Gjenganger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gjengangere (Gengangere) er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1881
Gjenganger eller gjenferd kan brukes synonymt med spøkelse, det vil si uhyggelige vesener, oftest menneskelige, både synlige og synlige, som går igjen etter døden. Bildet viser Gjenferdet (Le Revenant), en kort stumfilm av Georges Méliès fra 1903 som bruker filmtriks for å skildre ånden etter en avdød person.

Gjenganger, gjenferd eller attergangar (nynorsk) er en avdød som går igjen, det vil si viser seg for levende.[1] Troen på gjengangere er kjent fra alle tider og i de fleste kulturer.[1] Som oftest er det bare onde mennesker som går igjen, eller de som av en eller annen grunn ikke får fred i døden.[1] Ordet kan brukes synonymt med spøkelse, både i form av en dauding som står opp fra graven og vandrer omkring med sitt morkne legeme, og som en rastløs ånd som viser seg som en skygge eller drømmesyn uten fysisk kropp.

Begrepet genganger, på dansk genganger eller genfærd og på svensk gengångare, knyttes ofte til skandinavisk folketro. I de norrøne sagaene er spøkelsene skildret som legemlige gjengangere.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Gjenferdet etter en druknet, her framstilt som et levende skjelett, forsøker å hente et nytt offer til havet. Maleri fra 1932 av danske Thorvald Niss.

Eksempler på spesielle typer gjenganger i norsk tradisjon, er draugen, et gjenferd etter en død fisker, og utburd, gjenferd etter et udøpt barn som er blitt satt ut for å dø. Fra folketroen kjennes også den døde mora som viser seg for å advare stemora til barna hennes.[1]

Vampyrer er en type gjenganger som drikker på blod fra levende. Av andre «udøde» skikkelser fra moderne folketro er zombier blitt vanlige i populærkulturen. I fantasyspill og annet er skikkelsen lich (dannet etter ordet «lik») en type udød skapning.

Dybbuk er gjenferd i jødisk mytologi, yūrei en urolig sjel etter en avdød i japansk mytologi og jiangshi en «hoppende» vampyr eller zombie i kinesisk tradisjon.

Fantomer er sjelen etter avdøde som viser seg om et skinnbilde, mens bankeånder (poltergeister) kan tolkes som gjenferd som ytrer seg gjennom lyder og uro.

I spiritistisk tradisjon kan medier, personer som fungerer som mellomledd eller formidlingskanal, kommunisere med avdøde. I religiøs tradisjon finnes også troen på gjenoppstandelse etter døden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]