Dronning Maud Lands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Dronning Maud Land (tidligere Dronning Mauds land) er et ikke internasjonalt anerkjent og også ubebodd norsk biland mellom 20° vestlig til 45° østlig lengdegrad i Antarktis. Den norske sektoren grenser til den britiske sektoren i vest og den australske sektoren i øst. Mot syd strekker grensen seg til polpunktet. (Dette er omstridt, ettersom det opprinnelige norske kravet omfattet 'det landet som ligg innafor denne stranda', det vil si Antarktiskysten.

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Dronning Maud Land hører til det kystområdet av Antarktis som først ble oppdaget av sydpolekspedisjoner. Det var så sent som i første halvdel av 1800-tallet at det ble foretatt en skikkelig ekspedisjon til Antarktis. Før den tid gikk det rykter om det frosne landet «Terra Australis». James Cook var den første som hadde gitt en nærmere beskrivelse av farvannene rundt Antarktis på sin reise hit i 1772 og i årene som fulgte, med skipene «Adventure» og «Resolution». Men Cook kom aldri i land, selv om han reiste langs med isflakene og så isfjell. Faktisk var han ikke så altfor langt fra Dronning Maud Land da han seilte rundt hele Antarktis. Senere kom det selfangere til Sørishavet. Både de engelske kapteinene William Smith og Edward Bransfield, samt den amerikanske selfangeren Nathaniel Palmer, hevdet å ha sett det antarktiske kontinent først. Men disse foretok ingen vitenskapelige observasjoner, og det er uklart om de virkelig så land.

De første ekspedisjonene[rediger | rediger kilde]

Antarktis - Dronning Maud Land ligger på atlanterhavssiden (øverst på kartet)

Det var ikke før i 1819 at den første skikkelige ekspedisjon ble utført. Da satte den russiske tsar Aleksander I i gang en ekspedisjon under ledelse av admiral Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Bellingshausen dro ut med korvettene «Vostok» og «Mirnyj» i juli 1819 fra St. Petersburg. Reisen gikk først innom København og Portsmouth før den gikk sydover til Rio de Janeiro. Under oppholdet i Portsmouth tok Bellingshausen en tur til London. Her skaffet han seg diverse navigasjonsutstyr, deriblant en sekstant. Fra Rio de Janeiro gikk turen nokså direkte sydover mot området som senere ble navngitt Dronning Maud Land, via Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bellingshausen foretok deretter en seiling rundt hele Antarktis. Han kom til Dronning Maud Land utenfor Fimbulisen 26. januar 1820. Posisjonen ble oppgitt å være 69°21′ S, 2°14′ V, og ligger like nordøst for den sydafrikanske forskningsstasjonen SANAE. Bellingshausen var 32 km fra land, og kunne mest sannsynlig se land. Bellingshausen oppå grunn av kun posisjoner og meteorologiske observasjoner, og skrev ikke noe om hvorvidt han så land eller ei.

Området blir norsk land[rediger | rediger kilde]

Senere kom det en rekke ekspedisjoner til Antarktis. Når det gjelder Dronning Maud Land ble det skotten William S. Bruce som først kom i land her[trenger referanse], men det var nordmenn som skulle bli de første til å drive kartlegging av området. Forretningsmannen Lars Christensen, som drev med utstrakt hvalfangst i havområdet utenfor, finansierte en rekke ekspedisjoner. Den første kom i 1927.

Det ble til sammen ni ekspedisjoner med båtene «Odd», «Norvegia» og «Torshavn». På den tredje Norvegia-ekspedisjonen i 19291930 rekognoserte flyverne Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm områdene som ble kalt Kronprins Olav Kyst og Prinsesse Ragnhild Kyst. Hele området ble senere oppkalt etter Dronning Maud. Som et symbol på at dette skulle være norsk land ble et norsk flagg kastet ned på det vestligste vendepunktet. Noen år senere foretok piloten Viggo Widerøe og fotografen Nils Romnæs en flytur innover Antarktis-platået der de fotograferte fjellmassivene i området 20° Ø til 80° Ø. Også denne ekspedisjonen var finansiert av Christensen.

Tyskland forsøker å annektere området[rediger | rediger kilde]

I 1938 prøvde Tyskland å annektere Dronning Maud Land da en ekspedisjon ble satt i scene av Hermann Göring. Den tyske antarktisekspedisjonen 1938–39 med skipet «Schwabenland» ble sendt nedover under ledelse av Alfred Ritscher. Ombord hadde den Dornier-flyene «Boreas» og «Passat». Flyene hadde ombord solide is-spett med nazi-symbol, som ble sluppet ned på ulike steder på Dronning Maud Land. Dette skulle være «bevis» på tysk tilstedeværelse i området, noe som tyskerne mente skulle gi dem internasjonal anerkjennelse for et tysk territorialt krav over Dronning Maud Land. På denne ekspedisjonen foretok Tyskland syv overflyvninger i løpet av 17 dager. De fotograferte blant annet en del fjellmassiv, deriblant Wohlthatmassivet og fjellområdet Fenriskjeften. Fire måneder etter at ekspedisjonen kom tilbake 10. april 1939 utstedte Tyskland et dekret om opprettelsen av den tyske antarktissektoren Neuschwabenland mellom 4°59′ Ø og 16°30′ Ø. Dette kravet oppnådde aldri internasjonal godkjennelse.

Kong Haakon kunngjør at området er norsk[rediger | rediger kilde]

Kart over Antarktis med avgrensningen av Dronning Maud Land.

Lederen for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, Adolf Hoel, var, like før ekspedisjonen tok ut, på besøk i Berlin. Der forsøkte han å komme i kontakt med vennen Ernst Herrmann. Da han ikke lyktes med dette kontaktet han konen, som kunne fortelle at mannen var i Hamburg og gjorde seg klar til å delta på en ekspedisjon til Antarktis. Hoel ante hva dette innebar, og kontaktet norske myndigheter. Dette førte til at kong Håkon VII den 14. januar 1939 signerte denne kunngjøringen:

«Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det landet som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde.»

Ekspedisjoner og forskning etter 1945[rediger | rediger kilde]

Etter krigen sendte USA av gårde US Navy Antarctic Expedition på en ekspedisjon kalt Operasjon Highjump fra 1946 til 1947. Da denne ekspedisjonen hadde militære formål ble lite materiale offentliggjort.

I 1950] ble den første internasjonale ekspedisjonen gjennomført, gjerne kalt Maudheimekspedisjonen. Her var nordmannen John Giæver leder. Det deltok både nordmenn, svensker og briter, og det ble foretatt en rekke vitenskapelige undersøkelser, med utgangspunkt fra forskningsstasjonen Maudheim. Området som ekspedisjonen undersøkte var Maudheimvidda og Jutulstraumen.

Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60 under ledelse av Sigurd Helle foretok både flyfotografering og landmåling av Wohlthatmassivet.

I 1980 ble tre sydafrikanske forskere reddet i Dronning Maud Land av den kjente britiske polarflyveren John Edward Giles Kernshaw. Han fløy nesten 200 mil med et lite fly helt fra Sydpolen og ut til Dronning Maud Land. På grunn av denne modige innsatsen fikk John E. G. Kernshaw utmerkelsen The Sword of Honour av organisasjonen The Guild of Air Pilots and Air Navigators.

Norges forskningsstasjon Troll ble satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen av 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m². Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar. Transport av folk og utstyr inn til forskningsstasjonen skjedde med båt fra Sør-Afrika til iskanten i Antarktis, for deretter å bli fraktet med beltevogner over 235 km inn på kontinentet og 1300 moh. Stasjonen ble i 2005 utvidet til helårsdrift.

I 1993 ble høyden til Dronning Maud Lands høyeste fjell bekreftet. Da landet en delegasjon fra Norsk PolarinstituttJøkulkyrkja, som hører til Mühlig-Hofmannfjella, og fastslo høyden til 3148 meter. Jøkulkyrkja er senere også gitt navnet Kong Olavs Fjell.

Private ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Fra desember 1993 til februar 1994 dro nok en norsk ekspedisjon til Dronning Maud Land. Den ble ledet av Ivar Tollefsen og bestod av 13 deltakere. Ekspedisjonen foretok skiturer, samt 30 førstebestigninger av noen av Dronning Maud Lands høyeste fjell, deriblant Jøkulkyrkja. Mange av de spisse nunatakene i Fenriskjeften ble også besteget. Området som ble saumfart strakte seg ved 72° sydlig bredde fra Mühlig-Hofmannfjella fra 6° Ø og østover via Orvinfjella til Wohlthatmassivet 12° Ø. På ekspedisjonen deltok noen av Norges mest kjente fjellklatrere. Førstebestigningen av Ulvetanna var ekspedisjonens viktigste måloppnåelse. Etter 11 dagers klatring nådde Ivar Tollefsen, Robert Caspersen og Sjur Nesheim toppen den 3. februar 1994.

Etter turen ble boken Dronning Maud Land gitt ut. Boken som kom i 1994 beskriver turen, og har med et godt kart over det aktuelle området. Boken er tidenes mest solgte ekspedisjonsbok i Norge og kom også ut på engelsk.[trenger referanse] Med bakgrunn i bilder fra nevnte bok fattet amerikanske klatrere interesse for klatring i Dronning Maud Land. Den 18. desember 1996 landet en amerikansk klatreekspedisjon på seks personer nær Fenriskjeften. Amerikanerne dro til Filchnerfjella og besteg tre fjell der, samt Jøkulkyrkja. Med på samme fly var også Ivar Tollefsen og syv andre nordmenn. Disse dro videre østover til Sør-Rondane og klatret den høyeste toppen i Horna, som de senere døpte Rondespiret. Klatreturen tok 17 dager og var svært krevende som følge av daglig vind med storm og orkans styrke. I tillegg til førstebestigningen av Rondespiret gjorde også ekspedisjonen førstebestigninger av Bautaen og Cap Gemini. Ekspedisjonen returnerte til Norge i midten av februar 1997. Samme høst kom boken og TV-filmen fra ekspedisjonen, begge i norsk og engelsk versjon.

Etter 1997 har det ikke blitt dokumentert noen besøkende til Norges høyeste i Antarktis, Jøkulkyrkja. Så sent som i 2010 besteg første kvinne toppen, Merete Asak, sammen med Lars Nøring. De var på en langtur i området for å oppleve Norges utmark.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Antarctica, © 1985 Reader's Digest Services Pty Ltd, Reader's Digest Association, London, Montreal, Cape Town and Far East Limited
  • Dronning Maud Land – Antarktis © Ivar Tollefsen, Salgs og Markedsføringsrettigheter i Norge: Hjemmet Mortensen Bokforlag
  • National Geographic februar 1998, © National Geographic Society, Washington D.C. USA
  • «Antarctica» Map supplement to the National Geographic april 1987 © National Geographic Society, Washington D.C. USA
  • «Antarctica» Map supplement to the National Geographic februar 2002 © National Geographic Society, Washington D.C. US
  • Bergens Tidende søndag 13. februar 2005
  • Bergens Tidende tirsdag 15. februar 2005

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]