Hopp til innhold

Det estiske reformpartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det estiske reformpartiet
LandEstland
Leder(e)Kaja Kallas
Grunnlegger(e)Siim Kallas
Grunnlagt18. november 1994
HovedkvarterTõnismäe
Antall medlemmer 10 409[1] (2023)
IdeologiLiberalisme[2][3][4][5]
Politisk posisjonSentrum-høyre
Europeisk tilknytningAlliansen av liberale og demokrater for Europa
Internasjonal tilknytningDen liberale internasjonale
EuropaparlamentetRenew Europe
Nettstedreform.ee (et)
Riigikogu
37 / 101
(15. Riigikogu)
Europaparlamentet
2 / 720
(Niende Europaparlament)
Flagg
Det estiske reformpartiet på Commons

Det estiske reformpartiet (estisk: Eesti Reformierakond) er et liberalistisk politisk parti i Estland. Det bygger på humanistiske ideer og det liberale demokratiet, og ønsker i første rekke å fremme det estiske samfunnets velstand ved «å sette i verk folkets frie kreativitet».[5] Partiet har også et uttalt mål om å gjøre Estland til «et nytt nordisk land».[6][7]

Det estiske reformpartiet ble stiftet i 1994, men har forløpere tilbake til glasnosttiden. Partiet har hatt stor innflytelse i det uavhengige Estland, spesielt i den økonomiske politikken, og ført en frimarkedspolitikk med lave skatter og avgifter og en stram budsjettpolitikk.[8][9][10][11]

Partiet var blant pådriverne bak at Estland trådte inn som medlemsland i EU og NATO i 2004.[12] Partiets representanter i Europaparlamentet er tilsluttet gruppen Forny Europa.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Det estiske liberaldemokratiske partiet (ELDP) ble etablert i glasnosttiden 9. mars 1990, mens Estland ennå var en del av Sovjetunionen.[2] Den 4. oktober fikk ELDP observatørstatus i Den liberale internasjonale,[13] som det første partiet innenfor østblokken.[2]

ELDP inngikk, sammen med fire konservative og kristendemokratiske partier, i valgalliansen «Isamaa» ved de første frie valgene i 1992. ELDP fikk 6 av valgalliansens 29 mandater i Riigikogu.[14] Mens de fire andre partiene i valgalliansen ble konsolidert til ett parti, Isamaa, forble ELDP selvstendig. ELDP satt i Mart Laars regjering frem til sommeren 1993, da partiet brøt med Isamaa.[2]

Den 13. november 1994 gikk ELDP, utbrytere fra andre partier og partiløse liberale, anført av Siim Kallas, i alt 710 personer, sammen om å danne Det estiske reformpartiet. Siim Kallas ble partileder.[2]

Partiets grunnlegger og første leder, Siim Kallas. Han er siden utnevnt til æresformann i partiet.
Foto: Sven Tupits

Ved valget i mars 1995 ble Reformpartiet nest størst med 16,2 % av stemmene og 19 mandater. Tiit Vähi fra Det estiske samlingspartiet forsøkte å forhandle frem et felles regjeringsgrunnlag, men partiene kom ikke enighet i den økonomiske politikken, der Reformpartiet ønsket å avskaffe alle jordbrukssubsidier og videreføre flat inntektsskatt.[15] En regjeringskrise i november samme år førte til at Reformpartiet kom med i regjeringen, mens Det estiske senterpartiet gikk ut. Reformpartiet gikk ut av regjeringen igjen ett år senere.

Etter valget i 1999 fant Reformpartiet tilbake til sine gamle allierte i Isamaa og Det sosialdemokratiske partiet under ledelse av konservative Mart Laar. Regjeringen konsentrerte seg om arbeidet med å få Estland inn i EU og NATO, men Reformpartiet fikk også gjennomslag for å avskaffe selskapsskatten. Etter lokalvalgene i oktober samme år begynte de tre partiene også å samarbeide i Tallinn.[12] I januar 2002 ble regjeringen avløst av en regjering utgått fra Reformpartiet og Senterpartiet, ledet av Siim Kallas.

Våren 2003 fikk Reformpartiet en fremgang i parlamentsvalget, og Res Publica og Estlands folkeunion ble tatt inn som nye regjeringspartnere, men under ledelse av Juhan Parts fra Res Publica. Siim Kallas ble utnevnt til EU-kommissær etter Estlands inntreden i EU ved østutvidelsen i 2004, og Andrus Ansip ble partileder. Året etter kunne Ansip danne regjering med Senterpartiet og Folkeunionen, senere med sosialdemokratene og Isamaa, der også Res Publica hadde gått opp.

Reformpartiet har vært landets største parti siden valget i 2007, da det oppnådde 27,8 % av stemmene og 31 mandater. Partiet gikk først og fremst til valg på ytterlige skattelettelser og videreføring av sin økonomiske politikk, og ønsket å redusere inflasjonen nok til å kunne erstatte estlandske kroner med euro.[16] Partiet opplevde en ytterligere fremgang ved valget i 2011, da det fikk 28,6 % av stemmene og 33 mandater. Ansip trådte tilbake som statsminister og partileder ett år før valget i 2015, for å gi partiet en fornyelse. Ansip ble valgt til Europaparlamentet våren 2014, og Taavi Rõivas etterfulgte ham. I lys av Krim-konflikten ble Rõivas' første tid som statsminister preget av sikkerhetspolitikk. I 2015 erklærte det NATO-orienterte Reformpartiet valgseier over Senterpartiet.[17][18]

En annen grunn til det gode valget i 2015 var generasjonskiftet i partiet da Taavi Rõivas overtok etter Andrus Ansip. De lederne som gikk inn i politikk, administrasjon og næringsliv tidlig på 90-tallet da Estland fikk sin frihet tilbake er nå iferd med å trekke seg tilbake for en generasjon av nye ledere som kun har opplevd Sovjetunionen som barn. Dette er et generasjonsskifte som også gjelder velgermassen. Det verserte en del påstander om korrupsjon og inhabilitet imot noen regjeringsmedlemmer og sentrale personer rundt Reformpartiet i perioden til Andrus Ansip,[trenger referanse] men det var ingen ministre som ble dømt. I mai 2011 ble Anna-Maria Galojan som hadde vært leder av ungdomspartiet til Reformpartiet idømt fengselsstraff for å ha underslått 60000 euro fra den EU-støttede organisasjonen European Movement Estonia hvor hun var leder.[19] Estland har som mange EU-stater i østlige Europa slitt med korrupsjon, og landet har gjort mye for å rydde opp i dette. Mange med politisk tilknytting har blitt tatt i Estland, og spesielt i Senterpartiet. Tidligere samarbeidet disse to partiene tettere sammen enn i dag. Blant annet støttet Reformpartiet opp om Edgar Savisaar som ordfører i Tallinn, mens Andrus Ansip fikk Senterpartiet sin støtte til å bli statsminister.

Da Taavi Rõivas gikk til valg som Reformpartiets statsministerkandidat i 2015, var kampen mot korrupsjon en av hans fremste kampsaker, slik det var for flere partier hvor spesielt Senterpartiet ble satt i negativt lys. Den russiske velgermassen har alltid vært kjent for å ha gitt Senterpartiet mange stemmer, men ved valget i 2015 hadde en del av disse gått over til Reformpartiet. En antar at den russiske velgerovergangen skyldes generasjonsskiftet i Reformpartiet med Taavi Rõivas som ny leder, og kampsaker som mindre arbeidsledighet og kampen i mot korrupsjon.

Ledere

[rediger | rediger kilde]
Kaja Kallas ble partileder i 2018 og statsminister i Estland i 2021.
Foto: Renee Altrov/Rikskanselliet

Internasjonalt samarbeid

[rediger | rediger kilde]

Reformpartiet ble tatt opp som fullverdig medlem av Den liberale internasjonale i 1996. Reformpartiet ble tatt opp som medlem i European Liberal Democrats and Reformists (ELDR) i desember 1998.[20] Reformpartiets medlemmer av Europaparlamentet er tilsluttet gruppen Forny Europa.F

Like etter partidannelsen knyttet man særlig nære bånd til Freie Demokratische Partei i Tyskland, Liberalerna i Sverige, Svenska folkpartiet i Finland og Latvijas Ceļš i Latvia. Fra slutten av 2000-årene har man også inngått et tettere samarbeid med det norske Fremskrittspartiet. Jørund Rytman etablerte Venneforeningen for Estland på Stortinget.[21][22][23] Reformpartiet har også bånd til Friedrich-Naumann-Stiftung i Tyskland og det estiske Liberalismi Akadeemia, «Det liberale akademi».[24]

Velgerdemografi

[rediger | rediger kilde]
Reformpartiet er det største partiet i området rundt Tallinn, i det nordvestlige Estland og i Tartu fylke i øst, slik som vist på dette kartet med utgangspunkt i resultatet fra parlamentsvalget i 2007.

Partiet henter i sin største støtte fra unge, velutdannede og urbane sysselsatte. Andelen etniske estere og russere har pleid å speile landets befolkningssammensetning ganske godt.[25] Reformpartiets velgermasse er sterkt konsentrert rundt byene, for selv om partiet bare henter en femtedel av sin støtte i hovedstaden Tallinn, får det tre ganger så mange stemmer fra andre byer, skjønt færre enn 40 % av velgerne bor her.[25]

Partiets velgere er betydelig yngre enn gjennomsnittet.[26] Intet annet parti har en større andel av sine velgere med fullført videregående skole.[25] Kvinneandelen blant partiets medlemmer er den laveste i noe parti,[27] men partiets oppslutning blant kvinner er allikevel over gjennomsnittet.[26] Reformpartiets velgere tenderer også til å ha høy inntekt, og 43 % av partiets velgerne kommer fra den tredjedelen av befolkningen med høyest inntekt.[25]

Valghistorikk

[rediger | rediger kilde]

Valg til Riigikogu

Valg Stemmer Mandater
# %
1995 87 531 16,2
19 / 101
1999 77 088 15,9
18 / 101
2003 87 551 17,7
19 / 101
2007 153 044 27,8
31 / 101
2011 165 255 28,6
33 / 101
2015 158 897 27,7
30 / 101
2019 162 364 28,9
34 / 101
2023 190 632 31,2
37 / 101
  

Valg til Europaparlamentet

Valg Stemmer Mandater
# %
2004 28 377 12,2
1 / 6
2009 60 877 15,3
1 / 6
2014 79 849 24,3
2 / 6
2019 87 158 26,2
2 / 6
2024 65 150 17,9
1 / 7

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Eesti Reformierakond». Estlands forretningsregister. Besøkt 10. august 2023. 
  2. ^ a b c d e Bugajski, Janusz (2002). Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (på engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 64. ISBN 978-1-56324-676-0. 
  3. ^ Bakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Sabrina P. Ramet. Central and East European Party Systems since 1989 (på engelsk). Cambridge University Press. s. 78–79. ISBN 978-1-139-48750-4. 
  4. ^ Close, Caroline og Delwit, Pascal (2019). «Liberal parties and elections: Electoral performances and voters’ profile». I van Haute, Emilie og Close, Caroline. Liberal Parties in Europe. Party Families in Europe (på engelsk). London og New York: Routledge. s. 295. ISBN 978-1-351-24549-4. 
  5. ^ a b «Platform» (på engelsk). Eesti Reformierakond. Arkivert fra originalen 12. september 2011. Besøkt 9. mai 2012. 
  6. ^ «Parties strike positions for elections, Reform Party offers 'liberal Nordic' idea» (på engelsk). ERR. 12. januar 2015. Besøkt 16. april 2019. 
  7. ^ Kuldkepp, Mart (2016). «Myten om ‘den gamla goda svensktiden’ och dess betydelse för Estland» (PDF) (arbeidsnotat) (på svensk). University College London. s. 12–13. 
  8. ^ Berglund, Sten, Ekman, Joakim og Aarebrot, Frank (2004). The Handbook of Political Change in Eastern Europe (på engelsk). London: Edward Elgar Publishing. s. 67. ISBN 1-84064-854-6. 
  9. ^ Kitsing, Meelis (2007). «The Impact of Identity Politics on Economic Reforms in Estonia» (PDF). Arbeidsnotat til den 12. verdenskongressen i Association for the Study of Nationalities 12.–14. april 2007 (på engelsk). New York: Columbia University. s. 33. Arkivert fra originalen (PDF) 16. april 2019. Besøkt 16. april 2019. 
  10. ^ Sparre, Martin Riber (25. juli 2010). «Statsminister (32) leste én bok og skapte ‘superland’». Dagens Næringsliv (på norsk). Besøkt 2. september 2012. 
  11. ^ Kristjánsson, Mímir; Vegstein, Lars Unar Størdal (2. august 2010). «Frp vil se til Estland». Klassekampen (på norsk). Besøkt 2. september 2012. 
  12. ^ a b Bugajski, Janusz (2002). Political Parties of Eastern Europe: A Guide to Politics in the Post-Communist Era (på engelsk). Armonk og London: M.E. Sharpe. s. 52–53. ISBN 978-1-56324-676-0. 
  13. ^ Miljan, Toivo (2004). Historical Dictionary of Estonia (på engelsk). New York: Scarecrow Press. s. 29. ISBN 978-0-8108-4904-4. 
  14. ^ Arjakas, Küllo (1993). Estonia. A Reference Book. 1993 (på engelsk). Tallinn: Estonian Encyclopedia Publishers. s. 127. 
  15. ^ Nørgaard, Ole (1999). The Baltic States After Independence (på engelsk). London: Edward Elgar Publishing. s. 75. ISBN 1-85898-837-3. 
  16. ^ Ritter, Karl (4. mars 2007). «Reform Party Wins Estonian Election». The Washington Post (på engelsk). Besøkt 9. mai 2012. 
  17. ^ Madiste, David (1. mars 2015). «Estonia's ruling, pro-NATO center-right claims election win» (på engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 1. mars 2015. Besøkt 2. mars 2015. 
  18. ^ «Estonia's ruling Reform Party wins election victory» (på engelsk). BBC. 2. mars 2015. Besøkt 2. mars 2015. 
  19. ^ «Galojan extradited to Estonia, arrives in prison». Sport. Besøkt 3. februar 2016. 
  20. ^ «History : ELDR 1976 - 2009» (på engelsk). European Liberal Democrat and Reform Party. Arkivert fra originalen 2. mars 2009. Besøkt 9. mai 2012. 
  21. ^ «Bush-rådgivere skal bygge opp Frp». Dagens Næringsliv (på norsk). NTB. 3. mai 2008. Besøkt 9. mai 2012. 
  22. ^ Sparre, Martin Riber (27. juli 2010). «Null skatt og billig øl via mobilen». Dagens Næringsliv (på norsk). Besøkt 9. mai 2012. 
  23. ^ Sparre, Martin Riber (27. juli 2010). «USA ikke lenger høyresidens ledestjerne». Dagens Næringsliv (på norsk). Besøkt 9. mai 2012. 
  24. ^ «Partners» (på engelsk). Eesti Reformierakond. Arkivert fra originalen 12. september 2011. Besøkt 9. mai 2012. 
  25. ^ a b c d Berglund, Sten; Ekman, Joakim; Aarebrot, Frank H. (2004). The Handbook of Political Change in Eastern Europe (på engelsk). London: Edward Elgar Publishing. s. 65. ISBN 1-84064-854-6. 
  26. ^ a b Kulik, Anatoly; Pshizova, Susanna (2005). Political Parties in Post-Soviet Space: Russia, Belarus, Ukraine, Moldova, and the Baltics (på engelsk). New York: Greenwood Publishing Group. s. 153. ISBN 0-275-97344-1. 
  27. ^ Kulik, Anatoly; Pshizova, Susanna (2005). Political Parties in Post-Soviet Space: Russia, Belarus, Ukraine, Moldova, and the Baltics (på engelsk). New York: Greenwood Publishing Group. s. 151. ISBN 0-275-97344-1. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_estiske_reformpartiet&oldid=24645078»