Spøkelsesfortelling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Taking out the kinks». En afro-amerikansk kvinne får rettet ut krøllene gjennom å lese en hårreisende spøkelseshistorie. Tegnet av F.M. Honarth for vittighetsbladet Puck Magazine. Keppler & Schwarzmann Publishing, 1895.

Spøkelsesfortellinger er historier om usynlige vesener. Fortellingene gikk ofte ut på å beskrive hva et slikt vesen kunne avstedkomme. Det kunne dreie seg om bare å vise seg, eller bruk av krefter og virkemidler til hjelp eller skade.

Folkelig[rediger | rediger kilde]

Spøkelser er en del av folkelig tradisjon, og forekommer i både myter, sagn og legender over hele verden. I noen kulturer skilte en mellom avdødes ånder, som ble regnet som en del av tilværelsen, og mere uforklarlige åndsmakter. Noen religioner hadde ikke åndene med som en del av sin lære, og bekjempet fenomenet. Tradisjonene ble derfor gjerne holdt vedlike i en muntlig fortellertradisjon og gjerne samlet inn og skrevet ned flere hundreår senere, med de endringer som da hadde funnet sted.

Litterært grep[rediger | rediger kilde]

Forfattere som Shakespeare og mange etter ham, har brukt spøkelser og avdødes ånder som ett av flere litterære kunstgrep, uten at vi i den sammenheng snakker om Hamlet eller Peer Gynt som en spøkelseshistorie.

Sjanger[rediger | rediger kilde]

Litterært var spøkelseshistorien en del av en sjanger som ble dyrket av forfattere som Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Guy de Maupassant med flere. Spøkelseshistorien, ofte som novelle, hadde en glansperiode i den gotiske roman- perioden, og oppnådde stor popularitet. Noen få forfattere skriver fortsatt bøker i denne tradisjonen.

Dagens[rediger | rediger kilde]

I dag kalles den tilsvarende sjangeren for grøsser og kommer både som seriøse bestselgere og som kiosklitteratur. Filmindustrien har også tatt den opp.

Variant med aktuell vri[rediger | rediger kilde]

En noe spesiell variant er når gamle hus har spøkelser som en del av innboet. (Engelskmennene kaller slike for haunted houses). Slike gjengangere er heller ikke ukjente i Norge, jf. munken i Nidarosdomen.

Spøkelsesfortellinger har fortsatt en stor tiltrekning på den oppvoksende slekt, noe følgende ferske (juli 2007) eksempel viser: «En spøkelsesfortelling er en skummel historie, ofte fortalt på teltturer, skumle steder, osv. En spøkelseshistorie kan bygge på sannhet, eller en gammel myte. De fleste slike fortellinger er bare laget for å skremme folk. Kjennetegn, kan være knirking i dører, spøkelser, banking på ruter, eller uforklarlige ting som hender.»