Okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De tre okkupasjonssonene. Blå indikerer Italia, rød Tyskland og grønn områdene som ble annektert av Bulgaria. Den italienske sonen ble overtatt av tyskerne september 1943.

Okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig startet i april 1941 etter at Italia og Tyskland hadde vunnet slaget om Hellas, og varte til Tyskland og Bulgaria trakk seg ut av Fastlands-Hellas i oktober 1944. Gjenværende tyske garnisoner beholdt kontrollen over Kreta og andre Egeiske øyer frem til etter slutten av andre verdenskrig. Flere av disse garnisonene kapitulerte til de allierte i mai og juni 1945.

Den 28. oktober 1940 erklærte Italia krig mot Hellas etter at det italienske ultimatumet hadde blitt avvist. Italia gjorde dermed et forsøk på å invadere Hellas gjennom det italienske protektoratet Albania. Den greske hæren klarte å stoppe den italienske fremrykningen og presse dem tilbake inn i Albania. Den militære utviklingen i Hellas presset Tyskland til å gripe inn i konflikten på Italias side. Mesteparten av den greske hæren var lokalisert langs den albanske fronten for å hindre italienske motangrep da Tyskland iverksatte Blitzkrieg mot Hellas gjennom Jugoslavia og Bulgaria i april 1941. Etter at slaget om Kreta ble vunnet av Tyskland i begynnelsen av juni 1941 var hele landet okkupert av aksemaktene. Tyskerne okkuperte Athen, Thessaloniki og de strategisk viktigste Egeiske øyene. Andre deler av landet ble okkupert av Italia og Bulgaria.

Okkupasjonen var hard for den greske befolkningen. Over 40 000 grekere døde bare i Athen av hungersnød, flere tusen andre døde av nasjonalsosialistiske represalier og landets økonomi lå i ruiner.[1] Samtidig var den greske motstandsbevegelsen blant de mest effektive i det okkuperte Europa. Motstandsgruppene drev geriljakrig mot okkupasjonsmaktene og etablerte et spionasjenettverk. I slutten av 1943 oppsto det uenigheter mellom de forskjellige motstandsgruppene. Da de tyske styrkene trakk seg ut av fastlandet i oktober 1944 var Hellas i en tilstand av ekstrem politisk polarisering noe som førte til utbruddet av den greske borgerkrigen. Utbruddet av borgerkrigen førte til at flere nasjonalsosialistiske kollaboratører unnslapp straff (på grunn av deres anti-kommunistiske holdninger) og flere fikk ledende stillinger i etterkrigstidens Hellas.[2][3]

Okkupasjonssoner[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonen av Hellas var delt mellom Tyskland, Italia og Bulgaria. Tyske styrker okkuperte de strategisk viktigste områdene som Athen, Sentral-Makedonia og flere av de Egeiske øyer, inkludert mesteparten av Kreta. Øst-Makedonia og mesteparten av Trakia ble annektert av Bulgaria, bortsett fra Evros i det østlige Trakia langs den tyrkiske grensen som var under tysk kontroll. De gjenværende 2/3 delene av Hellas ble satt under italiensk kontroll, og De joniske øyer ble administrert som om de var en direkte del av Italia. Etter den italienske kapitulasjonen i september 1943 overtok tyskerne den italienske okkupasjonssonen.

Den bulgarske sonen[rediger | rediger kilde]

Den bulgarske hæren gikk inn i Hellas den 20. april 1941 etter at Wehrmacht hadde inntatt mesteparten av landet. Den 14. mai 1941 annekterte Bulgaria sin okkupasjonssone, som lenge hadde vært et mål for bulgarsk irredentisme for å oppnå ett Stor-Bulgaria.[4] Regimet i den bulgarske sonen iverksatte henrettelser og utvisninger som en del av en bulgarifiserings prosess av regionen.[5] Lokalbefolkningen som ikke ble bulgarifisert skulle enten utvises eller henrettes.[6] De bulgarske okkupantene la ned forbud mot bruken av gresk. Navn på landsbyer og steder ble omgjort til bulgarske navn. Til og med greske innskrifter på gravstener ble omgjort.[7]

Den bulgarske regjeringen prøvde å endre den etniske sammensetningen i regionen med å konfiskere eiendommer fra grekere til fordel for bulgarske nybyggere. Som en del av bulgarifiseringen ble grekerne utsatt for tvangsarbeid og økonomiske restriksjoner for å presse dem til å flytte til den tyske eller italienske okkupassjonssonen.[8] Målet var at den greske lokalbefolkningen på sikt skulle bli erstattet av bulgarere. Bulgarske nybyggere ble oppmuntret til å migrere til regionen av økonomiske incentiver, som hus og eiendom konfiskert fra lokalbefolkningen.[6] Et spontant og dårlig organisert opprør fant sted i byen Drama i slutten av september 1941. Opprøret ble slått hardt ned av den bulgarske hæren. Det er blitt estimert at rundt 15 000 grekere ble drept av den bulgarske hæren i løpet av de første ukene etter opprøret.[6] Undertrykkelsen og hungersnøden ble såpass alvorlig at den greske marionettregjeringen i den tyske-sonen vurderte å evakuere hele den greske befolkningen i den bulgarske sonen til den tyske.[9] På slutten av 1941 var over 100 000 grekere utvist fra den bulgarske sonen.[10]

Overgrep begått av aksemaktene[rediger | rediger kilde]

Det økende antallet partisanaksjoner som ble gjennomført i de senere årene av okkupasjonen resulterte i flere henrettelser og represalier mot sivile. Gjennom okkupasjonsårene henrettet Tyskland 21 000 grekere, Bulgaria henrettet 40 000 og Italia henrettet 9 000.[11] Frem til juni 1944 hadde aksemaktene raidet 1339 landsbyer, derav 879, eller 2/3, ble jevnet med jorden. Dette førte til at mer enn en million mennesker ble hjemløse.[12] De fleste anti-partisan operasjonene foregikk i det sentrale Hellas, Vest-Makedonia og den bulgarske okkupasjonssonen.[13]

13. september 1943, under den tyske overtakelsen av den italienske okkupasjonssonen, ble den italienske divisjonen Division Acqui bestående av 12 000 mann angrepet av tyskerne på de greske øyene Kefallinia og Kos. Den 21. september ble de tvunget til å kapitulere etter tap av 1 300 mann. Dagen etter startet tyskerne å henrette de italienske krigsfangene, og de stoppet ikke før antall henrettede var nådd 4 500. De siste 4 000 overlevende ble lastet ombord i skip for å transporteres til fastlandet. Noen av båtene kjørte på miner under overfarten, noe som førte til at 3 000 døde.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mazower (2001), s. 155
  2. ^ Giannis Katris, The Birth of Neofascism in Greece, 1971
  3. ^ Andreas Papandreou, Democracy at Gunpoint (Η Δημοκρατία στο απόσπασμα)
  4. ^ Mazower (2000), p. 276
  5. ^ Miller (1975), p. 130
  6. ^ a b c Miller (1975), p. 127
  7. ^ Miller (1975), pp. 126-27
  8. ^ Miller (1975), p. 276
  9. ^ Miller (1975), p. 128
  10. ^ Mazower (1995), p. 20
  11. ^ Knopp (2009), p. 193
  12. ^ Mazower 2001, p. 155
  13. ^ Voglis (2006), p. 37
  14. ^ Chronik des Seekrieges 1939-1945, Württembergische Landesbibliothek, Section "War Crimes", entry on "23.9.— 19.10.1943"

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]