Hopp til innhold

Böhmen-Mähren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Protektorat Böhmen und Mähren (tysk)
Protektorát Čechy a Morava (tsjekkisk)
Protektorat og selvstyrt enhet underlagt Tyskland
←
1939–1945 →
Flagg Våpen
Flagg Våpenskjold
Plasseringa til Protektoratet Böhmen-Mähren
Plasseringa til Protektoratet Böhmen-Mähren
Grensene i området 1939-1945
Hovedstad Praha
Styreform Protektorat
Riksprotektor
 - 1939-1943 Konstantin von Neurath
 - 1941-1942 Reinhard Heydrich (fung.)
 - 1942-1943 Kurt Daluege (fung.)
 - 1943-1945 Wilhelm Frick
President
 - 1939-1945 Emil Hácha
Statsminister
 - 1939-1941 Alois Eliáš
 - 1942-1945 Jaroslav Krejčí
 - 1945 Richard Bienert
Historisk periode Andre verdenskrig
 - Etablert 15. mars 1939
 - Praha-offensiven 11. mai 1945
Innbyggere
 - 1940 est. 7 380 000 
Valuta Krone des Protektorats Böhmen und Mähren
I dag en del av Tsjekkias flagg Tsjekkia

Riksprotektoratet Böhmen-Mähren[a] var det protektorat Tyskland etablerte i Böhmen, Mähren, bortsett fra Sudetenland, og det tidligere Østerriksk Schlesien i det som frem til slutten av første verdenskrig hadde vært en del av Østerrike, frem til 1939 var del av Tsjekkoslovakia og i dag utgjør mesteparten av Tsjekkia.

Protektoratet ble etablert 15. mars 1939 etter proklamasjon av Adolf Hitler fra Praha slott etter at en uavhengig slovakisk stat hadde blitt opprettet dagen før. Böhmen-Mähren var formelt et autonomt protektorat med indre selvstyre, men underlagt sentralregjeringen i Berlin.

Det administrative området Riksprotektoratet ble opprettet 16. mars 1938, dagen etter at Hitler tvang den tsjekkoslovakiske regjeringen i Praha til å gi Tyskland kontroll over Böhmen og Mähren etter at Sudetenland var avstått året før. Protektoratet omfattet et areal på rundt 49 000 km2 og en befolkning på 7,5 millioner (av disse var omkring 245 000 etnisk tyske). Området var viktig for den tyske krigsinnsatsen og var tenkt som en fullt integrert (økonomisk, politisk og etnisk) del av et stor-tyske rike.

Protektoratet sluttet å eksistere etter Tysklands kapitulasjon og gjenopprettelsen av Tsjekkoslovakia i 1945.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Se også: Münchenavtalen
Adolf Hitler under besøket i Praha slott etter etableringen av det tyske protektoratet
Jaroslav Krejčí holder tale i Tábor

Grenseområdene mot Tyskland og Østerrike, Sudetenland, hadde en overveiende tysktalende befolkning, og ble inkorporert direkte i det stortyske rike 10. oktober 1938 da Tsjekkoslovakia ble tvunget til å akseptere vilkårene i Münchenavtalen. Tysk kontroll over Sudetenland førte til at Tsjekkoslovakia mistet sine naturlige, militært gunstige grenser i fjell og kupert terreng. Viktige innenlandske tsjekkoslovakiske jernbanelinjer, for eksempel mellom Praha og Ostrava, havnet i tyskkontrollert område. De vesentligste kullgruvene (i Nord-Bøhmen) havnet under tysk kontroll. Samtidig annekterte Polen Český Těšín med viktige stålverk samt kullgruver med innslag av bitumen. De viktigste kraftverkene i fjellområdene kom under tysk kontroll. De store kjemiske fabrikkene i Ústí nad Labem havnet under tysk kontroll. Tsjekkoslovakia beholdt kontroll over det store stålverket i Vitkovice, maskinindustrien i Brno og Skodas store våpenfabrikker.[1]

Fem måneder etter München erklærte Slovakia uavhengighet, og Adolf Hitler innkalte den tsjekkoslovakiske presidenten Emil Hácha til Berlin og tvang ham til å akseptere en tysk okkupasjon av den resterende delen av Tsjekkoslovakia, som på dette tidspunktet kun utgjorde Bøhmen og Mähren uten Sudetenland.

Det resterende Bøhmen og Mähren ble erklært for å være et protektorat under Tyskland under overoppsyn av riksprotektor Konstantin von Neurath. Hácha fortsatte formelt som statsoverhode, mens tyskere bemannet både det sentrale, men også deler av det lokale forvaltningsapparatet og Gestapo utførte politiets oppgaver. Alle jøder fikk sparken fra offentlig tjeneste. Politiske partier ble forbudt og en rekke sentrale medlemmer av Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet flyktet til Sovjetunionen.

Tysk styre

[rediger | rediger kilde]

Styringen via en riksprotektor var en midlertidig ordning mens krigen pågikk og formelt beholdt tsjekkerne en egen selvstendig regjering (mens sudettyskerne ble tyske borgere). Tsjekkoslovakias demokratiske institusjoner inkludert parlamentet ble avviklet og bare en liten tsjekkisk administrasjon ledet av president Emil Hácha og statsminister Alois Eliáš ble beholdt. Rundt 400 000 tsjekkiske statsansatte beholdt for det meste stillingene sine og i praksis underordnet 11 000 tyske sivile tjenestemenn. Denne styreformen reflektere trolig at den avanserte tsjekkiske økonomien var for viktig til å bli uroet av et brutalt okkupasjonsregime slik det senere skjedde blant annet i Polen og Ukraina.[2]

Særlig Škoda-verkene, en av Europas største våpenprodusenter, var viktig for den tyske krigsinnsatsen og ble styrt av okkupasjonsmakten. Andre bedrifter, for eksempel den store Bata-skofabrikken, fikk drive uforstyrret. Inntil utbruddet av krigen var Neuraths regime lite hårdhendt. Neurath var en konservativ karrierediplomat og ikke en radikal nazist. Neurath støttet Anschluss, men var personlig mot Hitlers ide om ekspansjon østover. Neurath var respektert internasjonalt som en kultivert person noe som var medvirkende til at Hitler utpekte ham til oppdraget i Praha.[2]

I protektoratet ble det iverksatt et program for raseklassifisering og kulturell imperialisme.[3] Ved iverksetting av sin etnisk baserte politikk møtte den tyske okkupasjonsmakten utfordringer med definisjon av nasjonalitet eller etnisitet. Før krigen ble innbyggere som lett kunne skifte etnisk identitet kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Etter krigen ble det anslått at omkring 300 000 etniske tsjekkere hadde registrert seg som tyske borgere under okkupasjonen. I Budweis, en av de etniske mest sammensatte byene i protektoratet, hadde 11 % av de etniske tsjekkerne tatt tysk statsborgerskap. Vel 90 000 av innbyggerne i protektoratet var jøder i henhold til Nürnberglovene.[4]

I september 1941 ble Heydrich utnevnt til fungerende protektor for Böhmen-Mähren, formelt som stedfortreder for riksprotektor Konstantin von Neurath, med alle fullmakter. Neurath ble satt til side fordi Hitler mente han ikke var hard nok. Heydrich ble praktisk talt diktator for disse okkuperte områdene og han var fremgansrik som stattholder.[5][6][7]

Under Neurath

[rediger | rediger kilde]

Befolkningen ble mobilisert for nytteinnsats for det tyske krigsmaskineri, og det ble opprettet egne kontorer for overoppsyn med den delen av industrien som var viktig i dette. Tsjekkiske arbeidere ble tvangsutskrevet for å arbeide i kullgruver, jern- og stålindustrien og i våpenindustrien, og noen unge ble også sendt til Tyskland. Produksjonen av dagligvarer rettet inn for det tyske militære behovet, og underlagt streng rasjonering for tsjekkerne.

I de første månedene av den tyske okkupasjonen var styret ikke så strengt og Hácha, sammen med store deler av det tidligere politiske apparatet, fortsatte, i hvert fall i navnet. Gestapos aktiviteter var hovedsakelig rettet mot tsjekkiske politikere og intelligentsia, og den tyske målsettingen var å utrydde den tsjekkiske nasjon gjennom assimilering, deportasjoner og utryddelse av den tsjekkiske intelligentsia; den intellektuelle eliten og middelklassen utgjorde en stor del av de 200 000 tsjekkere som ble sendt til konsentrasjonsleire og de til sammen 250 000 tsjekkere som ble drept under den tyske okkupasjonen.[8]

Under Generalplan Ost ble det antatt at rundt halvparten av tsjekkerne ville kunne passe for germanisering og den tsjekkiske intellektuelle eliten skulle bli fjernet ikke bare fra de tsjekkiske områdene, men fra Europa fullstendig. Forfatterne av Generalplan Ost mente en emigrasjon til andre kontinenter ville være det beste, da selv i Sibir ville de kunne utgjøre en trussel mot tyskerne. Akkurat som med jøder, polakker, serbere og andre nasjonaliteter ble tsjekkerne ansett som undermennesker innenfor den nasjonalsosialistiske tenkningen[9]

De tyske tiltakene skapte stor motstand og det ble opptøyer og demonstrasjoner, med dødelig utgang. 17. november 1939 ble alle universiteter og høyskoler stengt, ni studentledere ble henrettet og flere hundre studenter sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Nürnberglovene ble innført straks etter okkupasjonen. Jøder kunne emigrere fra protektoratet inntil september 1939 da krigen begynte. Adolf Eichmann, Heydrichs ekspert på jødesaker, hadde tilsyn med politikken overfor jødene i protektoratet. I 1940 ble jødenes identitetskort stemplet med «J» og Neurath bestemte i august 1941 at alle jøder over seks skulle bære en gul stjerne på yttertøyet. I 1939 ble styringen av protektoratet strammet kraftig til sammenlignet med den milde styringen året før. Motstandsbevegelsen rekrutterte blant annet fra idrettsforeninger. De tre ikke-kommunistiske motstandsgruppene slo seg i 1940 sammen under en felles ledelse, ÚVOD. Motstandsarbeidet hadde ikke særlig omfang før invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 og kommunistene var tidligere paralysert av Molotov–Ribbentrop-pakten.[10]

Heydrichs bil etter angrepet

Under Heydrich

[rediger | rediger kilde]
Se også: Reinhard Heydrich

Da andre verdenskrig hadde brutt ut, ble det tyske regimet enda hardere. Særlig etter 27. september 1941 da Reinhard Heydrich ble utnevnt til assisterende riksprotektor og i realiteten alenehersker, da han fikk alle de fullmaktene som Neurath hadde hatt. Under Heydrich ble statsminister Alois Eliáš arrestert og senere henrettet, det tsjekkiske styret ble omorganisert og alle tsjekkiske kulturinstitusjoner og -organisasjoner ble stengt. Gestapo gjennomførte omfattende arrestasjoner og henrettelser. Samtidig ble det organisert deportasjoner av jøder, og den tidligere festningsbyen Terezín ble omgjort til en ghetto for jødiske familier. 4. juni 1942 døde Heydrich etter de skadene han fikk under aksjonen mot ham fra den tsjekkiske motstandbevegelsen. Heydrichs etterfølger, generaloberst Kurt Daluege, beordret massearrestasjoner og henrettelser, samt fullstendig utslettelse av landsbyene Lidice og Ležáky.

I 1943 økte de tyske krigskravene, og under SS Obergruppenführer og politigeneral Karl Hermann Frank, som fra 20. august 1943 hadde vært tysk statsminister for Böhmen-Mähren, ble rundt 350 000 tsjekkiske arbeidere tvangssendt til Tyskland. Innen protektoratet ble all industri som ikke var krigsrelatert forbudt.

I dagene 30. april til 1. mai 1945 gjentok Frank over radio kunngjøringen om at han ville drukne ethvert opprør i en «sjø av blod». Situasjonen i Praha var ustabil og usikker, samtidig som det var kjent at Den røde armé nærmet seg byen fra flere kanter. Videre var det kjent at befolkningen var klar til opprør mot okkupasjonsmakten.

Protektoratet opphørte da Praha falt som følge av Praha-offensiven som ikke ble avsluttet før 11. mai 1945, på et tidspunkt da kampene for øvrig var avsluttet i Europa.

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Riksprotektoratet

Adolf Eichmann reiste til Praha der han videreførte arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området. Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha. Blant annet ble jødiske tsjekkoslovaker satt på båt til Palestina falske innreisetillatelser eller til Sør-Amerika med falske visa. Jøderådet ble presset til skaffe penger for å dekke «flyktningeskatten» som også ubemidlede utreisende jøder ble ilagt. Argentina og Chile tok mot flest flyktninger, mens USA og Canada tok mot et symbolsk antall. Mange land krevde at flyktningene la frem bevis for at de hadde penger nok til å klare seg selv og ikke belaste staten.[11] Eichmann organiserte fra oktober 1941 og ut 1942 deportasjon av de tsjekkiske jødene til Theresienstadt og Auschwitz. I alt ble 80.000-100.000 av landets jøder drept. Tsjekkiske myndigheter var ikke involvert i deportasjonene.[12]

Følger

[rediger | rediger kilde]
Wilhelm Frick (andre fra venstre) overtok som riksprotektor etter Konstantin von Neurath i 1943. Her sammen med Konrad Henlein i Sudetenland i 1938. Frick ble henrettet i Nürnberg i 1946.

«Tsjekkernes Quisling», Emanuel Moravec begikk selvmord 5. mai. Moravec var kjent for sitt samarbeidet med de tyske okkupantene.

13. mai ble Emil Hácha arrestert i Praha, og overført til et militært hospital siden han hadde så dårlig helse. Han døde i fengselet 26. juni under ukjente omstendigheter.

I midten av mai ble den nasjonalsosialistiske borgermesteren i Praha, professor Josef Pfitzner offentlig hengt. Lederen for det nasjonalsosialistiske partiet i Sudetenland, Konrad Henlein, begikk selvmord på samme tid.

22. mai 1946 ble SS-Obergruppenführer Karl Hermann Frank hengt etter å ha blitt dømt for krigsforbrytelser.

Tidligere riksprotektor Wilhelm Frick ble tiltalt for krigsforbrytelser under Nürnbergprosessen og henrettet 16. oktober 1946.

SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble tatt til fange av amerikanske tropper og utlevert til Tsjekkoslovakia. Han ble her tiltalt for krigsforbrytelser og hengt 24. oktober 1946.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ tysk: Reichsprotektorat Böhmen und Mähren, tsjekkisk: Protektorát Čechy a Morava

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (på engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 16. februar 2020. 
  2. ^ a b Gerwarth 2011, s. 218-219.
  3. ^ Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9. 
  4. ^ Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939–1946. Slavic Review, 61(4), 683–706.
  5. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  6. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  7. ^ Gerwarth, Robert (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Reinhard Heydrich. Reich Main Office. The Nazi Terror Enforcer». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 57–74. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.9. 
  8. ^ Universities in the nineteenth and early twentieth centuries (1800–1945)Walter Rüegg Cambridge University Press (28. oktober 2004) side 353
  9. ^ HITLER'S PLANS FOR EASTERN EUROPE Selections from Janusz Gumkowkski and Kazimierz Leszczynski POLAND UNDER NAZI OCCUPATION
  10. ^ Gerwarth 2011, s. 220.
  11. ^ Reynolds 1961, s. 87-88.
  12. ^ Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Böhmen-Mähren&oldid=24580509»