William Wallace

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Wallace

William Wallace (født ca. 1271, død 23. august 1305) var en skotsk ridder som ledet sine landsmenn til motstand mot den engelske okkupasjonen av Skottland under regimet til kong Edvard I av England i løpet av den første perioden av Den skotske uavhengighetskrigen. William Wallace er den «Braveheart» som Mel Gibson portretterte i filmen med samme navn. Wallace er kanskje den største av alle skotske helter, ofte beskrevet som ‘en av folket’, i motsetning til en annen skotsk helt som Robert Bruce, en fransktalende adelsmann av normannerætt, og som i begynnelsen stadig inngikk kompromisser med England. Wallace avviste alle kompromisser og det ble til slutt hans ydmykende død.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Statue av Wallace ved inngangen til Edinburgh Castle

William Wallace, den andre sønnen av tre til Sir Malcolm Wallace, ble født i ca. 1271 (antagelig en gang mellom 1270 og 1276) i Skottland i byen Elerslie som i dag heter Elderslie. De historiske dokumentene om Huset Wallace er dessverre begrenset og tildels selvmotsigende. Noen historikere sier at han nedstammer fra en Richard Welshman (‘en fra Wales’) i tiden rundt Vilhelm Erobreren, mens andre har opphavet tilbake til en skotsk Wallace-familie fra Cragie.

Selv om de fleste historikere finner det sannsynlig at William Wallace kommer fra byen Elerslie, dagens Elderslie, er opphavet fortsatt omdiskutert. Det er ikke mindre enn seks grupper av Huset Wallace, og antageligvis kom William Wallace fra den mest berømte, Wallace av Elerslie. De øvrige er:

  • Wallace av Cairnhill
  • Wallace av Cessnock
  • Wallace av Cragie
  • Wallace av Kelly og
  • Wallace av Riccarton

Wallensis er latin, betyr en briton fra Strathclyde (som forble et uavhengig kongedømme inntil 1018), og rundt 1170 tok en Richard Wallensis landområdene Riccarton i Ayrshire og ble dermed Wallace av Riccarton. Deretter ble familien spredt i flere grupper. Skottlands historie er preget av ulike familier og krigene mellom dem. Jo mer land en familie la krav på, jo mektigere var den. Sir William Wallace gjenfinnes i Elerslie i Ayrshire som eksisterte i Kilmarnock helt fram til 1946. Forvirrende nok finnes det også en by med tilsvarende navn i Renfrewshire, men den byen som ikke lenger eksisterer i Kilmarnock er Wallaces mest sannsynlige fødested. Det kan nevnes at Huset Wallaces motto er Pro Libertate – som betyr For frihet.

William Wallaces far, Sir Malcolm Wallace, var ridder og vassel til James Stewart, 5. High Steward av Skottland, men var ikke involvert i den skotske adelens politikk. Han eide et stykke land og levde et fredelig liv. Malcoms kone Margaret Craufurd kom fra Loudoun. Hun fødte ham tre sønner; Malcolm, William og John.

Wallace ble utdannet i fransk og latin av to onkler, begge prester. Det er antatt at han fikk deler av sin utdannelse som ung gutt ved Paisley Abbey. Poeten Blind Harry (ca. 1440–1492), som skrev det patriotiske diktet The Life and Heroic Actions of the Renowned Sir William Wallace, General and Governor of Scotland rundt år 1460, nevner ikke når Wallace reiste fra Skottland eller om Wallace hadde noen form for erfaring i krig eller kamp før året 1297.

Skottland på Wallaces tid[rediger | rediger kilde]

Ved tiden for Wallaces fødsel hadde kong Alexander III regjert i over tyve år. Hans styre hadde vært en periode av fred og økonomisk stabilitet. Han hadde med suksess forsvart landet mot engelsk krav om overkongedømme. I 1286 døde kong Alexander etter et fall fra hesten sin, og etterlot seg ingen arvinger. De skotske lordene erklærte Alexanders fire år gamle datterdatter Margaret, gjerne kalt «Jomfruen fra Norge», for dronning. På grunn av at hun bare var et barn ble det dannet en interimsregjering til å administrere Skottland inntil hun var blitt voksen.

Kong Edvard I av England utnyttet sjansen som den skotske ustabiliteten innbød til og fikk forhandlet fram Birgham-traktaten mellom England, Skottland og Norge hvor hans unge sønn Edvard ble forlovet med barnet Margaret av Norge. Traktaten lovte også den skotske adelstanden at Skottland skulle beholde sin status som en selvstendig nasjon. Men Margaret ble syk og døde i en alder av syv i 1290 på reisen fra Norge og til Skottland. Den unge piken ble et politisk offer i stormaktspillet mellom de tre Nordsjønasjonene Norge, Skottland og England. Øyeblikkelig trådde et antall skotske utfordrerer fram og krevde den skotske tronen.

For å unngå borgerkrig henvendte skottene seg til Edvard I av England og ba ham være en upartisk dommer til valget av ny konge. Den engelske kongen kom, men tvang skottene til å akseptere ham som overkonge som skulle avgjøre tvister i en vasselstat. Deretter valgte han John Balliol til skottenes neste konge og krevde deretter at denne skulle sverge troskap til ham. I mars 1296 fornyet Balliol sin troskapshetsed til kong Edvard, og på slutten av måneden stormet Edvards hær Berwick-upon-Tweed, blodslaktet den daværende skotske byen og drepte bortimot alle beboerne, selv de som søkte beskyttelse i kirkene. Paven hadde på denne tiden sitt hoff i Gascogne i Frankrike, et område styrt av Edvard, og paven ga ham en medalje for disse «rettferdige handlinger».

I slaget ved Dunbar i Lothain i april 1296 gikk den engelske kongen av med seieren, i juli tvang han John Balliol til å abdisere ved slottet Kincardine. Edvard dro personlig til Berwick i august for formelt å kreve troskap fra rundt 2 000 skotske adlige (se Ragman-rullene). Skottland var da i praksis okkupert av England med engelske soldater på alle festninger.

Skottlands befolkning var ikke stor på slutten av 1200-tallet, kanskje opptil 500 000 innbyggere. Hovedandelen var gæliske, spesielt nord for Forth og Clyde, og sørvest. På Hebridene og de mest vestlige øyene, i Caithness og i Sutherland var de nordmenn av avstamming. I Lothian var de anglosaksere. Langs østkysten, i byene som Inverness, Elgin, Aberdeen, Perth, Montrose, Dundee, og Edinburgh var det kolonier av utenlandske handelsmenn og deres familier. De kom fra tyske hansabyer, nordmenn fra kongeriket Norge, franskmenn og nederlendere. Aberdeen var bortimot en flamsk enklave.

Skottland var ikke et sivilisert land i moderne forstand og slett ikke lett for England å okkupere. Skottland var dekket av store, mørke og nesten ugjennomtrengelige furuskoger hvor ulver og bjørner var en del av landskapet. Fjell med vann, lyng og myrer dekket mye av landet. Med unntaket av kongens egen hovedveg, via regis, var det få kjørbare veger som kunne frakte vogner med hjul, unntatt i sommermånedene. Transport foregikk stort sett via sjøvegen eller på hesteryggen. Det var få bruer og langt mellom dem. England kunne bare føre effektiv krig om sommeren mens det skotske landskapet var som skapt for desperate menn med behov for å finne tilfluktsteder.

Den unge lovløse[rediger | rediger kilde]

William Wallace, gravering fra 17. eller 18. århundre.

Wallace vokste opp til å bli en stor og kraftig ung mann, og om opplysningene om at han strakte seg til rundt 2 meter høy er riktige var han på alle måter en fysisk gigant i en tid hvor gjennomsnittshøyden var 30 cm lavere. Han ble beskrevet som en bredskuldrete, langbeint skikkelse, sterke armer og med et vilt utseende. I følge poeten Blind Harrys episke dikt:

Large he was in length indeid. Thryd part that length in schuldrys braid was he.
(Stor han i lengde sannelig var. Tredjeparten den lengden i skuldrene bred var han.)

I en alder av bortimot 17 var Skottlands lovlige konge, John Balliol, sendt i eksil og for å kunne regjere landet var Skottlands utvalgte Voktere nødt til å sverge troskap til den engelske kongen. Eden var uomtvistelig, med en tidsfrist og alle som unnlot ville bli straffet som en fiende av England. Ansvaret for å administrere eden i Ayrshire lå på Sir Hugh Crauford (Crawford) som var 3. sheriff i Ayr. Hughs bror var Reginald Crauford og far til Margaret Crauford, gift med Malcolm Wallace og mor til William Wallace. En fetter av Wallace fra Huset Crawford, Ronald Crawford av Loundoun, skulle senere bli en støttespiller for både Wallace og Robert Bruce. Ett navn manglet på listen; Sir Malcolm Wallace, og ettersom straffetiltak fra de engelske garnisonene i Ayr og Irvine var nødt til å falle med full tyngde på svigersønnen tok Reginald Craufurd sin datter og hennes sønner under sin beskyttelse.

Sir Malcolm og hans eldste sønn med samme navn flyktet nordover til Lennox. Sir Ranald sendte etterhvert datterens sønner William og John til Kilspindie i Carse of Gowrie hvor de ble beskyttet av en annen onkel, sannsynligvis en bror av moren. Onkelen var prest for sognet, og hensikten var at både William og John skulle få teologiske studier på en presteskole i Dundee. Det var her William ble kjent med John Blair, som ble en munk i benediktinerordenen, før han forlot klosteret for å bli kameratens skriftfar og våpenbror. Han ble også kjent med Duncan av Lorn og Sir Neil Campbell av Lochawe som begge kom til i delta i det militære opprøret som William startet.

Hat mot England[rediger | rediger kilde]

Edvard I etterlot Skottland til sine folk da striden med Frankrike krevde hans fulle oppmerksomhet. Hans forakt for Skottland kom fram i en slengbemerkning: «Bon besoigne fait qy de merde se delivrer!» («Den som kvitter seg med dritt gjør en god jobb!»). Skottland var blitt pasifisert med minimale anstrengelser. For skottene var landet okkupert, situasjonen gikk mot innbyrdes krig hvor rivaliserende familier og byer viste muskler. Sir Malcolm Wallace kom tilbake sammen med sin eldste sønn, men på slutten av 1291 ble Sir Malcolm dratt inn i en mindre knuffing ved Loudoun Hill i Irvine. En engelsk ridder ved navn Fenwick drepte ham da han nektet å vise respekt for den engelske kongen. William var da rundt 19 år og forlot kirkeskolen med et opplagt hat mot England.

I følge Blind Harry kom Wallace i en konflikt med en arrogant engelskmann ved navn Selby og slo ham i hjel. Han flyktet fra Dundee som en fredløs. Senere fortelles det at han fisket ved Irvine Water og da to engelske soldater krevde fangsten hans drepte han dem også. Rett etter sendte myndighetene ut en etterlysning på hans arrest. Blind Harry har skrevet mange slike historier. For engelskmennene var Wallace bare enda en lovløs, men for skottene begynte navnet hans å få en legendarisk klang.

Wallaces drivkraft synes å ha vært en absolutt kjærlighet til hjemlandet og en tilsvarende betingelsesløs krav om skotsk uavhengighet. I realiteten var han en rendyrket geriljasoldat (eller fra engelsk synsvinkel en terrorist), dedikert til ødeleggelsen av engelske garnisoner og å drepe engelske soldater hvor han kunne. Med seg fikk han en gjeng med disiplinerte, harde tilhengere hvor mange var nære slektninger. Fetrene Adam, Richard og Simon Wallace; nevøene Edward Little og Tom Halliday; onkelen Patrick Auchinleck av Gilbank og en annen fetter fra morsiden, William de Crauford.

Wallace må ha hatt, ifølge historikeren Magnus Magnusson, alle de egenskaper den fødte leder trengte; karisma, mot, besluttsomhet, fantasi, evnen til å inspirere og en formidabel fysisk tilstedeværelse.

Mot full krig med England[rediger | rediger kilde]

Blind Harry har påstått at i mai 1297 utryddet Wallace en hel engelsk garnison og ikke bare drepte Sir William Heselrig, den engelske sheriffen i Lanark, men også parterte og delte opp liket hans. Etter sigende oppsto blodrusen i trangen for hevn på drapet av en Marion Braidfute fra Lamington, en ung pike som Wallace var hemmelig gift med. Nyheten om at Wallace hadde massakrert garnisonen sendte sjokkbølger mot London. I den engelske rettssaken mot Wallace i 1305 ble denne hendelsen ført som bevis og han ble anklaget for å ha angrepet, myrdet og «i forakt for kongen, kuttet sheriffens kropp opp i småbiter». I følge engelske kilder synes denne hendelsen å ha vært utløsningen for et generelt opprør mot England.

Det offisielle opprøret, som i ettertid huskes som det aristokratiske opprøret, ble ledet av to tidligere voktere, James Stewart (the Steward) og Robert Wishart, biskopen i Glasgow, og en annen involvert var Robert Bruce, den unge jarlen av Carrick. Aristokratenes opprør ebbet ut i en ydmykende overgivelse da en engelsk styrke ledet krysset grensen i juli og omringet opprørernes leir ved Irvine på kysten av Ayrshire. Etter forhandlinger overga de seg den 7. juli 1297 uten et sverdslag.

Mer betydningsfullt var et fullt opprør i nord hvor unge Andrew Murray (de Morey) erobret festning etter festning (Urquhart, Inverness, Elgin og Banff) og hadde tatt kontrollen over områdene Moray og Aberdeenshire. Øyensynlig var Andrew Murray en kraftig inspirasjon for en mann av Wallaces kaliber og han forflyttet seg nordover med en kavalerigruppe av håndplukkede menn. I Scone, Perthshire sitter den engelske justitiarius, William de Ormesby. I møte med Wallace flyktet de Ormesbys hæravdeling og han selv til Edinburgh for å slå alarm. Engelskmennene armerte seg bak festningsmurene mens skotske opprører rådet over landskapet. I England er kong Edvard I fortsatt opptatt med forberedelsene til krigføringen mot Frankrike. Han instruerte to av sine veteraner, John de Warenne, 7. jarl av Surrey og finansrådmann for Skottland, Hugh Cressingham, til å knuse opprøret og legge Skottland under den engelske hælen.

Wallace beleiret Dundee Castle da nyheten om at en enorm engelsk hærstyrke var på veg nordover. Han avbrøt øyeblikkelig beleiringen og sendte en beskjed til Andrew Murray om at opprørerne måtte møtes og slå seg sammen. Murray var enig. Dette historiske møtet er ikke dokumentert, men de to hæravdelingene kom sammen ved Stirling for å vente på engelskmennenes overveldende hær.

Kampen ved Stirling Bridge[rediger | rediger kilde]

Wallace-monumentet ved Stirling

Utdypende artikkel: Slaget ved Stirling Bridge

Wallace gikk hardt ut mot den engelske frontlinjen på 5 400 mann, og hans tilintetgjørelse av dem inspirerte de øvrige skottene til å slåss. Den 11. september 1297 oppnådde Andrew Murray og hans kaptein Wallace full seier ved Stirling Bridge.

Selv om skottene var undertallige maktet de jage den profesjonelle engelske armen på 300 kavalerister og 10 000 infanterister. Engelskmennene gikk på en katastrofe da de krysset over på nordsiden av elven. Den trange broen sørget for at kun få soldater kunne komme seg over broen samtidig, sannsynligvis kun tre i bredden. Skottene ventet inntil halvparten var over på nordsiden før de angrep og spredte kaos i de engelske rekkene. Etterhvert som de øvrige kom over broen ble de slaktet ned. Mens engelskmennene i de fremste rekkene forsøkte å trekke seg tilbake, presset de bakenfor på. Det store presset på broen ble for stort, den kollapset og enda flere engelske soldater falt i elven og druknet.

På samme tid hadde en annen del av den skotske hæren vadet over elven lengre oppe. Mens engelskmennene var fordelt på begge sider av elven angrep skottene fra to sider. John de Warenne, jarlen av Surrey, kunne bare hjelpeløs se på at på at hæren enten druknet i den dype elven Forth eller ble hakket i småbiter innen en time var gått. Hugh Crossingham krysset broen som de første av de engelske ridderne og var blant de første som stupte. Da han innså at han var fortapt red han mot den massive veggen av skotske spyd, ble dradd ned fra hesten og slaktet. I følge den engelske Lanecost Chronicle ble kroppen hans flådd og skinnet benyttet til å kle Wallaces' sverdhylster.

Den skotske seiren var overveldende og hvor England etterlot hundre døde riddere og fem tusen døde fotsoldater. Senere feiret Wallace serien ved å lede en stor og ustyrlig hæravdeling inn i Northumbria og Cumbria i en orgie av plyndring og herjing, inkludert klosteret Lanercost Priory i nærheten av Carlisle, og kun en hard snøstorm jagde skottene tilbake.

Da Wallace kom tilbake fra slaget ved Stirling Bridge ble han adlet av Robert Bruce og samtidig gjort til «Vokter av kongedømmet Skottland og Leder av dens armeer». Derimot var det et tungt tilbakeslag at Andrew Murray, den sannsynlige taktikeren av de to, døde tre måneder senere fra sine skader fra slagmarken.

Kampen ved Falkirk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Falkirk (1298)

1. april 1298 invaderte engelskmennene en farm ved Roxburgh, de plyndret Lothian og tok noen festninger, men greide ikke å tvinge Sir William Wallace til kamp. Skottene brukte den brente jords taktikk og den engelske hæren hadde lav moral og lite mat. Wallace hadde arrangert sine spydsoldater i fire ‘schiltrons’, runde, pinnsvin-aktige formasjoner omgjerdet av en defensiv vegg av trepåler.

De engelske hadde fordeler ved at de kunne angripe med kavaleri og gjøre store skader på de skotske bueskytterne. De skotske ridderne rømte og kong Edvards soldater angrep de skotske hærformasjoner. Det er uklart om det var infanteriet eller kavaleriet bakenfra som var den avgjørende faktor, men uansett ble det åpninger i de skotske formasjonene og engelskmennene utnyttet disse for knuse den gjenværende motstanden. Skottene tapte mange soldater, men Wallace greide å flykte, skjønt hans egen stolthet og hans militære omdømme og rykte dalte kraftig.

I september 1298 besluttet Wallace å fratre sin stilling som leder for de skotske styrkene til fordel for Robert Bruce, jarlen av Carrick, og John ‘Sorte’ Comyn av Badenoch (inngiftet med John Balliol). Bruce klarte å komme til en ‘forståelse’ med kong Edvard i 1302. Wallace hadde tidligere avvist alle forsøk på fred med England.

I steden tilbrakte han en tid i Frankrike, tilsynelatende på en diplomatisk reise, men hans virkelige hensikter er ukjente. William Wallace forlot Skottland i august 1299. For å unngå engelskmennene reiste han nordover via Orknøyene, hvor han kom innenfor territoriet til kongeriket Norge og kong Håkon V Magnusson, seilte langs Norge, var kanskje i land i Norge, og ankom Frankrike utpå høsten i 1299. Et brev fra kong Edvard ber kong Filip IV av Frankrike om å holde på Wallace der han er. Brevet ser ikke ut til å ha gjort stort inntrykk på den franske kongen for han skriver til sin representant ved hoffet til pave Bonifacius VIII og instruerer ham til å assistere «vår kjære ridder William le Walois av Skottland» på veg til å besøke Roma.

Tilfangetagelse og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Denne minneplakett står nært stedet for Wallaces henrettelse.

Wallaces siste militære aksjon skjedde ved Earnside i september 1304. Kong Edward I var besatt av å få Wallace eliminert. Han hadde kostet penger, mannskap, materiell og hans fortsatt eksistens var en vedvarende ydmykelse. Alle de betydningsfulle skotske lederne hadde underkastet seg den engelske kongen, unntatt Wallace. Det ble gitt ordre om at John Stewart, John de Souldes og Ingram de Unfraville ikke ville være under kongens beskyttelse om ikke Wallace ble gitt opp. Også John Comyn, Alexander Lindsay, og David Graham ble beordret til å fremskaffe Wallace innen tyve dager etter julaften og overgi ham til den engelske kongen.

I slutten av 1304 var Wallaces dager talte, men han unngikk å bli tatt til fange inntil 5. august 1305. Prisen på hans hode ble satt til 300 merker og det var en betydelig sum for folk flest, men til deres ære var det ingen som innløste den. Wallace var en fredløs som skjulte seg i huler og skogsområder med kun en håndfull trofaste ved sin side mens nettet om ham ble strammet tettere.

Den historiske rollen som quisling falt på en adelsmann, John de Menteith, en skotsk baron i Dumbarton, et medlem av Huset Stewart, hadde gått fra å være en opprør til en vasall av den engelske kongen. Mytene vil ha det til at det var Jack Short, en av Wallaces egne menn, som forrådte ham til Menteith, men i engelske opptegnelser er det kun listet 40 merker til en «spion» for å ha gjenkjent Wallace. Den 3. august ble Wallace lurt til et isolert hus i skogen utenfor nåværende Robroyston og overmannet. Han ble ført til Dumbarton Castle (hvor hans berømte sverd ble oppbevart i 600 år), og de menn som hadde pågrepet ham mottok 100 merker. For Menteiths andel mottok han 151 pund og fikk bevilget landområder. Fra Dumbarton ble Wallace ført i jern til Carlisle og derfra ført på en 17 dagers triumfferd sørover og vist fram i hver eneste by inntil fangetransporten var framme i London.

Anklaget[rediger | rediger kilde]

I Westminster Hall ble han kronet med krans av eikeblader for å fortelle at han var «en konge av tyver» og den 23. august 1305 ble han formelt anklaget for forræderi, foruten mord, plyndring og ødeleggelser av eiendommer, brannstifting, helligbrøde, massakre, og «uhyggelige uhyrligheter» av alle typer. Det var ikke en rettssak slik nåtiden kjenner det, men det synes som om Wallace sa seg enig de fleste anklagene unntatt forræderi:

«Jeg kan ikke være en forræder for jeg har aldri gitt Ham min troskap. Han var aldri mitt overhode, Han mottok aldri min ed, og så lenge det er liv i denne forfulgte kroppen, vil Han heller aldri motta den. Til de andre punktene som jeg er anklaget av, jeg frivillig innrømmer dem alle».

Offisielt var den fraværende John Balliol Wallaces konge, men Wallace ble uansett erklært for skyldig og dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering.

Den 23. august 1305 etter rettssaken ble Wallace fjernet fra rettssalen, kledd naken og slept av hester til Smithfield Market, hvor han ble hengt, trukket og kvartert. Hodet ble plassert på en stake ved London Bridge hvor han senere fikk selskap av broren John Wallace og Sir Simon Fraser. Hans lemmer ble vist fram til folk, hver for seg, i Newcastle, Berwick, Stirling og Perth.

En minneplakett står på veggen av St. Bartholomews hospital nær stedet av hans avrettelse i Smithfield. Skotske patrioter og andre interesserte besøker ofte stedet og legger blomster der.

Symbolet[rediger | rediger kilde]

Edvard I av England mente å fjerne et problem, men i steden skapte han en martyr. William Wallace ble et symbol for skottene og hans død inspirerte dem til ytterligere innsats mot engelskmennene.

Majoriteten av den skotske adelsstanden var av normannisk bakgrunn, og mange av dem eide eiendommer på begge sider av grensen Skottland-England, og var ofte også strategisk inngiftet i innflytelsesrike engelske familier. Wallace var andre sønn av en ridder av lavere grad, uten egne eiendommer. Hva som skiller Wallace fra det skotske adelen var at han var en sann patriot som sannsynligvis trodde helt og fast på skotsk uavhengighet, og han nektet standhaftig å bøye seg for den engelske kongen. Han kjempet ikke for egne fordeler, slik Comyn eller Bruce gjorde, men for Skottlands legitime konge.

I litteratur og på film[rediger | rediger kilde]

En betydelig mengde historiske verk er skrevet om Wallace, men de mange populære fortellinger er stort sett basert på den heroiske diktet til Blind Harry fra 1400-tallet. Historikere er enten uenige i store deler av det episke diktet eller avviser alt.

Diktet Barns of Ayr beskriver en hendelse da trehundre og seksti skotske adelsmenn, ledet av Wallaces onkel Sir Ranald Craufurd, ble omringet av engelskmennene ved en konferanse. Etter at alle hadde passert gjennom en trang passasje kom et rep ned og rundt halsen hans og hengte ham. I virkeligheten har dette aldri skjedd. Blind Harry feiltolket en linje fra et tidligere dikt om Robert Bruce. Hendelsen blir likevel benyttet i filmen Braveheart.

1800-tallet skrev Sir Walter Scott om Wallace i boken Exploits and Death of William Wallace, the ‘Hero of Scotland’ og Jane Porter skrev en romantisk versjon av Wallace-legenden i The Scottish Chiefs i 1810.

Nigel Tranter forfattet en roman ved tittelen The Wallace, publisert i 1996. Historikerne har vurderte den til å være betydelig mer sannferdig enn tidligere litterære forsøk.

Det mest kjente beskrivelsen av William Wallaces liv er den amerikanske filmen fra 1995, Braveheart, regissert av hovedrolleinnehaver Mel Gibson, og skrevet av Randall Wallace. Filmen har blitt kritisert for betydelige historiske feil, men var en suksess kommersielt og hos kritikerne, og den vant fem Oscar-priser.

700-årsminnet for Wallaces henrettelse[rediger | rediger kilde]

Da man markerte 700-årsminnet hadde en del skotske katolikker i flere år arbeidet for å få åpnet en helligkåringssak for Wallace. Det ble pekt på likheter mellom Wallace og Jeanne d'Arc, som ble helligkåret i 1920. Kardinal Thomas Winning hadde sympati for dette, men det ble påpekt at det er et krav for en helligkåringssak at det finnes en religiøs kult omkring personen, det vil si at det finnes en del personer som ærer ham som helgen uten at det ligger politiske motiver bak. Dette har man ikke kunnet påvise i forbindelse med Wallace, og så langt er det derfor ikke startet noen formell granskning.

I 2005 var 700 år siden Wallace ble henrettet, hans sverd ble stilt ut på en utstilling i New York under feiringen av Tartan Week. Det var første gang det 2,5 kg tunge sverdet forlot Skottland. At en del historikere tviler på at det i virkeligheten er Wallaces sverd betyr nok mindre. Historie er hva man gjør den til.

En symbolsk begravelse med en tom kiste ble holdt i Smithfield, London, på stedet for hans henrettelse. Mens 300 mennesker var til stede og at minst tre ganger så mange forgjeves forsøkte å få billetter demonstrerte betydningen av Wallaces symbolverdi.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Magnusson, Magnus. Scotland. The Story of a Nation. New York 2000.
  • Clater-Roszak, Christine. Sir William Wallace ignited a flame. Military History 14 (1997): 12–15.
  • Fisher, Andrew. William Wallace. Edinburgh: Birlinn, 2002. ISBN 0-85976-557-1.
  • MacKay, James A. William Wallace: Brave Heart. Mainstream: 1996. ISBN 1-85158-823-X.
  • MacLean, Fitzroy. Scotland: A Concise History. London: Thames & Hudson, 1997. ISBN 0-500-27706-0.
  • Morton, Graeme. William Wallace. London: Sutton, 2004. ISBN 0-7509-3523-5.
  • Reese, Peter. William Wallace: A Biography. Edinburgh: Canongate, 1998. ISBN 0-86241-607-8.
  • Ross, David R. On the Trail of William Wallace. Edinburgh: Luath, 1999. ISBN 0-946487-47-2.
  • Scott, Sir Walter. Exploits and death of William Wallace, the 'Hero of Scotland'.
  • Stead, Michael J., and Alan Young. In the Footsteps of William Wallace. London: Sutton, 2002.
  • Tranter, Nigel. The Wallace. London: Trafalgar Square, 1996. ISBN 0-340-21237-3.
  • Wallace, Margaret. William Wallace: Champion of Scotland. Musselborough: Goblinshead, 1999. ISBN 1-899874-19-4.