Den mosambikiske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Guerra da Independência de Moçambique
Konflikt: Den portugisiske kolonikrigen
Den kalde krigen (indirekte)

Fra den portugisiske gjenerobringen av fjellet Beira Baixa i 1961
Dato25. september 19648. september 1974
StedMosambik
ResultatVåpenhvile og deretter uavhengighet etter nellikrevolusjonen.
Stridende parter
Portugals flagg Portugal (Estado Novo)

Støttet av:
Rhodesias flagg Rhodesia
Sør-Afrikas flagg Sør-Afrika
Malawis flagg Malawi
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Israels flagg Israel
FRELIMOS flagg FRELIMO

Støttet av:
Cubas flagg Cuba
Sovjetunionens flagg USSR
Kinas flagg Kina
Algeries flagg Algerie
Øst-Tysklands flagg DDR
Tanzanias flagg Tanzania
Libyas flagg Libya
Zambias flagg Zambia
Egypts flagg Egypt
Jugoslavias flagg Jugoslavia
Bulgarias flagg Bulgaria
Kommandanter og ledere
Portugals flagg António de Oliveira Salazar
Portugals flagg Marcelo Caetano
Portugals flagg Francisco da Costa Gomes
Portugals flagg António Augusto dos Santos
Portugals flagg Kaúlza de Arriaga
FRELIMOS flagg Eduardo Mondlane
FRELIMOS flagg Filipe Samuel Magaia
FRELIMOS flagg Samora Machel
Styrker
Portugals flaggPortugisisk Øst-Afrikas våpenskjold ~50 000 (17. mai 1970)FRELIMOS flagg ~10-15 000
Sovjetunionens flaggCubas flaggØst-Tysklands flagg ~1600 rådgivere
Tap
~3 500 døde~10 000 geriljasoldater og
~50 000 sivile døde

Den mosambikiske uavhengighetskrigen (portugisisk: A Guerra da Independência de Moçambique), også kjent som den væpnede kampen for nasjonal frigjøring (Luta Armada de Libertação Nacional), var en krig mellom geriljastyrkene til uavhengighetsbevegelsen FRELIMO (Frente de Libertação de Moçambique; Mosambiks frigjøringsfront) og styrkene til det portugisiske autoritære Estado Novo-regimet.

Krigen begynte offisielt 25. september 1964, da FRELIMO ga opp forhandlinger med portugiserne til fordel for væpnet kamp og lederen Eduardo Mondlane begynte geriljakampanjer fra sin base i Tanzania, og varte fram til en fredsavtale 8. september 1974. Etterfølgende forhandlinger førte til at Mosambik fikk sin uavhengighet 25. juni 1975. Krigen var tett knyttet sammen med andre konflikter under den kalde krigen i Afrika, særlig den andre Chimurenga i det minoritetsstyrte nabolandet Rhodesia, og de andre samtidige portugisiske kolonikrigene; Guinea-Bissaus uavhengighetskrig og den angolanske selvstendighetskrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Portugisisk propagandaplakat spredt med fly: FRELIMO løy – Dere lider!
Aérospatiale Alouette III var et av de mest brukte helikoptrene i Afrika, men ble sjeldent brukt i Mosambik-konflikten.
En begravelse for falne portugisiske soldater.
Den portugisiske kolonikrigen
1961-1974

Angola
Guinea Bissau

Grafen viser økningen i den militære kostnaden av den portugisiske kolonikrigen.

Portugals kolonikriger mot uavhengighetssøkende geriljaer i landets opp til 500-år gamle kolonier som i 1951 hadde blitt portugisiske oversjøiske provinser hadde begynt med den angolanske selvstendighetskampens utbrudd i 1961 og hadde i 1963 spredt seg til Guinea-Bissau. Angolanske opprørere hadde angrepet portugisiske bønder og deres familier, inkludert kvinner, barn og svarte arbeidere, på avsidesliggende plantasjer i Angola. I Mosambik begynte krigen i 1964 på grunnlag av uro og frustrasjon blant en stor del av Mosambiks innfødte befolkning, som regnet det fremmede styret som en form for utnyttelse og dårlig behandling av de innfødte som bare tjente til å videreutvikle portugisiske økonomiske interesser i området. Mange mosambikere mislikte også Portugals politikk ovenfor de innfødte gruppene, som hadde resultert i diskriminering, i at det hadde blitt vanskelig å leve etter den tradisjonelle livsstilen for mange mosambikere og i at de innfødte bare hadde begrenset tilgang til portugisisk utdannelse og til jobber som krevde utdannelse.

Uavhengighetskampen[rediger | rediger kilde]

Etter at vellykkede selvstyrebevegelser spredte seg gjennom Afrika etter at de europeiske kolonimaktene hadde blitt svekket etter andre verdenskrig ble mange mosambikere stadig mer nasjonalistiske, og ble stadig mer frustrert da deres land fremdeles lå underkastet et fremmed styre på en tid de fleste afrikanske land fikk sin uavhengighet. På den annen side var «kultiverte» innfødte afrikanerne som var fullstendig integrert i den portugisiskstyrte sosiale organisasjonen i Portugisisk Øst-Afrika, særlig de som bodde i byene, var skeptiske til eller mislikte kravene om selvstyre og uavhengighet. De etnisk portugisiske i området, som inkluderte mesteparten av styresmaktene, svarte med et økt militært nærvær og forhastede utviklingsprosjekter.

En masseutvandring av Mosambiks politiske elite til nabolandene gjorde at radikale mosambikere kunne basere seg i disse landene for å planlegge operasjoner og skape politisk uro i sitt hjemland. Opprettelsen av den sosialistiske geriljabevegelsen Mosambiks frigjøringsfront 25. juni 1962 førte til starten på den voldelige konflikten som kom til å vare over ett tiår. FRELIMO mottok støtte i form av våpen og militære rådgivere fra flere kommunistiske land; USSR, Cuba, Folkerepublikken Kina og DDR. USSRs leder Nikita Khrusjtsjov så uavhengigheten i den tredje verden som en måte han kunne svekke Vestens makt på, og også Cubas statsminister Fidel Castro engasjerte seg sterkt i uavhengighetskampen i de portugisiske områdene i Afrika.

Nellikrevolusjonen og uavhengigheten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nellikrevolusjonen

Fra et militært standpunkt hadde den portugisiske hæren, hvorav mellom 27 og 54% var afrikanere på ulike tidspunkt, overtaket gjennom hele krigen med sine langt flere soldater enn frigjøringsgeriljaen. Til tross for dette skaffet FRELIMO seg støtte fra befolkningen med slagordet Kampen fortsetter (A luta continua), og klarte til slutt til tross for deres militært underlegne posisjon å lykkes i krigen, etter at et venstresidemilitærkupp i Lisboa kjent som nellikrevolusjonen (Revolução dos Cravos) hadde tatt makten i Portugal, og dette førte til store politiske forandringer i landet og førte til slutten på Marcelo Caetanos Estado Novo-regime. Dette ble slutten på 470 år med portugisisk styre i Øst-Afrika. Ifølge historikere skyldes revolusjonen delvis protester mot de portugisiske soldatenes oppførsel mot den lokale afrikanske befolkninga, mens økende kommunistisk innflytelse over gruppen innenfor det portugisiske militæret som utførte Lisboa-kuppet press fra det internasjonale samfunnet mot kolonikrigenes generelle utvikling var hovedårsakene til revolusjonen.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Samora Moïses Machel ble det nye landets første president. Landet møtte en rekke problemer; inkludert økonomisk nedgang, autoritært styre, korrupsjon og fattigdom. Omtrent 300 000 portugisiske nybyggere flyttet fra landet. Omtrent to år etter uavhengigheten begynte en ny krig, borgerkrigen i Mosambik, hvor FRELIMO kjempet mot opprørsbevegelsen RENAMO (Resistência Nacional Moçambicana – Mosambiks nasjonale motstandsbevegelse), som først endte etter femten års krig i 1992.