Vandrehistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Verifiserbarhet: Denne sidens fremstilling lar seg ikke verifisere. Dette impliserer ofte at det er nødvendig å sette på kilder og referanser for å få et startpunkt for informasjonssøk. Det har gått mer enn to uker siden siden ble merket. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
I 1899 ble en historie trykket i amerikanske aviser om en amerikaner som hadde revet Den kinesiske mur og fikk bygd en veg isteden; «Great Wall of China hoax». Historien begynte på jernbanestasjonen i Denver. I historien fortsatte i 1939 da låtskriveren Harry Lee Wilber hevdet at dette hadde ført til bokseropprøret, noe som heller ikke var sant.

Vandrehistorie er en påstått sann fortelling, ofte hentet fra en moderne hverdag, men med et utrolig eller fantastisk innhold, som spres muntlig fra person til person eller via massemedia og e-post. Historiene gir seg gjerne ut for å være sanne, men har verken sporbare kilder eller detaljer som kan sjekkes nøyaktig. Et av sannhetskriteriene kan være at historien skal ha skjedd med en bekjent eller «en venn av en venn». De samme vandrehistoriene kan opptre i litt ulike varianter over store deler av verden, og er i de aller fleste tilfeller umulig å bekrefte eller avkrefte.

En vandrehistorie er ikke nødvendigvis en bevisst løgn eller skrøne, men en god historie og udefinerbar fortelling som også kan ha opphav i faktiske hendelser. Enkle, folkelige samtidshistorier, ofte med et slående og skremmende poeng, likner gammeldags muntlig historiefortelling og tradisjonelle vandresagn der vandrere, omstreifere og reisende, for eksempel tiggere, skalder, handelsreisende og sjømenn, fortalte hverandre mer ller mindre sanne historier og anekdoter og spredte rykter.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Vandrehistorier kan for eksempel gå ut på at en eller annen kebab-sjappe på 1990-tallet hadde sperm i dressingen, at en velkjent restaurantkjede serverer rotter i pizzaen, at krokodiller lever i kloakken i New York, at en turist blir lurt til å spise sovepiller og etterpå oppdager at nyren er blitt fjernet, eller at en kvinne med fyldig frisyre blir drept av en edderkopp som har slått seg til i håret hennes. Alle disse tingene kunne opplagt ha skjedd, men det er likevel ikke sannsynlig i alle tilfellene hver av historiefortellerne beskriver.

Selve poenget med vandrehistoriene er ikke om de er sanne eller oppdiktet, men at de skaper interesse, undring og diskusjon. Ikke sjelden er vandrehistoriene bygget opp over fordommer eller usikkerhet knyttet til nye fenomener og innovasjoner. Som oftest har også fortellingene elementer av mystikk, skrekk, frykt eller humor som appellerer, og vandrehistoriene har flere likhetstrekk med eldre former for sagn og folkeeventyr. Det nye i vår medieskapte virkelighet er den raske spredningen av fortellingene, en erkjennelse som fikk den britiske historikeren Eric Hobsbawn til å spørre om det var tid eller spredning som skulle avgjøre hvorvidt en fortelling kunne betegnes som «tradisjonell».[1]

Noen vil mene at vandrehistorier er for godt formulert og strukturert til at de virkelig kan ha funnet sted. De kjennetegnes av mangel på overflødig prosafremstilling, med bruk av folkelig språk, muntlig overførselstradisjon av informasjon, fortellingen har som regel endret seg etter mottakeren av informasjonen. Fortellingen fokuserer bare på det morsomme eller forferdelige som skjedde. Et annet sjangerkjennetegn er at de verken inneholder stedsnavn, personnavn eller datoer.

Men tross alt lever de fleste vandrehistorier ganske lenge.

«Urban legends», «klintbergare» og «avisender»[rediger | rediger kilde]

Begrepet vandrehistorie svarer til det engelske «urban legend», det vil si «bysagn».[2] Ordet ble skapt av den amerikanske folkloristen Jan Harold Brunvand for å skape et skille i forhold til den klassiske fortellingen, der handlingen ofte var plassert i landlige omgivelser. Men poenget hans var ikke at førindustrielle sagn og moderne vandrehistorier er to forskjellige fenomener. Mange vandrehistorier har blitt fortalt gjennom lang tid og det er ikke noen strukturell eller funksjonell forskjell mellom disse to genrene. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier.

Den svenske folkloristen Bengt af Klintberg er den skandinaviske forskeren som har skrevet mest om moderne vandrehistorier. Han har faktisk fått navnet sitt knyttet til genren. I den svenske nationalencyklopedien står det at «klintbergare» er en populær benevning på moderne vandresagn, vanligvis kalt vandringssägensvensk. Klintberg har utgitt flere samlinger med vandrehistorier, blant annet Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid (1986), Den stjulna njuren: Sägner och rykten i vår tid (1994) og Glitterspray och 99 andra klintbergare (2005).

Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og e-post og de fleste vandrehistorier spres i dag via aviser, etermedier eller internett. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eric Hobsbawn & Terence Ranger (red.) 1984, s. 263-307.
  2. ^ En mer åpen term er vandresagn eller migratory legends.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ann Sylvi Larsen, Roald Larsen: Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere : Levende sagntradisjon fra Nord-Norge. Eureka forlag, Høgskolen i Tromsø 2002 ISBN 8273890503
  • Jan Harold Brunvand: The Vanishing Hitchhiker. American Urban Legends and Their Meanings. W.W. Norton & Company. New York 1981.
  • Jan Harold Brunvand: The Choking Doberman and Other «New» Urban Legends. W.W. Norton & Company. New York 1984.
  • Reidar Th. Christiansen: The Migratory Legends. A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants. FF Communications N:o 175. Helsinki 1958. (2. utgave: Arno Press. New York 1977. ISBN 97-8040-5100-87-1.)
  • Eric Hobsbawn & Terence Ranger (eds): The Invention of Tradition. Cambridge University Press. Cambridge 1983. (paperback 1984). ISBN 0521-26985-7
  • Bengt af Klintberg: Råttan i pizzan. Folksägner i vår tid. Norstedts. Stockholm 1986. [Norsk utgave: Den stjålne svigermor. J.W. Cappelens Forlag. Oslo 1987. ISBN 82-02-10932-9.]
  • Bengt af Klintberg: Den stulna njuren. Sägner och rykten i vår tid. Norstedt. Stockholm 1994. ISBN 91-1-949042-9. [Billigutgave: MånPocket. Stockholm 1996.]
  • Bengt af Klintberg: Glitterspray och 99 andra klintbergare. Stockholm 2005.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]