Laurentius av Canterbury
| St. Laurentius av Canterbury erkebiskop | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 550-årene Roma | ||
| Død | 2. feb. 619[1] Canterbury | ||
| Beskjeftigelse | Prest, misjonær | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | St. Augustine's Abbey | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | Ukjent år, i Canterbury | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 3. februar | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | - | ||
| I kunsten | Som erkebiskop. | ||
Laurentius (død 3. februar 619 i Canterbury) var andre erkebiskop av Canterbury.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn, misjonær[rediger | rediger kilde]
Han ankom til Thanet i kongedømmet Kent (dagens Kent i England) i 597, sammen med Augustin av Canterbury og andre misjonærer. Etter at kong Æthelbert av Kent hadde latt seg døpe ble han sendt tilbake til Roma med bud til pave Gregor den store, og vendte tilbake våren 601 med palliet, tegnet på erkebispeverdighet, til Augustin.
Erkebiskop[rediger | rediger kilde]
Etter at Augustin døde i 604 eller 605 ble Laurentius valgt til hans etterfølger. I hans tid som erkebiskop døde Aethelbert (616, og hans sønn Eadbald vendte tilbake til den gamle troen.
Flere av misjonærene forlot da De britiske øyer, og ifølge Den angelsaksiske krønike ønsket også Laurentius selv å vende tilbake til Roma. Krøniken forteller videre at han hadde en visjon av apostelen Peter, som irettesatte og pisket ham, og at han deretter bestemte seg for å bli. Merker etter denne piskingen skal ha vært synlige, og da han viste dem til Eadbald lot kongen seg omvende.
Han ble gravlagt i kirken til Peter og Paulus' kloster utenfor Canterbury, senere gitt navnet St. Augustins kloster.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The Wiley Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, side(r) 543[Hentet fra Wikidata]
| Forgjenger: St. Augustin |
Erkebiskop av Canterbury |
Etterfølger: St. Mellitus |