Birgham-traktaten
Birgham-traktaten omfattet to avtaler beregnet på å sikre den skotske uavhengigheten etter at kong Alexander III av Skottland døde uten en direkte arving i 1286. Traktaten ble undertegnet av tre nasjoner; Skottland, Norge og England.
Hensikten med traktaten, og garantert av Edvard I av England, var å avgjøre en gang for alle de konkurrerende krav på tronen fra Huset Balliol og Huset Bruce. Avtalene ble skrevet i Salisbury i 1289 og Birgham i 1290.
På den betingelse at barnedronningen Margrete av Skottland, også kjent som «Jomfruen fra Norge», ville gifte seg med Edvards sønn med samme navn, den framtidige Edvard II av England, ville Skottland være «adskilt og todelt fra England i henhold til dets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».
Traktaten viste seg å bli virkningsløs og forgjeves da den unge dronningen i 1290 døde på Orknøyene på veg fra Norge til Skottland. I tillegg hadde de engelske forhandlerne inkluderte rikelig med reservasjoner for å gjøre de skotske klausulene om uavhengighet ubrukelige. Edvard I erklærte seg som overherre av Skottland og utfordret de med krav på den skotske tronen til anerkjenne ham som deres føydale overherre.
Den overstående ekteskapskontrakten ble tilbakeført fra London til Skottlands nasjonale arkiver så sent som i 1937.