Bonifatius VIII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Bonifacius VIII»)
Bonifatius VIII
FødtBenedetto Caetani
ca. 1235[1][2]Rediger på Wikidata
Anagni
Død11. okt. 1303[1][2]Rediger på Wikidata
Roma[3]
BeskjeftigelseKatolsk prest, skribent Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Bologna
FarRoffredo I Caetani[4]
MorEmilia Patrasso[4]
NasjonalitetKirkestaten
GravlagtGrotte Vaticane
Våpenskjold
Bonifatius VIIIs våpenskjold
Bonifatius VIII på Commons

Bonifatius VIII, opprinnelig Benedetto Caetani (født ca 1235 i Anagni, død 11. oktober 1303 i Roma), var pave fra 1294 til 1303. Han kjempet for å hevde pavens plass over den verdslige makt. I kampen mot Filip IV av Frankrike utstedte han bullen Unam Sanctam, regnet som et landemerke i historien om pavens krav på verdensherredømme.[5] Han måtte etter hvert se seg slått av Filip, og døde i kongens fangenskap.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bonifatius ble født inn i en ansett ridderfamilie i Anagni i Lazio i Italia. Anagni er mest kjent som fødested for fire paver: Innocens III (1198–1216), Gregor IX (1227–41), Alexander IV (1254–61) og Bonifatius VIII (1294–1303).[6]

Reformer[rediger | rediger kilde]

Hans fromme og asketiske forgjenger, pave Cølestin V, ønsket mest av alt å tilbringe resten av sitt liv i en eneboerhytte, og Bonifatius overtalte ham til å overlate seg pavestolen. Men for å være på den sikre siden, fikk Bonifatius ham arrestert og dømt til livsvarig fengsel, kort etter at han selv var blitt pave.[7]

I Bonifatius' pavetid inneholdt Vatikanbiblioteket «mellom 483 og 645 bind». Da han døde, ble dette biblioteket, opprinnelsen til dagens Vatikan-bibliotek, flyttet til Avignon.[8]

Han opprettet Romas universitet nær Pantheon, der det befant seg frem til 1935. Dante i Den Guddommelige Komedie plasserte ham i helvete, og Jacopone da Todi som utga en samling på 102 religiøse lovsanger, Laude, tok også med en satire over pave Bonifatius, her titulert «Lucifer på pavestolen».[9] Bonifatius ble rasende og fikk dikteren bannlyst og fengslet, straks de pavelige styrkene inntok Palestrina; men da Benedikt 11. overtok pavestolen høsten 1303, opphevet han ekskommunikasjonen og satte da Todi fri.[10]

Stridigheter[rediger | rediger kilde]

Bonifatius tok et oppgjør med Frankrike, som på denne tiden var i krig med England. Fransk geistlighet var derfor blitt beskattet, og paven støttet den i en skattenektelse. I sin bulle fra 1296 beskrev han beskatningen som et eksempel på de lidelsene som lekfolk utsatte geistligheten for.[11] Som et mottrekk forbød Filip IV av Frankrike utførsel av penger og edle metaller, noe som var et hardt slag for pavens økonomi. Kong Filip titulerte ham ikke med det gjengse «Deres Hellighet», men som «Deres Største Dumhet», og da Bonifatius innkalte til et konsil i Roma, forbød Filip de franske geistlige å delta.[12] Bonifatius erklærte at han heller ville være en hund enn en franskmann.[13] Han hadde allerede lagt seg ut med en av de mektigste adelsslektene i Italia og med fransiskanerordenen, som ellers hadde vært en støtte for pavestolen. Hans anseelse steg noe da han utropte år 1300 til «jubelår», og ble dyrket som Europas åndelige sentrum.[14]

Ifølge bullen Unam sanctam fra november 1302 finnes det bare én kirke, og den styres av Jesus Kristus, hans stedfortreder apostelen Peter og dennes etterfølgere, dvs. paven i Roma. Skulle den gresk-ortodokse kirke påstå at den ikke sorterer under Peters etterfølger, har den dermed erklært at den ikke tilhører Kristi hjord.[15] Paven besitter et åndelig og et verdslig sverd, begrunnet med Matteusevangeliet 16:19 («Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» - jfr «nøkkelmakten») og 26:52 («Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.»»[16]) samt Lukasevangeliet 22:38 («De sa da: «Herre, se, her er to sverd.» «Det er nok!» svarte han.»[17]). Ifølge Bonifatius skal det åndelige sverdet føres av kirken, og det verdslige for kirken av konger og krigere, «men bare når og så lenge som den geistlige myndigheten ønsker det», da denne er større end den verdslige, kan innsette den og dømme den.[18] Den høyeste geistlige makten kan derimot kun dømmes av Gud selv, og den som er uenig i dette, går imot Gud selv. Bonifatius avslutter med at ethvert menneske plikter å underkaste seg paven i Roma, ellers taper man sin sjels salighet. Læren om de to sverdene var tankegods fra blant andre Bernhard av Clairvaux og Thomas Aquinas, men ingen annen pave hadde våget å forlange at folk skulle akseptere dette for å unngå fortapelse.[19]

Filip IV forlangte at det ble innkalt et konsil som kunne avsette Bonifatius, som Filip anklagde for kjetteri og for mord på forgjengeren Celestin.[20] Filip mente dessuten at paven holdt seg med en personlig «husdjevel». Det lyktes den franske kongens menn å få Bonifatius fengslet i hjembyen hans, Anagni, men etter to dager satte byens borgere paven fri. Like etter døde han av sinnsbevegelse.[21] Hans sarkofag befinner seg i Peterskirkens krypt. Det ble nå vurdert som klokest å flytte hele pavestolen til Frankrike, for å slippe de ustanselige oppgjørene mellom rivaliserende romerske adelsfamilier; og fra 1309 fikk paven sin residens i Avignon. Samtlige syv paver i «Avignon-tiden» (som varte i nesten 70 år) var franske. De lot seg pavekrone i Lyon, og to tredjedeler av kardinalene var franske.[22]

I Danmark er Bonifatius kjent fra striden med Erik Menved om erkebiskop Jens Grand.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it, besøkt 26. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 100, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500332133, utgitt 6. januar 2015, besøkt 10. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Unam Sanctam, Fordham University
  6. ^ http://www.paradoxplace.com/Perspectives/Rome%20&%20Central%20Italy/Anagni/Anagni.htm Arkivert 5. mars 2007 hos Wayback Machine.
  7. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 113), forlaget ANIS, Frederiksberg 1997, ISBN 87-7467-202-4
  8. ^ Bonifatius VIII og Vatikanets bibliotek
  9. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 463), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
  10. ^ «Jacopone da Todi»
  11. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 113)
  12. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 113)
  13. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 113)
  14. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 113)
  15. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 114-5)
  16. ^ Matt 26,52 Nettbibelen.no
  17. ^ Luk 22,38
  18. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 114-5)
  19. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 114-5)
  20. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 135)
  21. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 135)
  22. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 135)
  23. ^ catholic-hierarchy.org caetb, lest 22. februar 2022

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


 Forgjenger:
Celestin V 		Pave
(liste over paver) 		Etterfølger:
Benedikt XI
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bonifatius_VIII&oldid=24059090»