Gjengroing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gjengroing av kulturlandskap, her en gammel setervoll i Hedrum i Larvik kommune, i skogen mellom Lågendalen og Andebu. Dette var en såkalt skogsseter. Tidligere holdt beiting og slått skogen borte. Nå er skogen i ferd med å gjøre den tidligere åpne setervollen usynlig. Seterhuset ble brukt av budeia og brukes nå som fritidsbolig.

Gjengroing skjer når åpent jordbrukslandskap gror igjen med busker, kratt og skog. Slik gjengroing skjer overalt hvor trær og busker kan vokse, og ikke kunstig blir hindret ved jordbearbeiding, slått eller ved dyr som beiter i tilstrekkelig grad. Gjengroingen er en helt naturlig biologisk prosess – når mennesket trekker seg vekk tar naturen sakte men sikkert tilbake det som er skapt av kulturlandskap.

Gjengroingen skjer på arealer som tidligere var innmark med åker og eng, så vel som tidligere beiteområder i utmarka, i skogen og på fjellet. Langs kysten dekkes store åpne utmarksområder som var lynghei til med skog. Der det tidligere var beiting i åpen barskog vokser denne til med lauskogkratt. Også beiteområder omkring setrene på fjellet vokser det nå skog.

Når beiting eller slått opphører tar det bare noen få år før små trær etablerer seg, ved frøspreing fra de frøtrær som er i nærheten.

Sitat Den direkte årsaken til det meste av gjengroinga i Norge er nedlagt eller endret landbruksdrift i vid forstand. Dette gjelder så vel innmarks- som utmarksarealer. Sitat

[1]

Gjengroing av kulturlandskap.

Norge[rediger | rediger kilde]

Gjengroingen i det norske kulturlandskapet startet allerede på begynnelsen av 1900-tallet og var lenge en ønsket prosess, som ble hjulpet ved en utstrakt skogplanting. På 1800-tallet var Norge nedbeitet. Det fantes en stor fattig befolkning på landsbygda, og alle ønsket å ha husdyr i den grad de kunne skaffe beitemark og vinterfor. Intensiv bruk av både innmark og utmark var resultatet. Tiden etter andre verdenskrig, med økende urbanisering og flukt fra jordbruket, skapte et vendepunkt. Siden 1970-tallet har gjengroing blitt regnet som et problem, og i dag er dette et stadig økende problem i Norge.[2]

På slutten av 1900-tallet har gjengroingen funnet sted stadig større områder. Årsakene ligger i dype strukturendringer i norsk landbruk. Landbruket konsentreres mer og mer om de mest produktive arealene. Husdyra beiter langt mindre på utmarksarealer enn for 100 år siden, slåttemark på natureng holdes ikke lenger i hevd,setring drives nesten ikke lenger, og småbruk er ikke lenger drivverdige slik at også gammel innmark gror igjen mange steder.

Konsekvensene[rediger | rediger kilde]

Gjengroing har som konsekvens at artsrike biotoper som naturenger og lyngheier forsvinner. Gjengroing svekker samfunnets evne til å ta vare på artsmangfoldet i naturen. [3]

En annen viktig konsekvens er at det norske landskapet endrer seg fra variert til noe mer ensformig, preget mer og mer av tett skog som stenger for utsyn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bryn og Flø: Gjengroing i kulturlandskapet. s. 30
  2. ^ [1]
  3. ^ Siden slåttemark på nettstedet www.Miljøstatus.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anders Bryn og Bjørn Egil Flø: Gjengroing i kulturlandskapet. Tidsskriftet "Kulturarven", september 2011. s. 28 - 31.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

se også[rediger | rediger kilde]