Enn Tarto
| Enn Tarto | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Foto: Estlands nasjonalmuseum | |||
| Født | 25. sep. 1938[1][2] Tartu[2] | ||
| Død | 18. juli 2021[3] (82 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, menneskerettsaktivist, dissident | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Tartu | ||
| Parti | Isamaa (2005–2021) Det sosialdemokratiske partiet (1998–2005) Det republikanske og konservative folkepartiet (1994–1998) Det nasjonale samlingspartiet «Isamaa» (1992–1994) Det estiske konservative folkepartiet (1990–1992) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Estland | ||
| Gravlagt | Old St. John's cemetery | ||
| Medlem av | Estlands forsvarsliga | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
2. klasse av Den hvite stjernes orden (2006)
2. klasse av Riksvåpenets orden (1996) Offiser av Ungarns fortjenstorden 4. klasse av Vytiskorsets orden (2003) Kommandørkors av Republikken Polens fortjenstorden (2014) Æresborger i Tartu Tartu Suurtäht White Cross of the Estonian Defence League 1st class (ukjent) | ||
Enn Tarto (1938–2021) var en estisk politiker, menneskerettsaktivist og dissident i sovjettiden. Han satt til sammen 14 år som samvittighetsfange i Gulag-systemet, dømt for sin «antisovjetiske virksomhet». Han fikk stor betydning for den nasjonale bevegelsen som ledet frem til at Estland gjenvant sin uavhengighet fra Sovjetunionen.
Oppvekst og motstandsarbeid
[rediger | rediger kilde]Han vokste opp på bygda like nord for Tartu. Familien tenkte egentlig å flykte til Sverige, men ble forhindret da Sovjetunionen invaderte Estland for andre gang i 1944. Enn Tartos far, den kommunale tjenestemannen og reserveoffiseren Mart Kool, ble arrestert og deportert, og familiens eiendom ble beslaglagt. Faren ble henrettet i Gulag-leiren i Norilsk i 1947.[4][5] Resten av familien hadde også blitt truet med deportasjon. Enn Tartos mor, Linda, måtte leve med trakassering på grunn av sin sønns politiske aktivitet, men støttet ham likevel.[6]
Han protesterte for første gang ved å nekte å melde seg inn i Komsomol. I gymnastiden i Tartu dannet han sammen med åtte klassekamerater en hemmelig organisasjon og spredte løpesedler til støtte for oppstanden i Ungarn i 1956. Guttene ble arrestert og dømt til mellom to og åtte års straffarbeid. Tarto ble sendt til en Gulag-leir i Mordovia.[4][6] Han uttalte i ettertid:
«Jeg var atten år, altså i en alder da jeg ellers ville ha blitt innkalt til Den røde hær. Jeg valgte derfor å se på dommen som om jeg var soldat i den frie estiske hær og at jeg nå hadde falt i hendene på fienden. Det var en måte å overleve på.»[6]
Mens han satt i leir, organiserte Tarto og andre estiske fanger seg og planla dissidentvirksomhet. Han ble løslatt på visse betingelser i 1960, men dissidentgruppen hadde blitt infiltrert av KGB. I 1962 ble Tarto på nytt arrestert og sendt i Gulag. Han sonet under strengere soningsforhold enn sist og ble løslatt i 1967.[4][6][7]
Han forsøkte å bli tatt opp ved Statsuniversitetet i Tartu, men ble avvist. Han tok brevkurs i estisk filologi ved universitetet i tre år frem til KGB grep inn og fratok ham studieplassen. Han hadde begrensede yrkesmuligheter. Han arbeidet på kollektivbruk, som bygningsarbeider og på et sentralvarmeanlegg.[4][6][7]
Dissidentene trappet opp sin aktivitet i 1970- og 1980-årene. Tarto etablerte kontakter med dissidenter i Latvia og Litauen samt med utenlandske journalister. Han protesterte åpent mot Sovjetunionens okkupasjon av de baltiske landene og Molotov–Ribbentrop-pakten, mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, og mot forfølgelsen av en rekke dissidenter. I 1981 var Tarto og Lagle Parek blant de som undertegnet et åpent brev til statslederne i Sovjetunionen og Nord-Europa, der de ønsket å fjerne sovjetiske atommissiler fra Baltikum.[4][8][9]
Tarto ble stadig forhørt og trakassert av myndighetene. I 1984 ble han dømt til 15 år i fangeleir og indre eksil og sonet straffen i Kutsjino-fengselet i Perm. Han beskrev soningsforholdene som umenneskelige; han hadde aldri kontakt med andre fanger.[6]
_Vanglast_vabanenud_Enn_Tarto_vastuv%C3%B5tt.jpg)
Forfølgelsen av Tarto og andre baltiske dissidenter møtte nå tøffere internasjonal kritikk.[10][11][12][13] Han søkte av prinsipp ikke om benådning under glasnost, da han insisterte på at han ikke var skyldig i noen forbrytelse. Samtidig pågikk det massedemonstrasjoner til støtte for hans sak i Estland. I 1988 ble han likevel løslatt, som den siste politiske fangen i Kutsjino, etter at Arnold Rüütel hadde signert en benådningsbegjæring.[6] Tartos løslatelse markerte slutten på den hardeste sovjetiske undertrykkelsen i Estland.[10]
I 1989 var Tarto med på å stifte Memento, den estiske foreningen for ofre for kommunistisk undertrykkelse. Han engasjerte seg også i den estiske kulturvernbevegelsen.[4]
Politiker i det uavhengige Estland
[rediger | rediger kilde]I 1990 ble Tarto valgt inn i Den estiske kongressen og nestleder i kongressens utøvende organ, Den estiske komiteen. Tarto var siden medlem av det uavhengige Estlands grunnlovsgivende forsamling.[4]
Tarto ble leder for Det estiske konservative folkepartiet, stiftet i 1990. Partiet var nasjonalkonservativt med isolasjonistiske tendenser. De ønsket også, til forskjell fra en del estiske kristendemokrater, en sekulær stat.[14] Partiet var uforsonlig overfor kommunistregimet og tillot ikke tidligere kommunister som medlemmer. Tarto uttalte overfor den norske journalisten Johan O. Jensen:
«Den samme gamle klikken som styrte landet vårt, holder på sin politiske og økonomiske makt. De har skrevet seg ut av medlemskartotekene til kommunistpartiet, men de beskytter hverandre som før. De statseide bedriftene er omdannet til private aksjeselskaper. Aksjeeierne er de gamle kommunist-bossene. Dette er en form for frimureri vi ikke kan godta.»[6]
.jpg)
Tarto var innvalgt i Riigikogu fra de første frie valgene i 1992 og til 2003. Han var også medlem av byrådet (representantskapet) i Tartu i flere perioder og leder i rådet for Estlands forsvarsliga.[4][7]
Han tilhørte først det konservative-kristendemokratiske valgforbundet «Isamaa». I 1994 var Tarto blant dem som brøt ut og dannet Det republikanske og konservative folkepartiet. I 1998 gikk partiet opp i Det moderate folkepartiet, senere Det sosialdemokratiske partiet. Han meldte seg ut av partiet i 2005, fordi sosialdemokratene i Tallinn stilte fellesliste med Estlands folkeunion, som samlet mange tidligere kommunister.[15]
Tarto ledet fra 1993 til 1995 Estlands institutt for menneskerettigheter.[4]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde].08.jpg)
Han ble tildelt en rekke estiske og utenlandske æresbevisninger for sitt ikke-voldelige arbeid for menneskerettigheter og estisk uavhengighet.[4]
Han ble også kåret til en av de 100 viktigste personene i 1900-tallets Estland.[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6kf68x8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.err.ee[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ohtuleht.ee[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j Niitsoo, Viktor (2015). «Enn Tarto». Biografisches Lexikon Widerstand und Opposition im Kommunismus 1945–91 (på tysk). Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED Diktatur. Besøkt 17. januar 2021.
- ^ Tarto, Enn (1. oktober 2018). «Tartu Memento tähistas vastupanuvõitluse päeva». Memento: Eesti Memento Liidu teataja (på estisk) (29): 20.
- ^ a b c d e f g h Jensen, Johan O. (1991). «“Estlands store forbryter”: Enn Tarto (53)». En drøm om frihet: baltere forteller. Oslo: Gyldendal. s. 139–148. ISBN 82-05-20234-6.
- ^ a b c Miljan, Toivo (2015). «Tarto, Enn». Historical Dictionary of Estonia (på engelsk) (2 utg.). Lanham: Rowman & Littlefield. s. 447–448. ISBN 978-0-8108-7513-5.
- ^ Mohn, Albert Henrik (20. februar 1980). «Estland – en dyster 60 års dag». Haugesunds Avis: 7.
- ^ «Frihet for Estland! Russerne ut av Estland!». Morgenbladet: 4. 27. oktober 1981.
- ^ a b Taagepera, Rein (2018) [1993]. Estonia: Return To Independence (på engelsk). New York og London: Routledge. s. 112–118. ISBN 978-0-4299-6927-0.
- ^ Andreassen, Thorleif (16. april 1984). «Rystende rapport om overgrep i Sovjet». Aftenposten (morgen utg.): 3.
- ^ Sjue, Finn (4. februar 1987). «3000 i Kremls Gulag». Klassekampen: 1.
- ^ Strand, Tron (18. mai 1989). «Syngende revolusjon i bokform». Bergens Tidende: 45.
- ^ Bugajski, Janusz (2002). «Estonia: Political parties». Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (på engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. ISBN 978-1-56324-676-0.
- ^ «Enn Tarto lahkub Sotsiaaldemokraatlikust Erakonnast». Postimees (på estisk). BNS. 15. august 2005. Arkivert fra originalen 9. mai 2007. Besøkt 17. januar 2021.
- ^ Kändler, Tiit (2002). A Hundred Great Estonians of the 20th Century (på estisk). Oversatt av Küllike Lengi-Cooper. Tallinn: Eesti Entsüklopeediakirjastus. s. 184ff. ISBN 978-9985-70-103-4.