Arthur C. Clarke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arthur C. Clarke
Arthur C. Clarke
Arthur C. Clarke, Colombo, Sri Lanka, 28. mars 2005.
Født 16. desember 1917
Storbritannia Minehead, Somerset, England
Død 19. mars 2008 (90 år)
Sri Lanka Colombo, Sri Lanka
Yrke Forfatter, oppfinner
Nasjonalitet Engelsk og srilankisk
Sjanger Science fiction, populærvitenskap
Emne(r) Vitenskap
Påvirket av H. G. Wells, Jules Verne, Lord Dunsany
Påvirket Stephen Baxter
Nettsted http://www.clarkefoundation.org/

Arthur C. Clarke (2005)

Arthur Charles Clarke (født 16. desember 1917 i Minehead, Somerset, England, død 19. mars 2008) var en engelsk sciencefictionforfatter. Han var kjent som den som lanserte ideen om å bruke satellitter i bane for å overføre radiosignaler.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Clarke ble født i bestemorens vertshus[1] ved Minehead. Hans familie var bønder. Under oppveksten var han opptatt av stjernetitting, science fiction, teknikk og oppfinnelser. Han fullførte videregående skole (grammar school) ved Richard Huish College i Taunton, men var ikke istand til å finansiere universitetsstudier. I 1936 ble han ansatt som assiterende revisor i His Majesty's Exchequer and Audit Department.

Siden Clarke tidlig var blitt interessert i astronomi og muligheten for romfart, ble han i siste halvdel av 1930-årene medlem av British Interplanetary Society. Samtidig ble han aktiv i sciencefictionfandom. Han fikk noen noveller utgitt i fanziner og var med på å publisere Nova Terra, senere et innflytelsesrikt sciencefictionmagasin på 1960-tallet under navnet New Worlds.

I 1941 vervet Clarke seg til RAF. Her kom han til å arbeide i det topphemmelige britiske radar-prosjektet som hadde spilt en avgjørende rolle under slaget om Storbritannia. I løpet av andre verdenskrig ble han leder for den eksperimentelle fasen av Ground Controlled Approach-prosjektet; tidlige forsøk med å dirigere ned fly fra bakken ved hjelp av radar. Hans erfaringer fra denne tiden ligger til grunn for den delvis selvbiografiske romanen Glide Path (1963). Han fortatte etter krigen sin formelle utdannelse ved University of London, og ble i 1948 Bachelor of Science.

I 1945, mens han fremdeles var i RAF, publiserte Clarke en vitenskapelig artikkel, «Extra-terrestrial Relays».[2] Artikkelen antas å være det første arbeidet som beskriver hvordan kunstige satellitter i geostasjonær bane kan anvendes for telekommunikasjon. Senere korresponderte Clarke med amerikanske forskere om muligheten for å bruke satellitter i meteorologien. Hans visjonære arbeide for romforskningen innbrakte ham senere i livet en rekke internasjonale æresbevisninger. Den internasjonale astronomiske union har oppkalt den geostasjonære banen 36 000 kilometer over ekvator etter ham, og gitt den navnet The Clarke Orbit.

I 1947 utga Clarke sin første sciencefictionroman, Prelude to Space. Gjennom sitt liv forfattet han mer enn hundre romaner, novellesamlinger og sakprosabøker.

Fra 1947 til 1950 var Clarke formann av British Interplanetary Society. I denne perioden arbeidet han for forskjellige vitenskapelige tidsskrifter, fra 1949 til 1951 som assisterende redaktør for Physics Abstracts. På 1950-tallet ble Clarke interessert i dykking og undervannsforskning. Han flyttet i 1956 til Sri Lanka (dengang Ceylon), hvor han kunne dyrke disse interessene året rundt. Etterhvert fikk han dobbelt statsborgerskap i UK og Sri Lanka. Clarke var en aktiv dykker, medlem av Underwater Explorers Club og deltok på flere ekspedisjoner, blant annet utforskning og filming av The Great Barrier Reef utenfor Australia.

I 1964 innledet Clarke et manussamarbeide med Stanley Kubrick som skulle føre fram til filmen 2001: A Space Odyssey i 1968. Utgangspunktet var Clarkes novelle The Sentinel fra 1951. Filmen er blitt stående som en klassiker, Clarke ble sammen med Kubrick nominert til Oscar for arbeidet. Manuset ble også bearbeidet og utgitt som roman, takket være filmen, som trolig er Clarkes mest kjente.

Clarkes sciencefictionbøker var preget av teknologioptimisme, korrekt vitenskap og velinformert ekstrapolasjon av den teknologiske utviklingen. Samtidig inneholder også hans mest kjente verker, som Childhood's End (1953) og 2001: A Space Odyssey en strek av mystisisme. I ettertid huskes han for sin tidlige beskrivelse og popularisering av emner som satellitter, bemannet romfart, romstasjoner, supercomputere med mere. Allerede på 1940-tallet forutså han at mennesker ville lande på månen før 1970[3], og i 1962 forutså han et «globalt bibliotek» før år 2005.

Clarke var sammen med Walter Cronkite og Wally Schirra fjernsynskommentator for CBS sin dekning av romferdene med Apollo 12 og Apollo 15. Hans interesse for det paranormale var utgangspunktet for fjernsynsseriene Arthur C. Clarke's Mysterious World (1981) og Arthur C. Clarke's World of strange Powers (1984), hvor han selv leste kommentarene. Seriene ble en suksess i en rekke land.

Sitt aktive liv til tross var Clarke i lange perioder plaget av alvorlig sykdom. Han fikk poliomyelitt i 1959. I 1962 ble han midlertidig lammet etter en ulykke. I 1988 ble han diagnostisert med postpolio-syndrom. Etter dette ble han tvunget til å bruke rullestol. Hans dykkerskole ved Hikkaduwa, sør for Colombo ble ødelagt under tsunamien i desember 2004 men senere gjenoppbygd.

Clarkes tre lover[rediger | rediger kilde]

Clarke formulerte tre regler for å spå om framtiden, kjent som «Clarkes tre lover»:

  1. Når en anerkjent, eldre vitenskapsmann fastslår at noe er mulig, er det svært sannsynlig at han har rett. Når han fastslår at noe er umulig, tar han med stor sannsynlighet feil.[4]
  2. Den eneste mulige metoden for å kartlegge grensene for hva som er mulig, er å ta et lite steg over dem inn i det umulige.[5]
  3. En tilstrekkelig avansert teknologi kan ikke skilles fra magi.[6]

Særlig Clarkes 3. lov, som påpeker at når en teknologi er tilstrekkelig avansert sammenlignet med observatørens referanserammer kan den bare forklares som magi, er vidt kjent og sitert.

Priser, utmerkelser og utnevninger[rediger | rediger kilde]

I 1956 fikk Clarke the Hugo Award for best Short Story for novellen The Star. I 2004 mottok han en såkalt «Retro Hugo» for beste novelle i 1954, The Nine Billion Names of God. Prisen ble utdelt ved 50-årsmerket for år hvor Hugo-prisen ikke var blitt utdelt.

I 1972 ble han belønnet med Nebulaprisen for kortromanen A Meeting With Medusa. Nebulaprisen fikk han også i 1973 for romanen Rendezvous With Rama og i 1979 for romanen The Fountains of Paradise. Rendezvous with Rama ble også beønnet med Hugo Award for Best Novel 1974, British Science Fiction Association's Award for Best Novel 1973 og the John W. Campbell Memorial Award for Best Science Fiction Novel 1974. Science Fiction and Fantasy Writers of America (SFWA) ga i 1985 Clarke utmerkelsen Grand Master, en utmerkelse som senere byttet navn til Damon Knight Memorial Grand Master Award.

Han mottok for sitt arbeide for romforskningen internasjonal anerkjennelse og utmerkelser, inkludert UNESCOs Kalingapris 1962 for sitt populærvitenskapelige forfatterskap, professor ved Physical Research Laboratory, Ahmedabad i India i 1980, rektor (chancellor) ved Moratuwa University, Sri Lanka 19792002, Marconi International Fellowship i 1982, Fellow Kings College, London i 1977 og Fellow of the Royal Astronomical Society.

I 1989 ble han utnevnt til Commander of the British Empire for sin innsats for britiske interesser i Sri Lanka.

Clarke ble 26. mai 2000 gjort til Knight Bachelor for sin innsats for litteraturen. Dette var offentliggjort allerede i 1998, men etter at den britiske avisen The Sunday Mirror (søndagsutgaven av The Daily Mirror) anklaget ham for pedofili ble seremonien utsatt på Clarkes forlangende. Først etter at anklagene var etterforsket, funnet grunnløse av politiet i Sri Lanka og trukket tilbake av avisen ble seremonien gjennomført.

Asteroiden 4923 Clarke og dinosaur-arten Serendipaceratops arthurcclarkei fra Inverloch i Australia er begge oppkalt etter ham. Dessuten har han fått en romdsonde, Mars Odyssey, oppkalt etter hans verk 2001: En romodyssé. Den internasjonale astronomiske union har oppkalt den geostasjonære banen 36 000 kilometer over ekvator etter ham, og gitt den navnet The Clarke Orbit.

Bibliografi (ufullstendig)[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

Novellesamlinger[rediger | rediger kilde]

  • Expedition to Earth (1953)
  • Reach for Tomorrow] (1956)
  • Tales from the White Hart (1957)
  • The Other Side of the Sky (1958)
  • Tales of Ten Worlds (1962)
  • The Nine Billion Names of God (1967)
  • Of Time and Stars (1972)
  • The Wind from the Sun (1972)
  • The Best of Arthur C. Clarke (1973)
  • The Sentinel (1983)
  • Tales From Planet Earth (1990)
  • More Than One Universe (1991)
  • The Collected Stories of Arthur C. Clarke (2000)

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • Interplanetary Flight: an introduction to astronautics 1950
  • The Exploration of Space 1951
  • Blue Planet: The Coast of Coral 1957
  • Blue Planet: The Reefs of Taprobane; Underwater Adventures around Ceylon 1957
  • The Making of a Moon: the Story of the Earth Satellite Program 1957
  • Boy beneath the sea 1958 (foto ved Mike Wilson)
  • The Challenge of the Space Ship: Previews of Tomorrow’s World 1959
  • The Challenge of the Sea 1960
  • Profiles of the Future; an Inquiry into the Limits of the Possible 1962
  • Blue Planet: The Treasure of the Great Reef 1964
  • Voices from the Sky: Previews of the Coming Space Age 1965
  • The Promise of Space 1968
  • Into Space: a Young Person’s Guide to Space 1971 (sammen med Robert Silverberg)
  • Report on Planet Three and Other Speculations 1972
  • The Lost Worlds of 2001 1972
  • Voice Across the Sea 1975
  • The View from Serendip 1977
  • The Odyssey File – email-korrespondanse med Peter Hyams utgitt i bokform 1984
  • 1984, Spring: a Choice of Futures 1984
  • Ascent to Orbit, a Scientific Autobiography: The Technical Writings of Arthur C. Clarke 1984
  • Astounding Days: A Science Fictional Autobiography. London: Gollancz, 1989
  • How the World Was One: Beyond the Global Village 1992
  • By Space Possessed. London: Gollancz, 1993
  • The Snows of Olympus – A Garden on Mars 1994
  • An Encyclopedia of Claims, Frauds, and Hoaxes of the Occult and Supernatural 1995
  • Arthur C. Clarke & Lord Dunsany: A Correspondence 1945-1956 1998 (redigert av Keith Allen Daniels)
  • Greetings, Carbon-Based Bipeds! : Collected Works 1934-1988 1999
  • Profiles of the Future; an Inquiry into the Limits of the Possible 1999 (oppdatert utgave)
  • From Narnia to a Space Odyssey: The War of Letters Between Arthur C. Clarke and C. S. Lewis 2003

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bing & Bringsværd, forord til Skygger fra fremtiden, Gyldendal, Oslo, 1971
  2. ^ The 1945 Proposal by Arthur C. Clarke for Geostationary Satellite Communications. Artikkelen scannet + publiseringshistorie.
  3. ^ «Arthur C. Clarke's death: Sir Patrick Moore hails ‘great visionary’», news.sky.com
  4. ^ «When a distinguished but elderly scientist states that something is possible, he is almost certainly right. When he states that something is impossible, he is very probably wrong.» Fra essayet «Hazards of Prophecy: The Failure of Imagination» i Profiles of the Future, 1962.
  5. ^ «The only way of discovering the limits of the possible is to venture a little way past them into the impossible.» En observasjon i essayet «Hazards of Prophecy: The Failure of Imagination» i Profiles of the Future, 1962. Først omtalt som Clarkes 2. lov av andre, senere også av Clarke selv.
  6. ^ «Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.» Fra revidert utgave av Profiles of the Future, 1973. Her omtaler Clarke for første gang de tre reglene samlet som sine «tre lover».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]