John de Warenne, 7. jarl av Surrey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

John de Warenne, 7. jarl av Surrey eller Warenne (født ca. 1231, død 27. september 1304), var en viktig skikkelse og hærfører under Henrik III av England og Edvard I av Englands regimer. I løpet av sitt liv kjempet han i baronenes krig og Edvard Is krig i Skottland, sistnevnte kjennes også som den skotske uavhengighetskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

John de Warenne var sønn av William de Warenne, jarl av Surrey eller Warenne, og Maud (eller Matilda) Marshal. Hans mor var datter av William Marshal og enke etter Hugh Bigod, 3. jarl av Norfolk. Derfor er Roger Bigod, 4. jarl av Norfolk hans eldre halvbror.

Warenne var bare en gutt da faren døde, og da han vokste opp var Peter av Savoia hans formynder av eiendommene. I 1247 giftet han seg med Henrik III av Englands halvsøster Alice de Lusignan. Ekteskapet vakte harme hos det engelske adelskapet som mislikte å se en rik engelsk adelsmann gifte seg med en pengeløs fremmed.

Baronenes krig[rediger | rediger kilde]

I løpet av de følgende årene var Warenne tett knyttet til fraksjonen som sentrertes rundt kongen. I 1254 reiste han sammen med kongens sønn Edvard, den framtidige Edvard I av England, på reisen til Spania der Edvard skulle gifte seg med Eleanor av Castilla.

Under konfliktene mellom Henrik III og hans baroner var Warenne en sterk tilhenger av kongen, men skiftet side og støttet Simon de Montfort, for igjen å gå tilbake til rojalistpartiet. Warenne motsatte seg baronenes reformplaner av mai 1258, men sammen med andre opponenter kapitulerte han og sverget eden til Oxford-forskriftene.

I 1260 hadde Warenne sluttet seg til Simon de Montforts parti, men gikk tilbake til kongens side i 1263. Etter slaget ved Lewes, som ble kjempet i nærheten av hans festning ved Lewes, måtte han flykte til kontinentet hvor han ble i omtrent et år. Han vendte tilbake til England for å kjempe i kampanjen som kulminerte med slaget ved Evesham og beleiringen av Kenilworth Castle.

Krigene i Wales og Skottland[rediger | rediger kilde]

Warenne deltok i Edvard Is krig i Wales i 1277, 1282 og 1283. I 1282 mottok han grevskapet av Bromfield og Yale i Wales. En god del av de påfølgende årene tilbrakte han i Skottland. Han var en av forhandlerne for Salisbury-traktaten av 1289 og for Brigham-traktaten av 1290, og fulgte kongen med den vellykkede invasjonen av Skottland i 1296.

Den 22. august 1296 utnevnte kongen ham til «bestyrer av kongedømmet og land i Skottland», men da han reiste tilbake til England noen få måneder senere skyldte han på at det skotske klimaet ikke var bra for helsen. Den samme våren gjorde William Wallace opprør, og etter mange forsinkelser ledet Warenne en hærstyrke nordover der de gikk tapte slaget ved Stirling Bridge.

Til tross for det ydmykende nederlaget utpekte kongen Warenne igjen til å lede det neste hærtoktet mot skottene i begynnelsen av 1298. Han beleiret Roxburgh og gjenerobret festningen ved Berwick. Kong Edvard I tok selv kommandoen senere det samme året, mens Warenne var en av kommandantene ved Slaget ved Falkirk (1298).

Barn[rediger | rediger kilde]

Warenne og Alice de Lusignan hadde tre barn: