Vandrehistorie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En vandrehistorie er en fortelling som finnes spredd internasjonalt.
Det er ofte snakk om fortellinger med utrolig eller fantastisk innhold, som spres muntlig fra person til person eller via media og e-post. Historiene gir seg gjerne ut for å være sanne, og et av sannhetskriteriene kan være at det skal ha skjedd med en bekjent eller «en venn av en venn». De samme vandrehistoriene kan opptre over store deler av verden, og er i de aller fleste tilfeller umulig å bekrefte eller avkrefte.
Selve poenget med vandrehistoriene er ikke om de er sanne eller oppdiktet, men at de skaper interesse, undring og debatt. Ikke skjelden er vandrehistoriene bygget opp over fordommer eller usikkerhet knyttet til nye oppfinnelser og innovasjoner. Som oftest har også fortellingene elementer av mystikk, skrekk, frykt eller humor som appellerer, og vandrehistoriene har flere likhetstrekk med eldre former for sagn og folkeeventyr. Det nye i vår medieskapte virkelighet er den raske spredningen av fortellingene, en erkjennelse som fikk den britiske historikeren Eric Hobsbawn til å spørre om det var tid eller spredning som skulle avgjøre hvorvidt en fortelling kunne betegnes som tradisjonell.[1]
Innhold |
[rediger] Urban legends, klintbergare og avisender
Begrepet vandrehistorie svarer til det engelske «urban legend», det vil si «bylegende» eller «urbant sagn».[2] Ordet ble skapt av den amerikanske folkloristen Jan Harold Brunvand for å skille de moderne fortellingene fra førindustrielle sagn. Men poenget hans var ikke at sagn og vandrehistorier er to forskjellige fenomen. Mange vandrehistorier har blitt fortalt gjennom lang tid og det er ikke noen strukturell eller funksjonell forskjell mellom disse to genrene. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier.
Den svenske folkloristen Bengt af Klintberg er den skandinaviske forskeren som har skrevet mest om moderne vandrehistorier. Han har faktisk fått navnet sitt knyttet til genren. I den svenske nationalencyklopedien står det at «klintbergare» er en populær benevning på moderne vandresagn, vanligvis kalt vandringssägen på svensk. Klintberg har utgitt flere samlinger med vandrehistorier, blant annet Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid (1986), Den stjulna njuren: Sägner och rykten i vår tid (1994) og Glitterspray och 99 andra klintbergare (2005).
Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og epost og de fleste vandrehistorier spres i dag via aviser, etermedier eller internett. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral.
[rediger] Referanser
- ^ Eric Hobsbawn & Terence Ranger (eds) 1984, s. 263-307.
- ^ En mer åpen term er vandresagn eller migratory legends.
[rediger] Litteratur
- Jan Harold Brunvand: The Vanishing Hitchhiker. American Urban Legends and Their Meanings. W.W. Norton & Company. New York 1981.
- Jan Harold Brunvand: The Choking Doberman and Other «New» Urban Legends. W.W. Norton & Company. New York 1984.
- Reidar Th. Christiansen: The Migratory Legends. A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants. FF Communications N:o 175. Helsinki 1958. (2. utgave: Arno Press. New York 1977. ISBN 97-8040-5100-87-1.)
- Eric Hobsbawn & Terence Ranger (eds): The Invention of Tradition. Cambridge University Press. Cambridge 1983. (paperback 1984). ISBN 0521-26985-7
- Bengt af Klintberg: Råttan i pizzan. Folksägner i vår tid. Norstedts. Stockholm 1986. [Norsk utgave: Den stjålne svigermor. J.W. Cappelens Forlag. Oslo 1987. ISBN 82-02-10932-9.]
- Bengt af Klintberg: Den stulna njuren. Sägner och rykten i vår tid. Norstedt. Stockholm 1994. ISBN 91-1-949042-9. [Billigutgave: MånPocket. Stockholm 1996.]
- Bengt af Klintberg: Glitterspray och 99 andra klintbergare. Stockholm 2005.
