Imitatio Christi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Imitatio Christi (latin for imitatio, imitationis: etterligning) som betyr «følge Kristus». Begrepet hadde spesielt gyldighet i middelalderen ved at den troende skulle følge Kristus’ eksempel og dessuten etterligne hans livet som et uttrykk for sin tro.

Jesus selv talte om at hans disipler måtte følge og dele hans lidelse: «Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» (Matt. 16:24). Og «Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh. 8:12)

Spesielt innen klosterbevegelsen og pietismen ble dette et ideal. Frans av Assisi er en representant for Imitatio Christi. Han forsøkte å opprettholde en livsstil hvor han kopiere Jesus’ liv ved å levde som en fattig tiggermunk. I dag er Imitatio Christi, som oppfyllelsen av den radikale kristne imperativ (se eksatologi), mer sjeldent.

Den tysk-nederlandske augustineren og forfatteren Thomas à Kempis skrev boken De imitatione Christi (Om Kristi etterfølgelse) som ble utgitt anonymt på latin i 1418. Den oppbyggelige andaktsboken ble en av de mest leste kristne, åndelig bøker i sin tid og ble en av de fremste representanter for devotio moderna, en religiøs reformbevegelse på 1300- og 1400-tallet som hadde sin opprinnelse i Nederlandene. Dens mål var inderlig fromhet og aktiv kjærlighet, eksempelvis pleie og omsorg for fattige og syke. Boken betonte individualismen hos kristne og disses mulighet til å finne Kristus gjennom blant annet ydmykhet, nattverden og i et intimt vennskap med Kristus. Boken ble oversatt til en rekke europeiske språk, og den første svenske oversettelsen kom i 1663.