herkel og Jüri Adams) i 2014[11][13][14] og Estland 200 (Margus Tsahkna) i 2018.[15] I 2022 ble lederne for en organisert høyrefraksjon i opposisjon til partiledelsen, blant dem tidligere regional- og miljøvernminister Siim Valmar Kiisler og tidligere riksadvokat Lavly Perling, ekskludert fra Fedreland og dannet et nytt parti.[16]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland»
Fedrelandsunionen
Fedreland

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Parlamentsvalg

Valg Stemmer Mandater
# %
2007 98 347 17,9
19 / 101
2011 118 023 20,5
23 / 101
2015 78 699 13,7
14 / 101
2019 64 219 11,4
12 / 101
  

Europaparlamentsvalg

Valg Stemmer Mandater
# %
2009 48 492 12,2
1 / 6
2014 45 765 13,9
1 / 6
2019 34 189 10,3
1 / 7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Erakonnad» (estisk). Registrite ja Infosüsteemide Keskus. Arkivert fra originalen 23. juli 2011. Besøkt 25. mars 2019. 
  2. ^ a b c Bakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Sabrina P. Ramet. Central and East European Party Systems since 1989 (engelsk). Cambridge University Press. s. 77–80. ISBN 978-1-139-48750-4. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k Bugajski, Janusz (2002). Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 64–67. ISBN 978-1-56324-676-0. 
  4. ^ a b c d Kalniņš, Valts (2017). «The world's smallest virtuous circle: Estonia». I Mungiu-Pippidi, Alina og Johnston, Michael. Transitions to Good Governance: Creating Virtuous Circles of Anticorruption (engelsk). Edward Elgar Publishing. s. 105–108. ISBN 978-1-78643-915-4. 
  5. ^ a b c d Grofman, Bernard, Mikkel, Evald og Taagepera, Rein (2000). «Fission and fusion of parties in Estonia, 1987–1999». Journal of Baltic Studies (engelsk). 31 (4): 329–357. doi:10.1080/01629770000000141. 
  6. ^ Miljan, Toivo (2015). «Political parties». Historical Dictionary of Estonia (engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-8108-7513-5. 
  7. ^ Derbyshire, J. Denis og Derbyshire, Ian (1999). «Estonia». Encyclopedia of World Political Systems. Routledge. s. 377–380. ISBN 1-317-47156-3. 
  8. ^ Sikk, Allan (2004). «Successful new parties in the Baltic states: similar or different?» (PDF). Paper til konferansen «The Baltic States: New Europe or Old?» ved University of Glasgow 22.–23. januar 2004 (engelsk). Universitetet i Tartu. Arkivert (PDF) fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 3. februar 2016. 
  9. ^ Pettai, Vello (2006). «Estonia». European Journal of Political Research (engelsk). 47 (7–8): 1094–1096. doi:10.1111/j.1475-6765.2006.00661.x. 
  10. ^ a b c Pettai, Vello (2007). «Estonia». European Journal of Political Research (engelsk). 46 (7–8): 946. doi:10.1111/j.1475-6765.2007.00766.x. 
  11. ^ a b c d e f g h i «IRLi allakäigutrepp [Tidslinje for partiet Fedreland]». Äripäev (estisk). 12. mai 2017. Besøkt 1. august 2022. 
  12. ^ «Pro Patria and Res Publica Union (IRL) changes party name» (engelsk). ERR. 6. mai 2018. Besøkt 1. august 2022. 
  13. ^ Sikk, Allan (2015). «Estonia». European Journal of Political Research Political Data Yearbook (engelsk). 54: 99. doi:10.1111/2047-8852.12084. 
  14. ^ Laats, J.M. (4. mars 2015). «What went wrong with IRL's campaign» (engelsk). ERR. Besøkt 5. mars 2015. 
  15. ^ Mölder, Martin (2020). «Estonia: Political Developments and Data in 2019». European Journal of Political Research Political Data Yearbook (engelsk). 59: 120. doi:10.1111/2047-8852.12274. 
  16. ^ «Kiisler läheb Reinsalu asendusliikmena riigikokku Parempoolseid esindama» (estisk). ERR. 18. juli 2022. Besøkt 31. juli 2022. 
  17. ^ Laats, J.M. (8. juni 2015). «Tsahkna named IRL chairman, pledges to unite party» (engelsk). ERR. Besøkt 4. februar 2016. 
  18. ^ «Tsahkna not to seek reelection as chairman of IRL» (engelsk). ERR. 4. april 2017. Besøkt 1. august 2022. 
  19. ^ «Helir-Valdor Seeder elected chairman of IRL» (engelsk). ERR. 13. mai 2017. Besøkt 1. august 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fedreland_(parti)&oldid=22858792»