Slaget ved Stirling Bridge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Stirling Bridge
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen

Dagens Stirling Bridge med Wallace-monumentet i bakgrunnen
Dato11. september 1297
StedStirling
56°7'48"N 3°56'6"V
Resultatskotsk seier
Stridende parter
Skottland England
Kommandanter og ledere
Andrew Murray
William Wallace		John de Warenne
Hugh Cressingham
Styrker
Ca. ~300 kavaleri
~5000 til 6000 fotsoldater		~2000 kavaleri[1]
~7000 fotsoldater[1]
Tap
UkjentBetydelig
100 kavaleri drept[2]
5000 fotsoldater drept[2]

Slaget ved Stirling Bridge (skotsk-gælisk: Blàr Drochaid Shruighlea) var et av de første hærslag i en rekke av konflikter og trefninger i den skotske uavhengighetskrig. Den 11. september 1297 møttes nær Stirling ved elven Forth de skotske styrkene ledet av Andrew Murray (de Moray) og William Wallace med de engelske styrkene ledet av John de Warenne, 6. jarl av Surrey. De engelske styrkene gikk tapende ut av slaget.

Skottland var i 1296 fullstendig underlagt England. Etter engelske seire ved Dunbar og Berwick, hadde kong Johan Balliol overgitt seg og ble tatt som fange til England. Kong Edvard I av England reiste gjennom Skottland som sin nye eiendom så langt nord som Elgin og fjernet skjebnesteinen fra Scone Abbey for å ta den tilbake til London. Steinen var viktig del av de skotske kroningsseremoniene og Edvard I aktet å sikre at ingen ny konge ville bli kronet i Skottland. Landet hadde opphørt å eksistere som en fri og selvstendig nasjon.[3] Den skotske adelen, de naturlige lederne i landet, var stort sett fraværende. Murray og Wallace tilhørte lavadelen, og det opprør mot de engelske okkupantene som de ledet synes å ha vært et folkelig bevegelse.[4]

Betydningen av slaget var enorm: Slaget ved Stirling Bridge var den første store skotske seieren i uavhengighetskrigene, og plasserte Skottland tilbake under skotsk kontroll og løftet William Wallace til en posisjon med politisk dominans.[5] Smart taktikk hjalp en liten skotsk hær til å beseire en langt større engelsk hær.[6]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En viktoriansk framstilling av slaget ved Stirling Bridge

I 1296 ble John Comyn, jarl av Buchan, beseiret av John de Warenne, 6. jarl av Surrey, i slaget ved Dunbar. Kong Johan Balliol overga seg til kong Edvard I av England ved Brechin 10. juli, og de skotske jordeierne ble krevd å underkaste Edvards overherredømme. Jarlen av Surrey, som Edvard I hadde innsatt som skattholder i Skottland, var nå en eldre mann, og hans lange militære erfaring hadde lært ham at en fotsoldater i hundretall kunne bli spredt av en håndfull pansrete riddere. Med den skotske adelen plassert på sidelinjen eller i engelske fengsler, var skotske småfolk, som hadde sluttet opp om William Wallace, ikke et problem.[7] Wallace hadde til nå herjet rundt som en geriljaleder i den skotske landskapet og overfalt og drept alle engelskmenn han kom over.[8] Til nå hadde William Wallace blitt ansett av engelskmennene som bare en irriterende kriminell,[3] «men hans røverier appellerte til en dyptliggende skotsk harme over engelsk herredømme.»[8]

I 1297 satte Andrew Murray (også skrevet som Moray) i gang et opprør i Nord-Skottland og kontrollerte på sensommeren festningene Urquhart, Inverness, Elgin, Banff og Aberdeen. Wallace marsjerte nordover og sluttet seg til Murray i september nær Dundee. De to opprørslederne var samstemte og marsjerte sørover til Stirling Castle. Stirling, i henhold til den skotske krigshistorikeren Stuart Reid, ble «tradisjonelt sett på som nøkkelen til Skottland». Kong Edvard I var opptatt med krigsforberedelser mot Frankrike, og krevde at resten av Skottland måtte bli knust. Han beordret sine to underordnede veteranen Surrey (seierherren fra Dunbar) og Hugh de Cressingham, skattmester for den engelske administrasjonen av Skottland, om å samle en hær for den endelige løsningen av det skotske problemet.[9] Surrey sluttet seg til Cressingham i juli og begge hadde ankommet Stirling innen 9. september 1297.

Da hadde Murray og Wallace allerede okkupert det hundre meter høye berget Abbey Craig nord for byen Stirling.[10] På toppen av Abbey Craig i dag står det veldige Wallace-monumentet, og herfra, som Murray og Wallace i 1297, er det en enestående god utsikt over omgivelsene. I sørvest står den veldige festningen Stirling Castle. I mellom festningen og berget er det et typisk skotsk område med en flatt elvedal hvor elven Forth slynget seg gjennom. Området hadde alltid vært av stor militær betydning ved at det var det siste stedet hvor elven kunne bli krysset før den bredte seg ut til Firth of Forth.[9]

Opptakt til slaget[rediger | rediger kilde]

Stirling Bridge fra sørbredden av elven Forth med Wallace-monumentet i bakgrunnen

Surrey var opptatt av antallet skotter han møtte, atskilt av en lang og smal bro av tømmer (bryg of tre) over elven Forth nedenfor Stirling Castle. På motsatt side av elven var åsen Abbey Crag, og fra der var det et stykke til det bratte berget Ochil Hills, som kunne gi skottene trygg retrett i tilfelle de feilet. Broen nedenfor festningen var smal over en 30 meter bred elv hvor kun 2 eller 3 hester kunne ri over samtidig. På andre siden av broen var den en enkel landevei i et myrete område.[7][11] Murray og Wallace hadde kunne iaktta den engelske hæren da den kom. Ved tolkning av de nær samtidige redegjørelsene er den blitt vurdert til rundt 200 pansrete riddere og 10 000 fotsoldater. Skottene synes å ha 36 lette kavalerister og rundt 8 000 fotsoldater i antagelig blandet utrustning, bestående av lavere adel, borgere og småfolk.[11]

De engelske styrkene tilbrakte nettene mellom 9. og 10. september på sørsiden av elven. De var særdeles selvsikre, og Cressingham hadde allerede forsikret at ytterligere forsterkninger ikke var nødvendig.[7] Surrey bestemte at det ville være i en taktisk ulempe å ta hovedstyrken på andre siden av elven, og utsatte han kryssingen av broen i flere dager for isteden å forsøke seg med forhandlinger med skottene.[1]

Skottene James Stewart og Malcolm, jarl av Lennox, som var blitt tvunget til å sverge troskap til den engelske kongen etter nederlaget ved Durham, var usikre på om de skulle slå seg sammen med Murray og Wallace, men vurderte deres sjanser som små. De forslo for Surrey den 11. september at de kunne forsøke å få skottene med på forhandlinger. Stewart og Lennox kom tilbake etter å ha blitt blankt avvist. To dominikanermunker ble sendt for å formidle til Murray og Wallace at de ville bli generøst behandlet om de trakk seg tilbake.[7] Ifølge kronikøren Walter av Guisborough skal Wallace angivelig ha svart med: «Fortell din hærfører at vi er ikke her for å slutte fred, men for å kjempe for å forsvare oss selv og frigjøre vårt kongerike. La dem komme videre, og vi skal bevise det i deres skjegg.»[10][12]

Skottene, som hadde slått leir på Abbey Craig, dominerte den flate bakken nord for elven. Den engelske styrken av engelske, walisiske og skotske riddere, bueskyttere og fotsoldater slo leir sør for elven. Richard Lundie,[13] en skotsk ridder som sluttet seg til engelskmennene etter kapitulasjonen av Irvine den 7. juni 1297, tilbød seg å omgå fienden ved å lede en kavaleristyrke over et vadested to mil oppstrøms, hvor seksti ryttere kunne krysse samtidig. Hugh de Cressingham ba Surrey om å avvise rådet og beordre et direkte angrep over broen.[10] Den samme kvelden beordret Surrey at hæren skulle krysse elven neste dag for å gå til et frontalangrep mot skottene og knuse dem. Deretter trakk han seg tilbake for natten.[11]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Statue av Wallace ved inngangen til Edinburgh Castle

Neste dag ved soloppgang den 11. september begynte det engelske infanteriet å krysse broen og samle seg på motsatt side da de ble kalt tilbake. Den aldrende Surrey hadde ennå ikke stått opp fra sengen og videre handlinger ble utsatt. Da Surray endelig var stått opp og kommet seg ut, kunne han se skotsk soldater med lette våpen samle seg i skråningen til Abbey Crag rundt 800 meter unna. Skottene i den engelske hæren advarte og ba om forsiktighet, og mente en flankemanøver over et vadested lengre oppe i elven gjorde at de kunne angripe skottene fra flankene samtidig som hovedhæren krysset broen.[11] Deres råd ble forkastet da Cressingham, en meget stor og feit mann, krevde at Surrey måtte få opp farten. En flankemanøver ville bare få skottene til å trekke seg tilbake og forlenge krigen, noe som kostet penger.[10][14]

Den lille broen var akkurat bred nok til å la bare to til tre ryttere krysse på linje, men var den sikreste overgangen over elven da Forth utvidet seg mot øst og myrlandet Flanders Moss lå mot vest.[15] Skottene ventet mens de engelske ridderne og infanteriet, ledet av Cressingham, med Marmaduke Thweng og Richard Waldegrave, begynte å gjøre sin langsomme framgang over broen om morgenen 11. september. Det ville tatt flere timer for hele den engelske hæren å krysse.[1][10] Ved middag hadde knapt halvparten av hæren kommet seg over. Wallace og Moray ventet, ifølge Hemingburgh-krøniken til Walter av Guisborough, til «så mange av fienden hadde kommet over som de trodde de kunne overvinne».[10]

«På nordsiden av elven kunne knapt skottene tro sitt hell,» kommenterte Magnus Magnusson.[14] «Alt de trengte å gjøre var å vente til inntil en betydelig (men ikke for mange) del av den engelske hæren krysset over til den myrete engen på nordsiden.»[14] Akkurat i det rette øyeblikk gjallet et horn og en massiv masse av skotter med spyd stormet ned på landeveien mot broen. De slo tilbake et anfall fra det engelske tunge kavaleriet og angrep deretter det engelske infanteriet. De fikk kontroll over østsiden av broen og avskar muligheten for engelske forsterkninger til å komme seg over for hjelpe. Fanget i panikk på den lave bakken i elvens løkke uten mulighet for retrett, ble sannsynligvis de fleste av engelskmennene i undertall på østsiden drept. Noen hundre kan ha rømt ved å svømme over elven.[16] Marmaduke Thweng klarte å kjempe seg tilbake over broen med noen av mennene sine.[10] Det myrete underlaget var en hindring både for de engelske fotsoldatene som for de tunge rytterne, raskt omgitt av skotter med spyd og de ble slaktet ned.

Dagens bro Stirling Bridge

Cressingham, som hadde krysset broen i spissen av den engelske styrken, var et av de tidlige ofrene. Da han innså at han var fordømt, angrep han skottene rekke av spyd, men hesten ble spiddet og han ble trukket av salen og hakket i småbiter. Ifølge Lanercost-krøniken ble liket hans flådd, og huden ble benyttet, antagelig tvilsomt, til å lage sverdhylster for Wallace. Jarlen av Surrey kunne bare hjelpløst og vantro se på massakren som utspilte seg.[14] I løpet av en time ble den mektige, velutstyrte engelske hæren hakket i småbiter eller druknet i den dype elven av de som i panikk forsøkte å flykte. Surrey, som satt igjen med en liten kontingent bueskyttere, hadde holdt seg sør for elven, og var fortsatt i en sterk posisjon. Hoveddelen av hæren hans forble intakt, og han kunne ha holdt linjen til Forth, og nektet skottene en passasje sørover, men selvtilliten hans var borte. Etter Marmaduke Thweng hadde klart å slå seg tilbake, beordret Surrey at broen skulle ødelegges ved å sette den i brann for å forhindre at skottene kom over, lot Marmaduke Thweng overta kommandoen over Stirling Castle mens han selv hastet avsted til Berwick,[14] , etterlot således garnisonen ved Stirling Castle isolert og overlot lavlandet til opprørerne.

Wallace-monumentet og Ochil Hills om høsten

James Stewart og Malcolm, jarl av Lennox, hvis styrker hadde formelt vært en del av Surreys hær, observerte blodbadet nord for broen. De trakk seg tilbake og opportunistisk skiftet de deretter side og angrep det engelske forsyningstoget som var på vei til Falkirk ved The Pows, et skogkledd myrområde, drepte mange av de flyktende engelskmennene,[17] og plyndret det rike forskyningstoget.[12]

Datidens Stirling-bro antas å ha vært omtrent 180 meter oppstrøms fra steinbroen fra 1400-tallet som nå krysser elven[1] Fire bropilarer er funnet under vann like nord (56°07′45″N 3°56′12″W) og i vinkel til den eksisterende broen fra 1400-tallet, sammen med menneskeskapt murverk på den ene bredden på linje med bropilarerne. Kampstedet var langs hver side av en jordvei som førte fra Abbey Craig, på toppen av Wallace-monumentet, til den nordlige enden av broen.[18][19][20] Slagmarken har blitt kartlagt og beskyttet av Historic Scotland under Scottish Historical Environment Policy av 2009.[21]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Surrey etterlot William de Warenne og Marmaduke Thweng med ansvaret for Stirling Castle, da Surrey forlot hæren sin og flyktet mot Berwick.

Ifølge engelske krøniker, som Walter av Guisborough, ble et hundre riddere og 5 000 fotsoldater drept i slaget (se faktaboks).[14] Skotske tap i slaget er uregistrert, med unntak av Andrew Murray, kanskje strategen bak seieren, som ble dødelig såret under slaget, og var døde senere i november.[10]

Lanercost-krøniken fortalte at Wallace hadde tatt en bred stripe av Cressinghams hud, «... tatt fra hodet og til hælen for å lage et hylster til sverdet sitt.»[22]

Den skotske adelen i nordøstlige Skottland som hadde blitt tvunget til å sverge troskap til Edvard I av England, avsverget denne. I sørvest dukket Robert Bruce opp etter at han hadde gått under jorden etter kapitulasjonen ved Irvine, samlet sammen en hær fra Carrick og Galloway. William Wallace, som hadde ledet skotske småfolk til seier, klarte også ved sin personlighet og framtoning å samle den skotske adelen i en felles front mot England. I mars 1298 i skogen ved Selkirk, som Wallace hadde gjort til sin base for sin hær, møtte adelen og biskopene, og i deres nærvær ble Wallace slått til ridder og til Skottlands vokter (verge).[23] I kjølvannet av seieren fortsatte skottene ved å krysse grensen og herje sørover så langt som til Durham i England. Det var hunger i det skotske lavlandet. Wallace plyndret engelsk jord for korn og krøtter fra slutten av oktober og fram til juletider inntil snøvær fikk ham til vende hjem igjen med stort krigsbytte.[24] Likevel planla Edvard allerede en ny invasjon av Skottland, som ville føre til slaget ved Falkirk.[25][26]

Trivia[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Stirling Bridge hadde naturlig nok en sentral plassering i den amerikanske filmen Braveheart (1995) ved at det var et betydningsfullt slag med en enestående skotsk seier over erkefienden England. Filmen er spennende og medrivende med en karismatisk Mel Gibson i hovedrollen som William Wallace. Intet historisk drama er en historisk dokumentasjon, visse endringer blir nødvendigvis alltid gjort for å følge filmens indre logikk og framdrift. Likevel har Braveheart blitt karakterisert som en av minst nøyaktige historiske drama.[27] I framstillingen av det nevnte slaget er det ingen bro, men ble utkjempet på en åpen slette. En anekdote forteller at en lokal person spurte hvorfor slaget ble filmet uten den betydningsfulle broen. Det ble svarte at broen bare var i vegen. «Aye», svarte den lokale, «det var det de engelske fant ut.» At Wallace ikke benyttet blå krigsmaling i ansiktet, slik piktere angivelig gjorde tusen år tidligere i kamp mot romere, er en mindre detalj, men Andrew Murray, kanskje selve strategen bak seieren, er ikke vist i det hele tatt. Den egentlig Braveheart, det stolte hjerte, var faktisk Robert Bruce, som vant Skottlands uavhengighet.[27][28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «The Battle of Stirling Bridge, 1297», Scotland's History, BBC
  2. ^ a b Cowan, Edward J. (2007): The Wallace Book, John Donald, ISBN 0-85976-652-7, 978-0-85976-652-4, s. 69
  3. ^ a b «1297 – Battle Of Stirling Bridge», Scotclans
  4. ^ Bell (2005), s. 63
  5. ^ Caitlin (16. juni 2020): «The Battle of Stirling (1297)» Arkivert 30. september 2022 hos Wayback Machine., Highland Titles
  6. ^ «The Battle of Stirling Bridge, 1297», BBC Bitesize
  7. ^ a b c d McNair Scott (2002), s. 45
  8. ^ a b Magnusson (2000), s. 132
  9. ^ a b Magnusson (2000), s. 135
  10. ^ a b c d e f g h Reid (2004), s. 13–19.
  11. ^ a b c d Magnusson (2000), s. 136
  12. ^ a b McNair Scott (2002), s. 46
  13. ^ Sir Richard de Lundy, Lundie.org
  14. ^ a b c d e f Magnusson (2000), s. 137
  15. ^ «The Battle of Stirling Bridge», Foghlam Alba. Arkivert fra originalen den 16. juli 2015.
  16. ^ «Battle of Stirling Bridge», UK Battlefields Resource Centre
  17. ^ «The Wars – Stirling Bridge», Stirling Council'. Arkivert fra originalen den 16. juli 2015.
  18. ^ Page, R. (1992): «Ancient Bridge, Stirling (Stirling parish)» (PDF). Discovery and Excavation in Scotland: 17.
  19. ^ Page, R. & Main, L. (1997): «Stirling Ancient Bridge (Stirling; Logie parishes)» (PDF). Discovery and Excavation in Scotland: 80–81.
  20. ^ Historic Environment Scotland: «Battle of Stirling Bridge (BTL28)»
  21. ^ «Inventory battlefields», Historic Scotland
  22. ^ Maxwell, Herbert: «The Chronicle of Lanercost», Internet Archive. James Maclehose and Sons. s. 164.
  23. ^ McNair Scott (2002), s. 47
  24. ^ McNair Scott (2002), s. 48
  25. ^ Brown, Michael (2004): The Wars of Scotland, 1214–1371, bind 4 i The New Edinburgh History of Scotland. Edinburgh: Edinburgh University Press Ltd. s. 184–188. ISBN 9780748612383.
  26. ^ Brown, Chris (2008): Scottish Battlefields, 500 Battles That Shaped Scottish History. Stroud: Tempus Publishing. ISBN 9780752436852. s. 126–128, 270–273
  27. ^ a b Bacon, Thomas (16. juli 2022): «Braveheart True Story: Everything Mel Gibson's Movie Gets Right & Wrong», ScreenRant
  28. ^ Bacon, Thomas (9. september 2018): «Braveheart wasn't quite right about the Battle of Stirling Bridge», The National

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bell, Graham (2005): Robert the Bruce's Forgotten Victory, Tempus
  • Cowan, Edward J. (2007): The Wallace Book, John Donald, ISBN 0-85976-652-7, 978-0-85976-652-4
  • Magnusson, Magnus (2000): Scotland: The Story of a Nation, Grove Press
  • Reid, Stuart (2004): Battles of the Scottish Lowlands. Barnsley: Pen & Sword Books Limited. ISBN 9781844150786.
  • Scott, Ronald McNair (2002): Robert the Bruce: King of Scots, Carroll & Graf, 8. utg.
Annen litteratur
  • Armstrong, Peter (2012): Stirling Bridge and Falkirk 1297–98: William Wallace's rebellion, Bloomsbury Publishing,
  • Barrow, G.W.S. (1976): Robert Bruce and the Community of the Realm of Scotland, Edinburgh University Press
  • Brown, Chris (2005): William Wallace: The True Story of Braveheart. Tempus: Stroud, Gloucestershire
  • Ferguson, James ([1948] 1996): William Wallace: Guardian of Scotland, Robert T. Clifton Company, Inc.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Stirling_Bridge&oldid=24255138»