Navigasjon

Agnes Tapley bruker en sekstant om bord i barken Saint James på 1800-tallet.

Navigasjon er læren om hvordan man finner veien over havet eller gjennom luften og praktisering av denne læren. Verbet er å navigere.

Historikk

Verbet å navigere er avledet fra latin av ordene navi som betyr skip og gere som betyr å lede. Å navigere betyr altså å lede eller føre et skip/fartøy; tross ordets egentlige betydning, brukes det i dag som et synonym på å «finne frem».

Den tidligste form for navigasjon var landnavigasjon. Maritim navigasjon oppsto da den førhistoriske sjøfarer prøvde å styre sin flåte eller uthulte tømmerstokk ved å bruke kjente landemerker som styringshjelpemidler. Etter hvert prøvde han å styre uten å ha landemerker i sikte. Om natten kunne han ha himmellegemer å styre etter, men navigasjon etter stjernene slik vi kjenner det, var ikke mulig før man forsto månens og solens bevegelse.

Sjøreisen til Pytheas fra Massalia omkring 350 til 300 før Kristus er en av de første kjente fortellingene om navigasjon i historisk tid.

Litteratur

• Ditlefsen, Reidar Navigasjon: Terrestrisk og astronomisk navigasjon, 14. utgave av Johnsen og Bryn Lærebok i navigasjon I, Aschehoug (1985) ISBN 82-03-12764-9
• Kjerstad, Norvald Navigasjon for maritime studier, Tapir akademisk forlag (2010) ISBN 9788251925228
• Bowditch, Nathaniel The American Practical Navigator, Paradise Cay Publications (2010) ISBN 0939837544

Eksterne lenker

• Sjøforsvarets karttegn for navigasjon
• Sjøforsvarets navigasjonsmateriell