Straffarbeid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Australske straffarbeidere tidlig på 1900-tallet. De utfører tungt arbeid mens en bevæpnet vakt passer på.
Forbryteren Gjest Bårdsen som festningsslave på Akershus festning. Han ble idømt livsvarig straffarbeid i 1827

Straffarbeid er en form for frihetsstraff, som er et alternativ til fengsel. Det innebærer tradisjonelt at fangene må utføre tungt tvangsarbeid, f.eks. jobbe i gruver, steinbrudd, som galeislaver eller annen form for hardt tvangsarbeid, i tillegg til selve frihetsstraffen. Fanger idømt straffarbeid ble i bl.a. Danmark og Norge tradisjonelt kalt «slaver» og straffarbeid ble tradisjonelt kalt og juridisk ansett som en form for slaveri. Inspirasjonen kom delvis fra den norrøne trelletradisjon, og delvis fra det moderne slaveriet i den nye verden (det såkalte negerslaveriet, med afrikanske slaver som jobbet på plantasjer i Amerika). Straffarbeid var i Norge frem til den nye straffeloven trådte i kraft i 1902 den strengeste form for frihetsstraff. Bare personer med straffer på minst seks måneder ble idømt straffarbeid, og straffene ble sonet i egne anstalter.

Straffarbeid ble også kalt arbeid i jern, fordi fangene bar ulike lenker som skulle hindre dem i å flykte, slik som fotlenke. Straffarbeid i Danmark-Norge ble avsonet på bl.a. Bremerholms orlogsverft i København, «fiskerleiene nordenfjells» eller «bergverkene sønnenfjells». Spesielt straffarbeid i bergverkene var et tungt, farlig og ofte invalidiserende arbeid, og ble avskaffet i 1734. «Slaveriet» på Bremerholm ble nedlagt i 1741, etter at verftet hadde vært den viktigste straffeanstalten for straffarbeid i 150 år. Fangene måtte både arbeide på selve verftet og som «galeislaver», dvs. som rorskarer. Straffarbeid ble siden normalt utført som festningsarbeid; det vil si at straffangene sonet på en festning og gjorde straffarbeid der. Derav kommer begrepene festningsslaveri og festningsslaver, som var mye brukt. Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus var brukt som straffeanstalter for «festningsslaver», og det var egne fangebygninger hvor fangene holdt til. Fra 1600-tallet ble det også bygget tukthus i Danmark og Norge. Tukthusene var opprinnelig fattighus og anstalter (tvangsarbeidshus) for sosialt mistilpassede, men ble fra 1789 tatt i bruk som straffeanstalter for personer idømt straffarbeid, og fra 1814 var tukthusene utelukkende slike straffeanstalter.

I løpet av 1800-tallet pågikk et reformarbeid i straffegjennomføringen, og straffarbeid ble mindre vanligere. Fra 1885 hadde Norge bare to straffeanstalter for menn idømt straffarbeid, Akershus og Trondheim, og en, tukthuset i Storgaten, for kvinner.

På festningsslaveriene ble det bl.a. brukt halsjern, fotjern og kroppsjern. Kroppsjernet hadde gjerne en vekt på rundt 25-30 kg. Frem til 1842 var kakstryking (dvs. pisking av slavene) brukt i disse straffeanstaltene i Norge.

Kjente nordmenn dømt til slaveri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]