Korvett

En korvett er et mindre, lettmanøvrerbart og lett bestykket orlogsfartøy, av størrelse normalt mindre enn en fregatt. I tidligere tider var korvetter hurtigseilende full- eller barkriggede seilskip med et åpent batteridekk. Nesten alle moderne marineflåter benytter nå fartøyer med mindre deplasement og bestykning enn fregatter for kystnære operasjoner.. I nyere tid brukes betegnelsen om krigsskip på 600–1300 tonn for konvoi- og patruljetjeneste.

Korvetten som seilfartøy

Flere ulike skipstyper av mindre størrelse og deplasement hadde vært benyttet av de ulike marineflåtene i seilskutetiden for kystnær patruljetjeneste, oppklaringsoppdrag, eskorteoppdrag, samt som støttefartøyer for flåtestyrker med kapasitet for selvstendig aktivitet. En rekke ulike betegnelser på diverse skip hadde oppstått i 1600-tallet ettersom man hadde fått et behov for mindre krigsskip som kunne påta seg selvstendige oppdrag som de større krigsskipene, som var forutbestemt for flåteoperasjoner, ikke lenger var skikket for.

Barque longue

Den franske marinen i midten av 1600-tallet hadde først åredrevede farkoster med utgangspunktet i galeien, men innså et behov for større seilføring for kaperkrigføring og kystnære oppdrag på Den engelske kanal og i Nordsjøen. I begynnelsen hadde man ratert de minste fartøyene som «frégates d´avis» for kurertjeneste og kystnære operasjoner, deretter som «legère» (lett fregatt). I 1671 kom en ny skipstype med to master, stor- og fokkemast med store råseil og et baugspyd på et kort og bredt skrog med et åpent dekk for et batteri på mellom fire og åtte 4-punds stykker. Den nye typen ble deretter betegnet som barque longue eller barca longa (langbåt) som var ikke mer enn åpne båter uten dekk konstruert for frakt av provianter til de større krigsskipene som ankret utenfor de franske havnestedene mot kanalen.

Denne opprinnelige hensikten muligens kan være en forklaring på navnet «La Corvette» på den største av de tjue barque longue`ere som var sjøsatt av franskmennene i årene mellom 1671 og 1678 med en bestykning på mellom fire og åtte 4-punds kanoner. Det franske ordet corvette er avledet fra det latinske ordet corbis, som betyr kurv. Den nye båttypen som senere utviklet seg til større havgående farkoster i begynnelsen av 1690-årene, gradvis ble større og deretter tatt inn i tjeneste i andre marineflåter som den dansk-norske orlogsflåten.

Det dansk-norske krigsskipet «Lossen» bygget og sjøsatt i Norge har i eldre dokumenter vært betegnet som en barcalonga, men også som en lett fregatt med et hovedbatteri på 18 stykker. Bevarte skipstegninger fra København over både franske og dansk-norske krigsskip fra 1690-årene hadde vist ulike versjoner av skipstypen barque longue med en typisk bestykning på mellom seks og tolv kanoner som miniatyrer av den noe større «frégate legère». Tilsammen var 9 barcalonga`ere bygget for den dansk-norske orlogsflåten i 1679 til 1684, i begynnelsen var de første to skipene lett bestykket med åtte kanoner, men i slutten hadde de siste blitt forstørret med en bestykning på rundt tjue kanoner. «Lossen» og «Ørnen», som de siste i 1684, er klassifisert som fregatter i ettertiden, men har deres aner i skipstypen barcalonga.

1700-tallets korvett

Betegnelsen barque longue opphørt å eksistere ved midten av 1700-tallet til fordel for den nye betegnelsen corvette. Den franske marineflåten videreutviklet ikke korvetten i lik stor grad som den dansk-norske orlogsflåten med en standardisering av kaliberet normalt på 4 pund og batteridekket i 1727 hadde blitt forlenget til ca. 80 fot. Bestykningen var øket til rundt 10-12 kanoner med et utseende som minnet om de mindre fregattene.

Korvetten deretter var blitt fullrigget med tre master, og det var bare størrelse og de indre detaljer som skilte de større korvettene fra de mindre fregattene i dette århundret, de større korvettene hadde endog fått et halvdekk. Antall kanoner var som et resultat benyttet som klassifisering av krigsskip inn i bestemte typer. De største i den siste halvdel av 1700-tallet hadde opptil 24 kanoner oppstilt på hoveddekket.

En korvett ved året 1800 dermed hadde blitt forstørret til over tretti meter i lengde og et deplasement på mellom 360 og 540 tonn. I andre marineflåten som den britiske Royal Navy hadde andre og mer vage betegnelser blitt tatt i bruk som slupp, også på skip designet og bygget som korvetter.

De større korvettene hadde fått halvdekk og bakk, men også mindre hastighet enn tidligere. I slutten av 1700-tallet hadde skipsbyggerne forsøkt å gi sluppen eller korvetten økt hastighet under seilas. De franske skipsbyggerne kom lengst ved å introdusere korvetten med rette dekk og reling i 1790-årene uten avbrytning. Halvdekket og bakken ble skåret bort som sett på den britiske sluppen «Daphne» erobret i 1795 av franskmennene. Engelskmennene som tok tilbake krigsskipet to år senere, oppdaget at sluppen var blitt raskere med bedre seilegenskaper enn tidligere. Franskmennene satset sterkt på hastighet i deres mindre krigsskipene, og bygget store korvetter med et åpent og rett batteridekk på et skrog med skarpe linjer. Dette viste seg å være en suksessoppskrift.

Britene betegnet disse som den franske korvetten «La Bonne Citoyenne» erobret i 1796 som «flush-decked sloops», skulle bli hyppige studert av de britiske skipsbyggerne for bygging av fremtidige slupper med tre master. Korvetten og disse såkalte flush-decked sloops ved året 1800 hadde allerede blitt en felles skipstype som stakket ut kurset for fremtidige utvikling, men de større korvettene fremdeles hadde halvdekk. I de første to tiårene av 1800-tallet skulle korvetten/sluppen overta de minste fregattenes rolle og dertil være meget populært for et stort antall ulike oppdrager.

I 1790-årene forsøkte franskmennene å øke ildkraften på deres krigsskipene med introduksjonen av større kanoner, morterskytser og haubitser, oppfunnet den kortlevende skipstypen «corvette-cannonnière» som var langt forut for sin tid ved å ha samme størrelse som en fregatt, men en tung bestykning på 14stk 48-punds eller 24stk 24-punds store kanoner. Dette bisarre konseptet mislykket med datidens marineartilleriet, men skulle bli gjentatt på nytt i midten av 1800-tallet med større suksess spesielt i den amerikanske marineflåten.

Korvettens storhetstid

De store amerikanske fregattene som hadde kommet som et stort sjokk på den britiske marinen under den britisk-amerikanske krigen 1812-1815, hadde en ny oppfinnelse som skulle bli meget vitalt for videreutviklingen av korvetten i den første halvdel av 1800-tallet, det tynne spardekket langs relingen fra akterskipet til forskipet uten avbrytelse. Spardekket førte til to ulike versjoner av de større korvettene, enten ble halvdekket nedskåret slik at et uavbrutt batteridekk mellom endene var oppstått som på de mindre korvettene, eller ble det lagt lokk over batteridekket. De førstnevnte var selvfølgelige de minste, og de største oppnådde et deplasement på mellom 600 og 1000 tonn.

Den stadige større fregatten som allerede hadde blitt et krigsskip med et lukket kanondekk i årene etter 1815, måtte erstattes i deres opprinnelige oppdrag som gikk ut på oppklaring, eskortetjeneste og selvstendige patruljetjeneste som hurtig seilas etter fiendtlige fartøyer, og korvetten var den rette erstatteren som bevitnet av den amerikanske USS «General Pike» sjøsatt i 1813. Denne korvetten med rette dekk («flush-decked sloop») var meget stort i forhold til samtidige korvettene med en lengde på 53 m og en bestykning på 26 lange 24-punds kanoner, designet som et krigsskip for hurtig seilas med et umåtelig stort seilføring. USS «General Pike» gjorde et stort inntrykk på samtiden.

Betegnelsen ble deretter tatt i bruk av de fleste marineflåtene verden rundt inkludert den britiske og den amerikanske der en «slupp» var også ansett som en corvette. Det maritime kappløpet mellom Storbritannia og USA ledet til en storhetstid for skipstypen som vant anerkjennelse verden rundt som et rent havgående patruljefartøy med tung bestykning tross et minsket antall kanoner, og som økonomisk sett var suverent langt foretrukket fremfor de større fregattene.

De amerikanske korvettene forstørres etterhvert tiden gikk, og de største som USS «Jamestown» oppnådde et deplasement på 1000 tonn med to dekk- et lukket kanondekk for hovedbatteriet på 18 32pdr kanoner og 4 granatskyts og et rent spardekk. De amerikanske marineoffiserene i likhet med deres franske kollegaer et halvt århundre før ønsket større ildkraft på deres skip i møte med de britiske krigsskipene. Flere fregatter hadde blitt nedskåret til korvetter ved å kutte ned spardekket med artilleriet konsentrert i batteridekket.

USS «Constellation» som også har blitt betegnet som en «sloop-of-war» (slupp) ved sjøsettingen 1854, har et deplasement på 1.400 tonn, en lengde på 55 m i vannlinjen og bredde på 12,5 i vannlinjen. Den er nå bevart i museum som en av de siste seilførende korvettene eller slupper som fremdeles eksisterte i våre dager. Klassifiseringen skyldes antallet stykker om bord på krigsskipet, bare 25 kanoner var samlet i ét hovedbatteri hvorav 16 8-inch (203mm) granatkanoner.

De norske korvettene

I 1829 ble den første norske korvetten i historien, «Örnen» sjøsatt, bestykket med 20 18-punds kanoner designet for hurtig seilas, for å kunne ta igjen og nedkjempe raske skip, det primære oppdraget for denne type krigsskip som overlot mer betydeligere roller som eskorte og krysstokt på åpen sjø til den mer slagkraftige fregatten.

Fire korvetter ble senere bygget og sjøsatt i årene mellom 1841 og 1851 med et deplasement på 400-900 tonn, bestykket med 60, 24 og 18 punds kanoner i forskjellig antall.

Dampdrift

Den noe usedvanlige betegnelsen korvetten normalt var knyttet til bestykningen på krigsskipet i den første halvdelen av 1800-tallet med en maksimal grense på opptil 25 kanoner, og dermed var benyttet på en rekke ulike skipstyper inkludert havgående hjuldampskip i flere marineflåter.

Skruekorvetten

De større skruefregattene ble etterhvert erstattet av den mer økonomiske praktiske skruekorvetten som også hadde fått skruepropell for dampdrift som deres drivkraft i tillegg til seil.

Skruekorvetten i 1860-årene hadde blitt forstørret i tråd med færre antall skyts om bord, og dermed hadde blitt lik stor som de største fregattene med meget få unntak. HMS «Jason», sjøsatt i 1859, hadde et deplasement på 2431 tonn med dimensjoner på 68 m i lengde og 12,4 m i bredde samt en bestykning på kun tjue 8-inch kanoner.

Skipskonstruktøren Edward Reed i 1867 lagt ned nye korvetter med vedderstevn, hvilken gav disse et meget særpregende utseende i kontrast til eldre korvettene. De første tilhørte Eclipse-klassen på 7 skip, også betegnet som «ram-bow sloops» (vedderbaug slupper) videreutviklet fra den eldre Amazon-klassen slupper på 6 skip. Reed designet og bygget tilsammen 16 korvetter som ble benyttet som betegnelse på de større slupper, og slupper med vedderstevn.

Reed konstruert også de største skruekorvettene oppført i jern ved 1870, Volage-klassen på 3 skip med et deplasement på 3100 til 3400 tonn og en lengde på 85 meter samt en bestykning på 28 kanoner, men også et effektivt fremdriftsmaskineri som gav 15,3 knop samt stort seilføring med en hastighet på 13 knop kun under seilas. Disse to korvettene ble også betegnet som «cruisers» ettersom Reed valgt å fokusere på et helt nytt konsept for erstatning av de større fregattene, dermed stakket ut veien mot krysseren. Konseptet gikk ut på konstruksjon av et nytt skip med viktige sjøegenskaper for selvstendige oppdrag over lengre avstander med høy hastighet og mindre deplasement.

Kryssere med masterigg

I den siste halvdel av 1800-tallet ble krigsskip som fregatter, korvetter og slupper med masterigg med hovedvekt på seilføring betegnet som kryssere med masterigg, noen ganger også som ubeskyttede kryssere. De franske ubeskyttede kryssere fram til begynnelsen på 1880-årene bygget i tre eller jern hadde deres utgangspunktet i den franske korvetten som allikevel sjeldent kom over 2000 tonn i deplasement. De franske korvettene dannet også forbildet for de tyske korvettene med lukket batteridekk av Ariadne-klassen 1870-1876 og Bismarck-klassen 1875-1880 som oppnådde et deplasement på 3000 tonn. I Storbritannia ble korvetten en del av utviklingen mot den nye skipstypen krysseren.

De første mindre kryssere bygget i stål designet av skipskonstruktør Nathaniel Barnaby i 1876 var den såkalte Comus-klassen på 9 skip som ble bygget og sjøsatt i 1876 til 1881 på vegne av den britiske marineflåten. Korvettene av denne klassen skulle deretter ble vitalt for utviklingen av de nye kryssere uten masterigg som overtok i 1880-årene. Den fullriggete HMS «Comus» med et deplasement på 3000 tonn og en lengde på 68,6 m samt en bestykning på 12 tyngre skyts og 2 lette kanoner samt åtte mitraljøser med en besetning på 265 mann, er også forgjengeren for den armerte krysseren ved å ha et panserdekk midtskips for beskyttelse av maskineriet.

De siste to korvettene i den britiske marineflåten av Calypso-klassen, HMS «Calypso» og HMS «Calliope» levert i 1883 og 1884 var ansett som noen av de beste kryssere i historien og dessuten som de fineste krigsskipene i slutten av 1800-tallet med masterigg, meget pålitelige fremdriftsmaskineri med en hastighet på 13,7 knop og en bestykning på 16 kanoner samt 10 mitraljøser. Med Comus-klassen og Calypso-klassen hadde den tradisjonelle korvetten opphørt å eksistere.

Den moderne korvetten

Den andre verdenskrigen

Den moderne korvetten dukket opp under den andre verdenskrigen som et patrulje- og eskortefartøy med kapasitet for bekjempelse av ubåter under det pågående slaget om Atlanterhavet. Tidligere hadde jagere og minesveipere vært utrustet for antiubåtsoppdrag, men det var også innsett at nye eskorteskip egnet for masseproduksjon med de nødvendige tilpasninger for aktiv bekjempelse mot trusler til sjøs som ubåter, var nødvendig.

Nye skipstyper ble innført av den britiske marineflåten i løpet av krigsårene, jagere som hadde suksess med seg i deres rolle som eskortefartøyer i den første verdenskrigen, hadde blitt forstørret, og måtte avløses av mindre skiper. Først ut kom slupper som hadde også vært en suksess i den forrige verdenskrigen, deretter fregatter og sist korvetter. Slupperen fra mellomkrigstiden hadde blitt for dyrt å masseprodusere, deretter begynte briterne å utvikle en type basert på en hvalfangerkonstruksjon. Forbildet for den nye typen var Smiths Dock Company hvalfangerfartøyet «Southern Pride» som ifølge skipskonstruktør William Reed var et godt valg for snar masseproduksjon.

Eskortefartøyene av Flower-klassen fikk betegnelsen «corvette» som i krigsårene hadde blitt anvendt på mindre masseproduserte antiubåtfartøyer for konvoieskorte. De fungerte ikke så godt i Atlanteren spesielt i røft sjø i værutsatte farvann mot nord med et deplasement på 900 til 1100 tonn, 63,5 m i lengde og 10,1 m i bredde. Med enkelte tilpasninger ble de brukt inntil større skip som fikk betegnelse fregatt overtok som disse av River-klassen på 1300 til 1500 tonn og en lengde på 92 m.

Korvettene av Flower-klassen var originalt konstruert for kystnære operasjoner, og var derfor ikke så godt egnet for eskorteoppdrag ved å ha for lite bestykning for luftvernsforsvar mot flyangrep og ved å være noe raskere enn handelsskipene i konvoiene. Fregatten ble et langt bedre valg ved å være noe større, bedre armert og hadde to propellakslinger.

Under den andre verdenskrigen var 267 skip av Flower-klassen og 72 skip av Castle-klassen bygget og levert til de allierte marineflåtene. Det norske Sjøforsvaret hadde fått seks av Flower-klassen og en av Castle-klassen levert til sine egne norske besetninger i ly av krigen, to ble senket ved fiendtlige handling og en senket ved kollisjonsulykke. KNM «Montbretia» ble senket av tysk ubåt med tap av 48 liv 18. november 1942, KNM «Rose» var rammet av et britisk krigsskip og senket med tap av 3 liv 26. oktober 1944. KNM «Tønsberg» ble senket av en mine 12. desember 1944.

Det tjuende århundret

Moderne marineflåtene begynte i tiden etter den andre verdenskrigen i forbindelse med moderne våpenteknologi, å foretrekke mindre, mer manøvrerbare og flerrolles overflatefartøyer. Først ut gikk den tunge krysseren, deretter den lette krysseren mens jageren ble forstørret og deretter de største overflatefartøyene med synlig unntak av hangarskipene for flåteoperasjoner, erstattet av fregatten som ble et allround krigsskip for de fleste tiltenkte oppdrag i krigstid som fredstid.

En jager i 1980-årene hadde vokst med den amerikanske Arleigh Burke-klassen til over 8000 tonn i deplasement. Fregatten ble også forstørret, og ved år 1995 hadde fregatten kommet opp i mellom 2500 og 4000 tonn i deplasement. Korvetten fikk en renessanse 1990-årene i flere land etterhvert man gikk over fra antiubåtoppdrag til kystforsvar og krigføring ved benyttelse av missiler. Den typiske korvetten størrelsesmessige sett står mellom patruljebåten og fregatten i både dimensjoner og egenskaper med et deplasement på mellom 500 og 2500 tonn samt en lengde på 55 til 100 meter.

Mot slutten av det tjuende århundret hadde korvetten som skipstype vært benyttet i flere land for bestemte formål som kystnære antiubåtoppdrag, eskorteoppdrag, kystnære patrulje og angrepsoppdrag med sjømålsmissiler mot fiendtlige mål både til kystforsvar og på åpen hav.

De kystnære antiubåtskorvettene

Norge hadde fått to 600 tonn antiubåtfartøyer av Sleipner-klassen bygget og levert i 1965 og 1967, KNM «Sleipner» og KNM «Aeger» med et norsk antiubåt-våpensystem, Terne III med rakettdrevne synkeminer. De to korvettene raskt ble tatt ut av tjeneste fordi de hadde blitt utdatert i møte med nyere krav. Det finnes et finsk motstykke til de norske korvettene som hadde fått tung bestykning i form av et kanontårn med en 120mm Bofors kanon, Turunmaa-klassen på 770 tonn. «Turunmaa» og «Karjala» hadde antiubåtoppdrag som deres fremste rolle i skjærgården.

Den samme skjebne møtte også andre korvetter i Sovjetunionen som Petya-klassen, Mirka-klassen og Grisha-klassen som var definert som «lette fregatter» på 900 til 1200 tonn i deplasement med kapasitet for antiubåtoppdrag. De mindre som Poti-klassen og Parchim II-klassen på mellom 500 og 800 tonn var definert som ekte korvetter.

Frankrike hadde også gått over til benyttelse av korvetter for det samme formålet som de norske korvettene i 1960-årene, og anskaffet seg 17 korvetter av D`Estienne D`Orves-klassen, men hadde dels brutt med fokuset på antiubåtkrigføring med flerrolleskapasitet deriblant angrepsrolle med sjømålsmissiler. I fransk tjeneste er disse korvettene på 1200 tonn deplasement betegnet som «aviso». De franske avio´ere var sanne flerrolles fartøyer for kystnære eskorteoppdrag, oppklaringsoppdrag og så mangt annet at disse måtte bedømmes som en suksess. Argentina fikk kjøpt tre A 69-klasse korvetter fra Frankrike, disse deltok under Falklandskrigen i 1982 mot Storbritannia med lite hell. «Guerrico» led den forsmedelige skjebnen om å bli jaget bort av britiske infanteristene med håndvåpen på Sør-Georgia 3. april og måtte settes på dokk.

Missilekorvettene

Korvetten som et rent angrepsfartøy med styrebare sjømålsmissiler skulle deretter overtar som de sovjetiske Nanuchka-klassen på 900 tonn deplasement som var klassifisert som «malyy raketnyy korbai» (lite skip med rakettvåpen) som ble levert i årene mellom 1969 og slutten av 1980-tallet, betegnet som «rakett-kuttere» til den sovjetiske marineflåten, Libya og Algerie samt India. Som sett i andre land, forstørret den sovjetiske patruljebåten seg inn i korvetten som fra Osa-klassen hurtigangrepsfartøyet til Tarantul-klassen på 540 tonn for angrep med sjømålsmissiler lengre ut i havet vekk fra kysten. Disse korvettene kom til deres rett i Middelhavet.

Flere middelhavslandene deriblant Libya hadde stor interesse i sterk kystbasert sjøforsvar med en kapasitet for havgående tokter for sine angrepsfartøyene som skulle representert en avskrekkende kapasitet mot fiendtlige sjømakter. Vestlige skipsverfter kom med tilbud om mindre havgående fartøyer for kystnære operasjoner med kapasitet for bruk av sjømålsmissiler som MM 40 Exocet fra Frankrike. I 1970-årene ble fire missilekorvetter av Esmeraldas-klassen bygget for Libya, omdøpt til «Wadi M`Ragh-klassen» med et deplasement på 670 tonn og Otomat sjømålsmissiler fra Italia. Irak hadde også identifisert et behov for missilekorvetter i Den persiske gulfen, og tok kontakt med det italienske skipsverftet som deretter levert seks missilekorvetter av «Ari Serh-klassen», hvorav to som kunne ha midlertidig hangar på akterskipet for et helikopter som med seks Esmeraldas-klassen missilekorvetter levert til Ecuador.

Singapore med en sterk marine i forhold til størrelsen på territorialfarvannet hadde også besluttet seg om å ha større overflatefartøyer basert på det tyske konseptet Lürssen MGB 62 som var også bestilt av Bahrain i 1986-87. Lürssen MGB 62 på 600 tonn ble utviklet inn i Victory-klassen på seks korvetter som var meget lett gjenkjennelig med en meget stor og høy, massiv mast med israelske sensorteknologi. Israel hadde tilbudt deres teknologi basert på erfaring med deres 500 tonn hurtigangrepsbåtene i Saar 4.5-klassen som hadde blitt utvidet i størrelse inn i kommandofartøyer for de andre patruljebåtene. Fra Saar 4.5-klassen ble et selvstendig og meget avansert design på 1200 tonn utviklet, Saar 5-klassen bygget i USA i 1992 til 1994.

India hadde også mottatt sovjetiske missilekorvetter, flere var dertil lokalt bygget slik at det oppstått ekspertise for skipsbygging som sett omkring seks skip av Khukri-klassen på 1350 tonn som var bygget og levert fra indiske skipsverfter i 1984 til 1991.

Patruljekorvettene

Italia var lenge det eneste landet som benyttet betegnelsen «korvett» på deres 800 til 1100 tonn krigsskipene for flerrolles patruljeformål, spesielt i begynnelsen av 1960-årene. Et stort antall korvetter var bygget og sjøsatt i årene mellom 1954 og 1991, oppdelt i Albatros-klassen, De Cristofaro-klassen, Minerva-klassen og Cassiopedia-klassen. De italienske korvettene var ikke tungt bestykket i motsetning til korvettene for antiubåtoppdrag eller korvettene for angrepsoppdrag med sjømålsmissiler ettersom disse egentlige hadde deres største nytte i fredelige tid.

Flere land deriblant Danmark hadde også sluttet seg til den samme konklusjonen om at korvetten av økonomiske og praktiske årsaker i fredstid vil være et langt mer rimeligere alternativ enn fregatten med mulig kapasitet for helikopteroperasjoner. Noen få lander som Argentina hadde nedskåret fregattkonseptet i størrelse og deplasement som Meko 140-klassen på seks 1500 tonn havgående patruljekorvetter, som deretter skulle vist seg å være et meget heldig resultat for den argentinske marinen som fikk flerrolleskapasitet i et lite skip som også skulle være meget nyttig i fredstid. Danmark hadde i begynnelsen fire korvetter for ubåtjakt av Bellona-klassen fra 1950-årene, men anskaffet tre danskbygde korvetter av Niels Juel-klassen i 1979-1981 som de sterkeste danske marinefartøyene fram mot århundreskiftet.

Det svenske kustkorvett-konseptet i 1985 med Stockholm-klassen på 335 tonn som et flerrolles fartøy med sjømålsmissiler, torpedoer, begrenset luftvernskapasitet og stor hastighet samt antiubåtvåpen, skulle bli forbildet for fremtidens korvettene.

Det tjueførste århundret

De svenske kustkorvettene representerte et viktig skritt for en videreutvikling fra patruljebåten inn i større flerrolles patruljebåter med større deplasement, utgangspunktet i Stockholm-klassen var missiletorpedobåtene av Spica-klassen fra 1960-årene på 210 tonn. Med samme mønster som fregatten og jageren hadde patruljebåten blitt forstørret til en ny skipstype, betegnet som korvetter. Det samme mønsteret har blitt gjentatt i en rekke land deriblant Israel. Der hadde de store missilebåtene hadde blitt forstørret inn i et nytt design, Saar 5-klassen på 1.075 tonn i vanlig deplasement på tre flerrolles korvetter som de største overflatefartøyer i den israelske marineflåten.

Mindre og mer manøvrerbare korvetter ble foretrukket av marineflåter som har deres operasjonsområde i mindre hav som Østersjøen, som også hadde vist seg som et billig alternativ for introduksjon av nyere teknologi som den svenske kystkorvetten av Visby-klassen på 650 tonn som kunne ha et egne helikopter med seg og det amerikanske Littoral Combat Ship-prosjektet. Det nye tyske Braunschweig-klassen med stealth kapasitet i likhet med den svenske Visby-klassen på 1800 tonn i deplasement blir definert som en «korvett» med kapasitet for angrep på landmål.

Tyrkia begynte konstruksjonen av TCG «Heybeliada» i Milgem-klassen stealth korvetter i juli 2005, som vil bli levert i 2011 til den tyrkiske marineflåten som hadde beordret tilsammen åtte korvetter og fire fregatter som vil bare være noe større. De tyrkiske korvettene som forresten hadde blitt omtalt som fregatter, har vært klassifisert som korvetter på 2000 tonn i deplasement og 99 m i lengde.

De svenske korvettene

Tre ulike typer korvetter utgjort nå slagkraften i den svenske marineflåten: Stockholm-klassen, Göteborg-klassen og Visby-klassen på tilsammen elleve krigsskip på mellom 335 og 600 tonn i deplasement, som har kapasitet for strid mot andre overflatefartøyer, antiubåtoppdrag mot fiendtlige ubåter og luftvern mot flyangrep. Visby-klassen dessuten hadde fått tilført kapasitet for uskadeliggjørelse av miner, fra før har alle korvetter muligheter om å legge ut sjøminer på egne hånd.

Som de største overflatefartøyene i Sverige for krigsformål hadde korvettene fått mange ulike oppdrager som normalt var forbeholdt større krigsskip i eldre tid. Fram til 1997 hadde betegnelsen «kustkorvett» vært benyttet på de to første klasser, deretter hadde svenskene brukt bare den internasjonale betegnelsen korvett om sine fartøyene i de tre klasser.

Stockholm-klassen

HMS «Stockholm» (1984)
HMS «Malmö» (1985)

Göteborgsklassen

HMS «Göteborg» (1989)
HMS «Gävle» (1990)
HMS «Kalmar» (1990)
«Sundsvall» (1991)

Visby-klassen

HMS «Visby» (2000)
HMS «Helsingborg» (2003)
HMS «Härnösand» (2004)
HMS «Nyköping» (2005)
HMS «Karlstad» (2006)

Litteratur

Conway`s History of Ship: The Line of Battle- The Sailing Warship 1650-1840 1992 ISBN 0-85177-606-X
Conway`s All the World`s Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
Conway`s History of Ship: Steam, Steel & Shellfire- The Steam Warship 1815-1905 1992 ISBN 0-85177-564-0
Conway`s All the World`s Fighting Ships 1947-1995 1995 ISBN 0-85177-605-1