Tyrkerdue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tyrkerdue
Nomenklatur
Streptopelia decaocto
(Frivaldszky, 1838)
Synonymi
Columba risoria decaocto
Populærnavn
tyrkerdue
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDuefugler
FamilieDuefamilien
SlektStreptopelia
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet[1]

Økologi
Habitat: unngår fuktig skog, men er ellers tilstede over det meste der det er menneskelig aktivitet
Utbredelse:

Tyrkerdue (Streptopelia decaocto) er en art i duefamilien (Columbidae) og inngår der i slekten Streptopelia, som i alt teller 17 arter. Arten stammer opprinnelig fra Sør-Asia. Den globale populasjonen har blitt estimert til omkring 20–50 millioner individer, hvorav man regner med at omkring halvparten holder til i Europa.[2]

Nominatformen etablerte seg og har hekket i Norge siden 1950-årene, og per 2021 har den status som nær truet i Norsk rødliste for arter, fordi man regner med at den norsk populasjonen ikke teller mer enn 1 000–2 000 reproduserende individer.[1] I Sverige regner man med en stabil populasjon på cirka 6 200 reproduserende individer.[1] I Danmark ble populasjonen beregnet til hele 52 000 individer i 2011, men der regner man med at bestanden har hatt en nedgang på 15–30 % de siste tre generasjonene.[1] Internasjonalt har imidlertid arten status som livskraftig i IUCNs rødliste.[3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Tyrkerdua har svart nebb og mørke øyne med en tynn, nesten hvit øyering rundt. Et karaktertrekk er den svarte nakkeklaven.
Streptopelia decaocto
Lyden av tyrkerdue
En tyrkerdue på en telefonlinje.

Tyrkerdua er en forholdsvis liten og slank due med lys, sandfarget fjærdrakt og et tydelig svart nakkebånd. Nebbet er svart og øynene har en nesten hvit, tynn øyering og mørk brun iris. Den blir cirka 28,6–30,4 cm lang og veier typisk 140–180 g.[2]

Arten er standfugl og flyr kun kortere distanser for å finne mat, typisk kun rundt 2,5 km fra plassen der den holder til.[2] Den er mest vanlig i halvørken og tørre soner med spredte trær, som trær i akasieslekten (Acacia). Fuglene unngår fuktig skog, men opptrer hyppig i jordbruksområder, spesielt der det dyrkes korn, og i urbane områder som byer og andre tettsteder, spesielt i parker, frukthager og hager.[2] Dette omfatter globale landområder med både subtropisk- og temperert klima. I Norge foretrekker arten semi-naturlig- og sterkt endret mark.[1] Det siste er en samlebetegnelse på fastmarksområder med ny eller sterkt endret overflate, hvor mennesker har fjernet jorda eller forandret størsteparten av den opprinnelige landoverflata.[1]

Arten stammer opprinnelig fra området India, Sri Lanka og Myanmar i Asia, men den ekspanderte både vestover og østover ganske tidlig.[2] Alt på 1600-tallet nådde den Tyrkia og Balkan.[2] Videre nådde den inn i Europa på 1900-tallet og hadde kolonisert det tidligere Jugoslavia i løpet av 1912, Ungarn i 1930, Tyskland i 1945, Storbritannia i 1955 og Irland like etter, og Portugal i løpet av 1974.[2] Akkurat når arten nådde Skandinavia er usikkert, men den ble observert på Dovre i Oppland i 1949 og hekking ble påvist i Moss og Oslo i 1952. I dag hekker den regulært i Norge.

Arten ble trolig introdusert til det nordlige Kina og Korea fra India, og videre fra Kina til Japan i løpet av det 18. eller 19. århundre.[2] Nominatformen ble også introdusert på New Providence i Bahamasøyene midt på 1970-tallet, fra hvor den har spredd seg til andre deler av den nye verden, spesielt Nord-Amerika.[2]

Maten består for det meste av frø, korn, noen grønne deler av planter, bær og små mengder mindre virvelløse dyr.[2] I Europa blir det bekreftet at arten eter fra omkring 30 ulike sorter planter.[2] Maten finner fuglene for det meste på bakken. Det hevdes at en flokk på 600–800 duer kan konsumere omkring 20 kg korn daglig.[2]

Det varierer mye med utbredelsen når arten hekker og legger eggene sine. Mange steder hekker den året rundt. Hunnen bygger som regel redet, mens hannen bringer byggematerialene. Det tar normalt 1–3 dager. Hunnen legger normalt to egg med én dags mellomrom, av og til kun ett. Går eggene tapt kan hun legge nye i løpet av 5–7 dager. Rugingen begynner med det andre egget om det er to. Begge foreldrene ruger, hunnen om natta og hannen om dagen. Eggene klekker asynkront etter cirka 14–15 dager og ungene får flygedyktig fjærdrakt etter cirka 17 dager. De fleste ungene blir uavhengige etter 30–40 dager.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[5][6][7]

Treliste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mosco, Rosemary (2021). A Pocket Guide to Pigeon Watching: Getting to Know the World's Most Misunderstood Bird (1st edition utg.). Workman Publishing. s. 240. ISBN 978-1523511341. 
  • Richards, Anne (2017). Everything You Should Know About: PIGEONS Faster Learning Facts. CreateSpace Independent Publishing Platform. s. 40. ISBN 978-1974154791. 
  • David Gibbs, Eustace Barnes & John Cox (2000). Pigeons and Doves : A Guide to the Pigeons and Doves of the World (First Edition utg.). Gardners Books. s. 560. ISBN 978-1873403600. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av tyrkerdue Streptopelia decaocto for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28582
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m Romagosa, C. M. (2020). Eurasian Collared-Dove (Streptopelia decaocto), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eucdov.01
  3. ^ BirdLife International. 2019. Streptopelia decaocto. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22727811A154457750. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22727811A154457750.en. Accessed on 24 March 2022.
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Pigeons and Doves (Columbidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.columb2.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]