Tamsau

Tamsau
Nomenklatur
Ovis aries
Populærnavn
sau, får, vanlig villsau m.m.
Hører til
sauer, sauer og geiter, okser
Økologi
Habitat:		ørken-fjell, tropisk-temperert
Utbredelse:		innført til hele verden unntatt Antarktis, opprinnelig fra Midtøsten-Asia
Inndelt i
austevollsau blæset sau dala finsk landrase fuglestadbrogete sau gammelnorsk sau gammelnorsk spælsau grå trøndersau merino norsk kvit sau norsk pelssau oxford down rygja sjeviot spælsau steigar suffolk sau svartfjes texel østfrisisk melkesau

Tamsau eller sau fra norrønt sauðr (Ovis aries) er en art som tilhører den biologiske familien sauer, der seks eller sju arter inngår. Sauen er et betydelig produksjonsdyr som deles inn i raser og har stor variasjon i utseendet. Mer enn 200 raser er kjent. I tillegg kommer såkalte rasevarieteter. Hannen kalles bukk eller vær, hunnen søye og avkommet lam. Uttrykket jømre (jømmer i entall) brukes om unge søyer som ikke har lammet ennå.

Historie

Sauen var blant de dyra som først ble domestiserte. Det kan ha skjedd alt for ca. 9 000-11 000 år siden. Det hersker imidlertid stor uenighet om både tidspunktet og hvor det skjedde. Eksisterende kromosomatiske og arkeologiske bevis peker imidlertid også mot at tamsauen trolig er en etterkommer av europeisk villsau (Ovis musimon). Bare hunden var før ute, selv om geit og kveg trolig ble domestisert omtrent på samme tid som sauen. I Iran er det funnet en statuett som indikerer at sau alt for mer enn 6 000 år siden ble selektert på grunn av den spesielle pelsen (ulla). Sauen er tilpasningsdyktig og sauehold foregår i dag i så forskjellige klima som sør på Grønland og i midtøsten.

Det er flere teorier omkring hvordan sauen oppsto. Allikevel ser det ut som om de fleste forskere er enige om at den oppsto fra en mouflonart. I dag finnes de to nålevende mouflonarter, såkalt asiatisk villsau og europeisk villsau. Førstnevnte befinner seg i fjellstrøk i Lilleasia og sør i Iran. Den europeiske arten holder til på Sardinia og Korsika. Artene er trolig nært beslektet og skiller seg bare gjennom at den asiatiske arten er rødere og har litt annerledes horn enn den europeiske. Det skal også nevnes at noen har hevdet at den europeiske mouflonen kan være et resultat av forvillet tamsau, herunder at den asiatiske er stamfaren til både denne og tamsauen. Andre, eksempelvis B. Grzimek, mener at det er omvendt.

Beskrivelse

Sauens utseende varierer mye mellom rasene. Kroppen er normalt ca. 120-180 cm lang, hodet inkludert. Vekten varierer fra 20-200 kg, selv om produksjonsdyr gjerne veier omkring 35-90 kg. Skulderhøyden varierer mellom 65 og 127 cm. Hunnen er gjerne ca. 3/4 eller 2/3 av hannens størrelse. Villsau har gjerne en hale på ca. 7-15 cm, mens tamsauen gjerne har en noe lenger hale, som også brukes som fettreserve. Snuten er relativt smal og har en vertikal kløft. Kroppen er dekket med tett ull som varierer i farge og fargekombinasjoner mellom rasene. Skallen på tamsau skiller seg fra villsau gjennom å ha mindre øyehuler og hjernevolum. Sau kan bli 8-12 år gammel, men slaktes oftest før den tid.

Hannen kalles vær eller bukk, hunnen søye eller tikke, og avkommet lam. Tamsauer er vanligvis kollet, mens villsauer vanligvis har to horn (det finnes raser med fire horn) beregnet til forsvar og paringskamper.

Atferd

Sau er utpreget flokkdyr. De beveger seg gjerne gruppevis, også innad i store flokker. En sau som kommer bort fra flokken vil reagere med breking og prøve å lokalisere flokken. Flokkene har gjerne ingen ledere, men opptrer for det meste samlet. Denne atferden har gjort sauen til et takknemlig dyr å gjete, men også et utsatt byttedyr for rovdyr. En enkelt gjeter kan kontrollere relativt store flokker av beitedyr, og ved hjelp av såkalt gjeterhund kan gjeterne kontrollere flokker av betydelig størrelse. Et unntak er gammelnorsk sau, som har en helt spesiell fluktatferd. Fluktatferd varierer mellom rasene av sau, og atferden til gammelnorsk sau kan muligens gjøre denne sauen bedre egnet i rovdyrutsatte strøk.

Ved beiting i utmark vil sauene i flokken typisk gå ved siden av hverandre for å få best tilgang til gresset. Når flokken forflytter seg vil de derimot følge etter hverandre i en lang rekke. Slik skaper og opprettholder saueflokker mange av stiene i landskapet.

Reproduksjon

Sau reproduserer avkom på sesongbasis, gjerne styrt av lyset (lengden på dagen). Værene er fertile året rundt. Søyene blir fruktbare utpå høstparten og forblir fertile til nærmere midtvinters. Hunnens brunst varer i ca. 14-20 dager (17 dager i snitt), men selve paringsvinduet varer kun i ca. 30 timer. Hun går drektig i ca. 148 dager før hun lammer (føder), vanligvis 1-2 lam. Lammene kan patte mora og stå i løpet av få minutter. Begge kjønn blir kjønnsmodne i løpet av første leveår. En vær kan bedekke opptil 100 søyer i året, men når brunsten blant søyene i flokken er synkronisert bør en ikke satse på at væren betjener mer enn 40 søyer. En synkronisert brunst er gunstig for at lammeperioden på vårparten ikke skal trekke i langdrag

Tap i utmark og til rovdyr

Når alle dødsårsaker inkluderes, tapes årlig rundt 6% av alle sauer og lam på utmarksbeite, men tapstallene varierer mye mellom de ulike regionene i landet. Tapstall i en region kan også svinge fra år til år, gjerne grunnet klimatiske forhold, som f.eks kan gi oppblomstring av romeplanten som gir sykdommen alveld, eller tap grunnet rovdyr i regionen.

Statistikken rundt tap av sau til rovdyr er svært usikker, da sauekadaveret normalt må kunne oppspores og identifiseres som drept av rovdyr før erstatning utbetales fra staten. Statistikk viser at det de siste årene har blitt søkt om rovvilt-erstatning for knapt 40% av tapene i utmark. Ca seks av ti søknader innvilges, det vil si at staten innrømmer rovvilt-tap for 25% av alle tap i utmark. Det påstås av noen at bøndene utnytter erstatningsordningen og får dekket for mange tap, mens andre påstår at det vanskelige dokumentasjonskravet gjør at mange rovvilt-tap ikke rapporteres. Det ble i 2006 utbetalt 68 millioner kroner i erstatning til sauebønder

Tapene skyldes oftest jerv og gaupe, men også brunbjørn, gråulv, rødrev og ørn, og såkalte løshunder er et problem.

I tillegg til å fange eller skyte rovdyr som gjør spesielt stort innhogg i besetningene, finnes såkalte «konfliktdempende tiltak». Dette inkluderer å sende sauene sent på beite og hente de tidlig, gjerde inn større områder, flytte sauene til mindre utsatte utmarksbeiter, gjeting og vokterhund. Som erstatning for hund har også lama blitt utprøvd, da den har et sterkt instinkt for å forsvare flokken.

Sykdom og behandling hos sau

Sauen kan bli utsatt for en rekke sykdommer. Mens "nyankomne" smittsomme sykdommer som skrapesyke gjerne får mest oppmerksomhet i media, preges hverdagen for sauebønder av langt mer vanlige men for utenforstående ukjente sykdommer og plager.

Sykdom gjennom året

Sauens plager er ofte nært knyttet til miljøet den oppholder seg i. Når sauen slipper ut på innmarksbeite på vårparten møter den parasitter som kan ha ligget i dvale på beitet siden sist høst og bruker sauen som del av en komplisert livssyklus. Dette inkluderer leverikter der snegler eller maur kan vere mellomverter og lungeorm som kan overvintre i meitemark. En spesielt grusom sykdom er myiasis der fluelarver graver seg inn under huden på lam på beite. På utmarksbeite risikerer sauen alveld, en forgiftning forårsaket av romeplanten i tillegg til at den går uten annet enn sporadisk tilsyn i flere måneder.

Senhøstes og vinterstid holdes sauen innendørs i fjøset. Her er et fuktig og skittent miljø medvirkende årsak til mange sykdommer, som f.eks koksidiose. Til og med den tilsynelatende uskyldige gårdskatten kan utgjøre en fare, da den kan smitte sauene med toksoplasmose. Vinterstid fôres sauene med høy og silofôr, som er ensilert gress. Dette fører med seg et eget sett av utfordringer for dyrehelsen. Når gresset slås om sommeren kan jord og torv komme med i fôret, noe som gir fare for utbrudd av listeriose. Et slikt ensidig kosthold kan også gi mangelsykdommer som stivsyke hvis kosten ikke suppleres med kraftfôr.

Flere måneder med ensidig kosthold og et ugunstig innemiljø kan sette sauen på prøve, dette samtidig som søyen skal bære fram lam. Vansker i foropptaket gjør at søyen må tære på reservene og drektighetsforgiftning kan bli resultatet. Når lammet så er kommet til verden og skal ha melk, tar søyen kalsium fra sitt eget skjelett for å produsere dette. Denne påkjenningen kan lede til melkefeber og brå død. Jurbetennelse er også et vanlig problem for søyer med lam, faktisk er dette, sammen med børbetennelse og andre fødselsvansker de vanligst rapporterte sykdommene hos sau.

Dårlig fôr eller mangel på det kan gi fordøyelsesproblemer som trommesyke hos lam. Lam har et uferdig fordøyelsessystem, noe som kan la ugunstige bakterier blomstre opp i tarmen. Dette er tilfelle ved den dødelige pulpanyresyke der en bakterie i tarmen produserer store mengder nervegift. Denne sykdommen angriper dessverre gjerne de største lammene som med stor appetitt hiver seg over gresset straks de kommer på beite.

Håndtering av sykdom i besetningen

For bonden betyr sykdom i besetningen utgifter til veterinær og medisiner og tapt inntekt, i tillegg til den psykiske belastningen det er å se sauen lide. Ikke uventet er våren, med lammingen, høysesong for å tilkalle veterinær. Da driftsmarginene i saueholdet er små må bonden noen ganger vurdere om det er svarende å tilkalle veterinær for behandling. Alternativet er da nødslakt. Noen sykdommer vil medføre at sauen ikke blir godkjent som menneskemat.

Lam og sauer sendes på slakteriet på høsten og bonden får betalt etter vekt og kjøttkvalitet. Det er derfor viktig at lammene har god tilvekst fra våren av og utover sommeren. Selv godartet munnskurv og parasitter som sauen kan leve med kan gi lavere slaktevekt og dermed økonomisk tap.

Svake dyr holdes gjerne på innmarksbeite hele sommeren og lammene fôres opp med melk på flaske om nødvendig. Såkalte 'blålam' er lam som er for små på høsten til at det lønner seg å sende de på slakteriet og de kan heller ikke settes lam på disse. Disse lammene beholder man da gjerne over vinteren. Bonden må her vere oppmerksom på at innlevering av sau og lam til slakteri utenom slaktetiden ofte medfører store ekstragebyr, slik at bonden faktisk kan bli den som skylder slakteriet penger.

Sykdomsbekjempelse må i første rekke konsentreres om forebygging. Den store bruken av medisin man hører om i industrielt landbruk er ofte ikke et alternativ for den norske småbrukeren, av økonomiske grunner, men bonden har oftest et utvalg medisiner til behandling av enklere sykdommer. Sulfa er et eksempel på et preparat man trolig vil finne hos de fleste sauebønder. Søyer som går med lam skilles gjerne ut i en egen innhegning i fjøset og får ekstra mineraler og kraftfôr. Før sauene slippes på beite injiseres de også oralt med forebyggende middel mot innvollsorm og andre parasitter. Har man sett sauer på vårparten som er merket med tusj eller spray er dette gjerne fra denne vaksineringen. Forklaringen er at bonden merker hver sau som har fått medisinen, da dobbel dose kan være dødelig.

Et rent og moderne sauefjøs er en god forebygging. For noen sykdommer er det også en fordel at sauen ikke går for lenge på innmarksbeite på høsten. Dette kolliderer dessverre med kravet om nedfôring flere steder i landet grunnet nedfall fra Tsjernobylulykken. Mengden radioaktivt materiale er oftest lavere på innmark, enn i utmark, som gjør at beiting på innmark eller fôring på bås senker mengden radioaktivt materiale i sauen. Radioaktiviteten kan også motvirkes med inntak av berlinerblått, gitt som tabletter eller iblandet saltsteiner som er satt opp i utmarka.

Merking og registrering av sau

Norsk sau med grønne plastmerker i begge ører

Eier er forpliktet til å føre journal over alle dyr og oppbevare denne i minimum 10 år. Avlsvær som flyttes mellom dyrehold har i tillegg et identitetskort som følger væren. Journaloppføringer inkluderer fødselsdato, dato for slakting, slektskap, transport og om dyret har vært i kontakt med dyr fra andre dyrehold. Det siste er viktig for å håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer mellom dyrehold. Til dette arbeidet er det selvfølgelig nødvendig å kunne se forskjell på sauene. Dette løses ved et plastmerke i hvert øre med påtrykt ID.

Alle sauer skal merkes før de er 30 dager gamle eller før de flyttes fra dyreholdet de ble født i. Nabogårder har oftest forskjellige farger på merkene, slik at saueflokkene lett kan skilles fra hverandre på avstand, f.eks under sauesanking i utmark. Merkene er preget med informasjon på formen: MT-NO-12345678-7001. Her står MT-NO for Mattilsynet - Norge og blir fulgt av et åttesifret nummer som indikerer dyreholdet, dvs gårdsbruket. Dette etterfølges av et fire eller femsifret individnummer, der første siffer indikerer året dyret er født i.

Systemet administreres av merkeregisteret som ligger under mattilsynet. Fra 2008 er det krav om elektronisk merking av sau. Dette innebærer en mikrobrikke med samme informasjon, støpt inn i plastmerket. Dette må ikke forveksles med radiomerking.

En «E» før «MT» indikerer at merket er erstatning for et tapt merke. Erstatningsmerker kan ha håndskrevne individnummer. Når sauer overføres til nye dyrehold merkes de straks med et hvitt øremerke. Vær som brukes som avlsdyr har oftest et ekstra lilla 'kåringsmerke'. Småfe som importeres fra utlandet merkes med lakserøde øremerker, ett for dyr fra EØS land og to merker for dyr utenfra EØS.

Annet

Sauedrift gir inntekter gjennom klipping av ulla og kjøttproduksjon. Skinnet kan dessuten garves med pels eller uten. Med ull syes saueskinnsplagg ofte med pelssiden inn. Lammeskinn brukes i hansker og andre fine skinnplagg. Ull blir til garn som strikkes eller veves til plagg med god isolasjonsevne.

Sau kalles også småfe. Noen av de mest populære sauerasene i Norge er texel, dala, sjeviot, rygja og spæl, men det finnes mange flere. NKS (Norsk Kvit Sau) er en av de desidert mest tallrike rasene, men den er ikke en ekte rase. Det er blanding av mange andre raser, og arvematerialet kan forandres. Vi snakker dermed om en syntetisk rase, i likhet med NRF.

Normalt er sauene inne hele vinteren og blir sluppet ut når plantetilveksten tillater det. På grunn av at klovene er små og spisse, må en ikke ha sau for lenge av gangen på et lite område. De spirene som ikke blir spist, får etterhvert rotsystemet skåret i stykker. Sauene blir derfor sendt til fjells på sommerbeite, også kalt utmarksbeite. Sauene blir hentet ned fra fjellet før første snøfall og får da ofte spise av det gresset som er vokst opp igjen på bøene etter innhøsting (slåttonn). Sauene kan også settes til å beite på steinete og ulendt innmark som er uegnet for moderne slåttonn. Slik bidrar sauene til å bekjempe gjengroing. Sauehold uten tilgang på beite og bøer er ikke mulig økonomisk. Bønder som får utilstrekkelig mengde gress til vinterfôringen fra egne bøer eller som ønsker å utvide antallet sauer, kan f.eks kjøpe andre nærliggende bøer som tilleggsjord.

Klipping og slakt foregår parallelt med at de som skal vinterfores settes i hus for vinteren. Neste klipping foregår på vårparten. Drøyt 2 millioner sauer og lam er på utmarksbeite om sommeren i Norge. Det anslås at fôrmengdene som inntas av husdyr på utmarksbeitet har en verdi på 800 millioner kroner, to tredjedeler av dette inntas av sau.

Se også

• Fenalår
• Fårikål
• Pinnekjøtt
• Smalahove
• Liste over sauesykdommer

Generelle kilder

• Animal Diversity Web
• Breed of Livestock (Oklahoma State University)
• Global Invasive Species Database

Eksterne lenker

(en) Ovis aries – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Norsk Sau og Geit
• Småfesidene, sjukdommar hjå sau og geit
• Småfe (Sau og geit - Matportalen)