Margrete av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også helgenen Margaret av Skottland (1045-1090)
Senere fremstilling av dronning Margrete.

Margrete eller Margareta, også kjent som Jomfruen av Norge (engelsk: Maid of Norway), (født 1283, død 1290) var dronning av Skottland fra 1286 til sin død i 1290.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter Aleksander IIIs plutselige død i en rideulykke i 1286 sto Skottland uten en klar arving til tronen. Aleksanders unge franske enke, dronning Yolande, hevdet at hun var gravid, og sto dermed imot kravene fra Robert Bruce (bestefaren til Robert I) og Johan Balliol, som begge ønsket å ta makten. Etter noen måneder viste det seg at Yolande slett ikke var gravid.

I oktober 1286 ble Aleksanders eneste levende etterkommer, hans barnebarn, den norske prinsessen Margrete, offisielt erklært som dronning av Skottland.

Den norske prinsessen[rediger | rediger kilde]

Margrete var datter av den 16 år gamle Eirik II Magnusson av Norge, sønn av Magnus Lagabøte, og hans kone Margrete, som var Aleksanders datter. Moren døde i barselseng i 1283, og tre år etter var lille piken eneste arving til den skotske tronen. Et barn på tronen ville lett føre til borgerkrigen mellom skotske adelsmenn, i forsøk på å bli makten bak tronen. Det var også frykt for at Eirik Magnusson av Norge ville forsøke å ta kontroll over Skottland. Den skotske adelen ba derfor Edvard I av England om å gripe inn.

Kong Edvard av England var ikke bare i slekt med den lille norske piken og hadde politiske føringer på de kongelige hendelser i nabolandet Skottland, han var på denne tiden den mektigste og mest respekterte kongen i Europa. Den engelske kongen aktet knyttet den lille piken direkte til sin egen kongelige familie ved å arrangere et ekteskap mellom Margaret av Norge og hans egen to år gamle sønn Edvard, den framtidige kong Edvard II av England.

Engelske føringer[rediger | rediger kilde]

I 1290 forhandlet de tre nasjonene Norge, Skottland og England om Birgham-traktaten, hvor det ble fastslått at Margrete var forlovet med prinsen av Wales, unge Edvard. Edvard I skulle da garantere skotsk selvstendighet, og ville være verge for den unge dronningen inntil hun nådde myndighetsalderen. Skottlands uavhengighet skulle samtidig være garantert, «adskilt og todelt fra England ifølge landets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».

Det framtidige dynastisk ekteskapet med linjer mellom tre nasjoner ville nødvendigvis føre til en union mellom de skotske og engelske kronene. I tillegg var det en klausul som også hadde norsk interesse: om ekteskapet mellom den unge engelske prinsen og den unge skotske dronningen forble barnløst skulle kongedømmet gå videre til hennes nærmeste arving, «helt, fritt, absolutt og uten noen form for underkastelse».

Noen problemer gjensto. Det skotske kirke var ikke like begeistret på prospektet om å miste sin uavhengighet ved å komme inn under den engelske kirken. Skottene var heller ikke begeistret over at Edvard I insisterte på å sende biskopen av Durham, Anthony Bek, til Skottland som sin ‘løytnant’ på vegne av det unge paret og samtidig krevde at de skotske vokterne skulle lyde denne. I tillegg var det et problem som krevde pavens dispensasjon; unge Edvard og unge Margrete var nær i slekt – Edvard I og Margretes mormor var bror og søster.

Oppglød av egen foretaksevne utrustet den engelske kongen det som ble kalt «et stort skip» og sendte det fra Yarmouth i mai 1290 for å hendte sin kommende svigerdatter fra Norge. Skipet var blitt innredet så innbydende som mulig. Det var fylt med hva den engelske kongen mente en unge pike fra Norge ville begjære; godsaker som sukkerbrød, honningkaker, fiken og rosiner.

Det var ikke akseptabelt for det norske kongedømmet som avviste det engelske skipet til kong Edvards irritasjon. Det var politisk viktig for kong Eirik Magnusson at hans datter ble fraktet over til Skottland på et norsk skip. Det engelske skipet måtte returnere uten kongelig passasjer.

I september 1290 reiser unge Margrete over Nordsjøen på et norsk fartøy. Hun var da i sitt fjerde år som skotsk dronning.

Margrete dør[rediger | rediger kilde]

Det norske skipet drar fra Bergen og følger den ruten som nordmenn i alle tider har tatt til de engelske øyer, langs Norskehavet mot Orknøyene som var norsk territorium og videre derfra langs den skotske østkysten til Leith, havnebyen til Edinburgh. Med seg på reisen hadde Margrete den norske biskopen som offisielt følge.

Reisen ble mer besværlig enn kong Eirik hadde forestilt seg. Høststormene hadde forlengst satt inn. Skipet seilte rett inn i en heftig storm og ble ført langt ut av kurs inntil det klarte å kjempe seg inn til Kirkwall på Orknøyene. Margretes helse hadde aldri vært robust og anstrengelsene under sjøfarten ble det for mye for henne. Hun ble «grepet av sykdom til sjøs», i følge den norske biskopen, og hun dør i armene hans kort tid etter at de er kommet i land på Kirkwall, knappe syv år gammel.

Margretes legeme ble ført tilbake til Norge og hvor liket ble «nøye undersøkt» av hennes mistenksomme far, kong Eirik av Norge. Den lille piken ble deretter gravlagt i murveggen på nordsiden av koret i Kristkirken i Bergen ved siden av graven til hennes mor.

Margrete hadde vært skottenes dronning i fire år og seks måneder. Dermed sto Skottland igjen uten monark. «Dermed brast mulighetene for en enestående dynastisk allianse i norsk middelalderhistorie. Men ettervirkningene av denne episoden kom til å farge norsk-britisk politikk i årene som fulgte,» slår professor Knut Helle fast. (Aschehougs Norgeshistorie, b. 3, s. 203)

I de to årene som fulgte etter hennes død var det 14 personer som krevde den skotske tronen, se konkurrentene til den skotske trone. I frykt for skotsk borgerkrig ble Edvard I av England igjen bedt om å gripe inn, og i 1292 innsatte han Johan Balliol som sin marionett-konge. Dette førte i sin tur til den skotske uavhengighetskrig, som ble Skottlands store ulykke.

Referanser i folkekulturen[rediger | rediger kilde]

I Norge fikk den triste historien om den lille piken et makabert etterspill. I år 1300, et år etter at kong Eirik Magnusson døde, dukker en kvinne opp i Bergen og erklærer at hun er den lille prinsessen. Hun anklager også flere personer for forræderi. I forvirringen som oppstår er det noen av Bergens borgere og noen av de geistlige som støtter henne, til tross for det urimelige i hennes påstander. For det første hadde kong Eirik selv identifisert sin døde datter, og for det andre er kvinnen øyensynlig minst førti år gammel.

«Den falske Margrete», som hun blir kalt, og hennes ektemann blir dømt for svindel. Ektemannen blir halshugget og kvinnen blir brent på en stake i 1301. Til tross for dette blir den underlige historien spredt blant folk gjennom populære sanger, og en lokal martyrkult oppstår i sammenheng med en liten kirke i nærheten av retterstedet.

Orknøyenes tredje største tettsted, St. Margaret's Hope er oppkalt etter Margrete av Skottland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Duncan, A. A. M., Scotland: the Making of the Kingdom, 1975
  • Barrow, G. W. S., Kingship & Unity: Scotland 1000-1306, 1989
  • Hendry, Frances Mary, Quest for a Maid, (roman) 1992
  • Robb, Candace, A Trust Betrayed, A Scottish Murder Mystery, (roman) 2001

Se også[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Aleksander III 
Dronning av Skottland
Etterfølger:
 Johan Balliol