Johan Balliol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra John Balliol)
Gå til: navigasjon, søk
Johan Balliol
Konge av Skottland
Johan Balliol
Navn: John Balliol
Regjeringstid: 17. november 1292 - 10. juli 1296
Født: ca. 1240
Død: 1313/1314
Foreldre: John, 5. baron de Balliol
og Dervorguilla av Galloway
Barn: Se egen liste

Johan Balliol (kjent som John Balliol på engelsk) var konge av Skottland. Han var konge av Skottland fra 1292, men i realiteten kun inntil 1296, kronet på St. Andreas' dag (engelsk: St. Andrews), skjønt hans tilhengere vil argumentere at han var kong de jure (ved lov) fra 1290 og til sin død. I mangelen av eksakt dato pleier gjerne Skottland å sette datoen for Balliols regjeringstid til 1292-1296

Balliol var sønn av Dervorguilla av Galloway og John, 5. baron de Balliol. Hans far grunnla Balliol College ved University of Oxford, et av de første fakultet som ble dannet ved Oxford.

Hans fødselsdato er ikke nøyaktig kjent; han var født enten i 1240 eller i 1249/1250. Han døde en gang mellom den 4. mars 1313 og den 4. januar 1314. Han etterlot seg en eneste sønn, Edvard Balliol.

Tragisk konge[rediger | rediger kilde]

Kong John var kjent ved økenavnet «Toom Tabard»’, dvs en «tom dress», «dukke», evt. «fattig». Økenavnet sier noe om Balliols tragiske skjebne, og dermed også Skottlands.

Da Margaret av Skottland, også kalt «Jomfruen av Norge», døde i 1290 var det ingen klar arverekke. Seks såkalte «voktere», representanter valgt til løse problemet av det skotske styret i Score. Vokterne maktet ikke å komme frem til en beslutning og henvendte seg til Edvard I av England og ba ham om hjelp som upartisk dommer. Forhandlingene begynte ikke lovende da Edvard erklærte at han kom som overkonge av Skottland.

Balliol ble valgt blant 13 kandidater som skottenes konge av kong Edvard I av England etter at Margaret, Jomfruen av Norge, døde i 1290. Hans krav til tronen var basert på en sønnesønns sønnesønn av David den I, den legitime arving ved førstefødselsrett (hans bestemor Margaret var den eldste søster av hans rival Robert Bruces mor Isabel).

Robert Bruce fikk 40 stemmer, 40 for Balliol og 24 for Edvards egen rådsforsamling. John Balliol ble til slutt erklært for konge, ikke alene på grunn av kong Edvard, men også ved Bruces egne stemmer valgte imot ham.

Balliol fikk den tvilsomme ære av å være den aller siste skotske monark som ble kronet på «Skjebnesteinen» («Stone of Destiny»). Kong Edvard behandlet Skottland som en vasallstat og ydmyket Balliol. Balliol sto endelig opp for seg selv og Skottland ved å arbeide frem en internasjonal traktat om allianse mellom Skottland, Norge og Frankrike, den såkalte Auld-alliansen.

Balliol hadde i realiteten ingen stor sjanse til skape et sterkt styre i Skottland. En sterk personlighet kunne muligens ha greid det, men beklageligvis for Skottland var ikke Balliol den personligheten. Et par måneder inn i sin regjeringstid måtte Balliol reise som en vasalkonge til Newcastle i Nord-England for å sverge troskap til sin overkonge Edvard av England. Edvard fortsatte å true, tukte og ydmyke ham. Den skotske trone ble kostbar for Balliol.

Balliol gjorde et forsøk på å fortsette arbeidet til sine forgjengere ved å sammenkalle til regjeringsmøter og introdusere håndhevere av lov i lovløse områder, men de voldsomme ambisjonene til Edvard av England forpurret Balliols forsøk på å etablere seg som konge.

Krig med England[rediger | rediger kilde]

Balliol valgte å invadere England og startet dermed den skotske uavhengighetskrig. Skottene tok Stirling Castle og innledet deretter beleiringen av festningen Carlisle lengre sør. Edvard slo tilbake ved å plyndre Berwick-upon-Tweed og slakte ned de fleste mannlige innbyggerne. Edvard erobret deretter Edinburgh, Stirling og Roxburgh.

Den 27. april møttes den skotske hærstyrken den engelske i slaget ved Dunbar. Slaget ble en katastrofe for skottene. Til tross for at de var flere enn engelskmennene hadde ingenting å stille opp mot den profesjonelle og godt organiserte engelske hæren. Skottene ble massakrert og minst 1/4 ble drept, resten tatt til fange og adelige ført i fangenskap til England. Etter bare 17 dager var 1296-krigen over. Den 10. juli måtte Balliol overgi seg selv og Skottland.

Ydmyket konge[rediger | rediger kilde]

Balliol ble ydmyket ved å bli strippet for sine kongelige regalier og effektivt tvunget til å abdisere og la Skottland komme under engelsk administrasjon. Det er fra denne hendelsen at han fikk kallenavnet «Toom Tabard» (tom jakke). Edvard I stjal Skjebnesteinen og de hellige relikviene etter Skottlands nasjonalhelgen i St. Andrews, marsjerte deretter nordover og rundt i Skottland og krevde troskapseder fra de skotske adelsmennene som møysommelig ble ført inn i Ragman-rullene. Balliol ble ført sørover og fengslet i Tower of London.

For ti år ble ulike voktere utpekt til å styre Skottland, alle i Balliols navn. Opprør flammet opp og døde periodisk og kulminerte med at patrioten William Wallace i det sørlige Skottland og ikke minst Andrew de Moray i den nordlige delen av landet steg fram. Skottene sendte diplomatiske forespørsmål til Frankrike om sette press på England. De henvendte seg til paven og i 1299 forlangte pave Bonifatius VIII at Balliol skulle løslates fra sitt fangenskap.

To måneder senere ble Balliol utvist og sendt til Frankrike hvor han levde resten av livet i Picardy hvor familien hans hadde eiendommer. Han døde i 1313, blind og stort sett glemt. Ettermælet hans har ikke bedret seg. Historikerne vurderer ham som en av de svakeste kongene i Skottlands historie.

Etter John Balliol[rediger | rediger kilde]

Skottene reiste seg til et nytt opprør i 1297 under William Wallace og Andrew de Moray, som argumenterte med at de handlet på vegne av sin konge, John Balliol, fordi hans abdikasjon var uberettiget ettersom den skjedde under tvang. Skotske opprør fortsatte i årenes løp, men kravet om restaurering av den skotske trone syntes håpløst ettersom Balliol selv gjorde intet. I realiteten var Skottland etterlatt uten en monark inntil tiltredelsen av Robert Bruce i 1306. Balliols krav på tronen ble gjenopptatt ved hans sønn Edvard Balliol og ironisk nok fikk han støtte fra England. En stund hadde han også en viss framgang.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Johan Balliol og hans hustru Isabelle de Warenne, fra Seton Armorial.

Johan Balliol giftet seg med Isabella de Warenne, datter av John de Warenne, 7. jarl av Surrey, og Alice de Lusignan. På morssiden var hans besteforeldre Hugh X de Lusignan og Isabella av Angouleme, enke etter John I av England. Balliol og hans kone Isabella hadde fire barn:

  • Agness Maud Balliol (omdiskutert), gift med Bryan FitzAlan, baron av Bedale, som ble foreldre til Agness MaudFitzAlan (født 1298) som giftet seg med Sir Gilbert Stapleton, ridder av Bedale (1291–1324), som hun fikk to barn med. Sir Gilbert er mer kjent for sin deltagelse i mordet på Piers Gaveston, jarl av Cornwall.
  • Anne Balliol.
  • Edward Balliol, konge av Skottland. Aldri gift.
  • Henry Balliol (død 16. desember 1332), gift med Lena (av Skottland). Drept i slaget ved Annan.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Duncan, A. A. M. Scotland: the Making of the Kingdom, 1975


Forgjenger:
 Margaret 
Konge av Skottland
Etterfølger:
 Robert I