«Vostok»
| «Vostok» «Восток» | |||
|---|---|---|---|
 «Vostok» avbildet på et sovjetisk frimerke fra 1965 | |||
| Generell info | |||
| Skipstype | orlogsslupp | ||
| Bygget | 1818 | ||
| Flaggstat | Russland | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Lengde | 39,6 | ||
| Bredde | 10 | ||
| Dypgående | 2,9 | ||
| Mannskap | 127 | ||
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
«Vostok» var en russisk orlogsslupp, bygget i 1818 ved Okhta-verftet i St. Petersburg. Skipet deltok på en russisk ekspedisjon ledet av Fabian Gottlieb von Bellingshausen til Sørishavet og Stillehavet 1819–1821. Ekspedisjonen gjennomførte omseiling av Sørpolfastlandet. Den oppdaget 29 øyer, et korallrev og en lagune. Peter I Øy var blant øyene som ble funnet.
Skipet[rediger | rediger kilde]
«Vostok» var en orlogsslupp på 39,6 meter. Skipet ble bygget i 1818 ved Okhta-verftet i St. Petersburg. Det var bestykket med 28 kanoner og hadde et mannskap på 127.[1]
Ekspedisjonen til Sørishavet og Stillehavet[rediger | rediger kilde]
.png)
Tsar Aleksander I av Russland bestemte i 1819 at det skulle sendes en ekspedisjon til Sørishavet for å finne ut om det fantes land der. Fabian Gottlieb von Bellingshausen ble satt til å lede ekspedisjonen. «Vostok» var ekspedisjonens flaggskip og seilte sammen med «Mirnyj». Mens Bellingshausen ledet ekspedisjonen fra «Vostok», førte Mikhail Lazarev «Mirnyj» som nestkommanderende.
De to skipene la ut fra Kronstadt 4. juli 1819 og seilte via København, Portsmouth og Rio de Janeiro til Sørishavet.[1] Den 16. november 1819 passerte ekspedisjonen Sør-Georgia. Deretter fortsatte ferden mot Sør-Shetlandsøyene. Flere øyer ble oppdaget og navngitt, blant dem Traversay-øyene. I januar 1820 krysset ekspedisjonen den sørlige polarsirkelen og seilte nær det som nå er kalt Kronprinsesse Märtha kyst i Dronning Maud Land.[1] Ekspedisjonen er hevdet å ha vært den første som fikk Sørpolfastlandet i sikte, 27. januar 1820.[2]
I mars skilte «Vostok» og «Mirnyj» lag for hver for seg å seile mot Port Jackson, det vil si Sydney.[1] Etter å ha tilbrakt en måneds tid der, la de to skipene ut mot øst og seilte gjennom Cookstredet mellom Nordøya og Sørøya på New Zealand. Skipene ankret 9. juni 1820 opp i Ship Cove der ekspedisjonen møtte maorier for byttehandel og anskaffelse av forsyninger av fisk.[3]
Fra New Zealand seilte «Vostok» og «Mirnyj» østover i Stillehavet med kurs for Tuamotuøyene. Ekspedisjonen kartla 15 øyer mellom 15° 5' øst og 17° 49' øst. Den 22. mars 1820 ankom «Vostok» Matavaibukta på Tahiti.[1]
Fra Tahiti seilte ekspedisjonen tilbake til Australia. På turen ble flere nye øyer oppdaget, blant annet Lazarev i Tuamotuøyene, Vostok i Linjeøyene og Storfyrst Aleksanders øy i Cookøyene.[1]
Etter reparasjoner i Port Jackson fortsatte ekspedisjonen i november 1820 på nytt til Sørishavet. Den 21. januar 1821 fikk de land i syne, ei øy som ble kalt Peter I øy etter Peter den store.[1] Etter dette oppdaget ekspedisjonen Aleksander Is land.[1] Kursen ble så lagt mot nordøst og «Vostok» og «Mirnyj» seilte gjennom Sør-Shetlandøyene.
På ferden hjem gikk «Vostok» og «Mirnyj» innom Rio de Janeiro for å hente den russiske sendemannen og bringe ham til Portugal.[1]
Ekspedisjonen vendte hjem til Kronstadt i august 1821.[1]
Resultatet av ekspedisjonen var, i tillegg til omseiling av Sørpolfastlandet, oppdagelsen av 29 øyer, et korallrev og en lagune.[1]
Bellingshausens beretning om ekspedisjonen ble utgitt på russisk, men ble trykket i bare 600 eksemplarer.[4] Den fikk begrenset spredning og var lenge lite kjent utenfor Russland. En mer omfattende oversettelse til tysk kom i 1902 og i 1949 fulgte oversettelse til engelsk.[5] Etter at USA i 1948 foreslo en internasjonal fellesforvaltning av Antarktis, ble det viktig for Sovjetunionen å vise at det var Russland som i januar 1820 først hadde oppdaget Sørpolfastlandet.[6] Opplysningen om at Bellingshausen på «Vostok» var den første som fikk Sørpolfastlandet i sikte stammer fra arbeidet sovjetiske geografer gjorde fra 1949 og utover.
[rediger | rediger kilde]
Øya Vostok i Linjeøyene i Kiribati er oppkalt etter skipet.
På Peter I Øy skriver flere navn seg fra skipet: Vostokkysten er oppkalt etter skipet,[7] Zavodovskijbreen har navn etter nestkommanderende på «Vostok», Ivan Zavadovskij,[8] og Kolodkinhøgda har navn etter mannen som tegnet både «Vostok» og «Mirnyj».[9] Kapp Vostok på Aleksanderøya er også oppkalt etter skipet.[10]
På Sørpolfastlandet er Vostoksjøen, en innsjø under den antarktiske isen, og Vostok subglasiale høyland i det østre Antarktis, oppkalt etter orlogssluppen «Vostok». Det gjelder også forskningsstasjonen Vostok. Det sovjetiske romfartsprosjektet Vostok-programmet er likeledes oppkalt etter ekspedisjonsskipet.
«Vostok» har også gitt navn til en geologisk formasjon på planeten Merkur, Vostok Rupes.[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i j k Lincoln P. Paine: Ships of Discovery and Exploration, New York: Houghton Mifflin, 2000, s. 151–152.
- ^ Terence Armstrong: «Bellingshausen and the discovery of Antarctica», Polar Record, årgang 15, nr. 99, 1971, s. 887–889.
- ^ Steven Oliver:«Bellingshausen, Fabian Gottlieb Benjamin von», Dictionary of New Zealand Biography, Te Ara – the Encyclopedia of New Zealand. Lest 10. februar 2018.
- ^ Erki Tammiksaar: «The Russian Antarctic Expedition under the command of Fabian Gottlieb von Bellingshausen and its reception in Russia and the world», Polar Record, årgang 52, nr. 266, 2016, s. 574.
- ^ Tammiksaar 2016, s. 585.
- ^ Tammiksaar 2016, s. 583–595.
- ^ «Vostokkysten», Norsk polarinstitutt. Lest 10. februar 2018.
- ^ «Zavodovskijbreen», Norsk polarinstitutt. Lest 10. februar 2018.
- ^ «Kolodkinhøgda», Norsk polarinstitutt. Lest 10. februar 2018.
- ^ Geographic Names Information System (GNIS), Lest 10. februar 2018.
- ^ «Planetary Names: Search Results». planetarynames.wr.usgs.gov (engelsk). Besøkt 10. februar 2018.