Slaget ved Dunbar (1296)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Dunbar
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
Koordinater 55°58′37″N 2°31′16″VKoordinater: 55°58′37″N 2°31′16″V
Dato 27. april 1296
Sted Dunbar
Resultat
engelsk seier
Parter
Royal Arms of the Kingdom of Scotland.svg Skottland England COA.svg England
Kommandanter
John Balliol Edvard I og John de Warenne
Styrker
Ca. 40 000 Ca. 12 000
Tap
Ca. 10 000+ Ukjent

Slaget ved Dunbar var det første i en serie av konflikter og krigshandlinger i den skotske uavhengighetskrigen. Kong Edvard I av England invaderte Skottland i 1296 for å straffe John Balliol, den skotske kongen, fordi han nektet å støtte de engelske krigshandlingene i Frankrike med soldater.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Etter å herjet og brent Berwick-upon-Tweed og massakrert befolkningen den 30. mars fortsatte engelskmennene marsjen oppover kysten til de kom til byen Dunbar. Foran byen ble den engelske hærstyrken møtt av en massiv skotsk styrke på hele 40 000 mann, men sannsynligvis uforberedt, dårligere utstyrt og organisert enn den engelske.

Den 27. april angrep de hverandre på fordypningen bak Spottsmuir. Skottene angrep nedover fra deres høyere posisjon, men engelskmennene ledet av John de Warenne, 7. jarl av Surrey var godt forberedt og drev tilbake angrepsstyrken. Skottene ga deretter opp og flyktet. Engelskmennene fulgte etter og massakrerte de som de kommer over. Skottene fikk store tap og et stort antall skotske adelsmenn ble tatt til fange.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Engelskmennene okkuperte ganske snart det meste av Skottland. John Balliol overga seg ved Stracathro i nærheten av Brechin den 10. juli og mistet dermed kongedømmet. Edvard I utplasserte engelske styrker i de fleste skotske festningene og dro tilbake til England med den skotske kroningssteinen, den såkalte Skjebnesteinen, som krigsbytte og som ble i engelsk besettelse helt opp til moderne tid.