Paul Valéry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul Valéry
Paul Valéry
Paul Valéry
Ambroise-Paul-Toussaint-Jules Valéry
Født 30. oktober 1871
Sète
Død 20. juli 1945 (73 år)
Paris
Yrke Forfatter, poet, filosof
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Symbolisme

Paul Valéry (Ambroise-Paul-Toussaint-Jules Valéry; 30. oktober 187120. juli 1945) var en fransk poet, essayist, og filosof. I tillegg til hans poesi omfattet hans interesser aforismerkunst, historie, brev, musikk og dagsaktuelle hendelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Valéry var sønn av en far fra Korsika og mor med bakgrunn fra Genova og Istria. Han ble født i Sète, en by ved middelhavskysten i Hérault, men han vokste opp i Montpellier, et større urbant senter i nærheten. Etter en tradisjonell katolsk utdannelse, studerte han jus ved universitet, og bodde deretter i Paris for det meste av livet. Der var han for en tid en del av omgangskretsen til Stéphane Mallarmé.

I 1900 giftet han seg med Jeannie Gobillard, en venn av Mallarmés familie. Hun var niese av maleren Berthe Morisot. Bryllupet var en dobbel seremoni hvor brudens kusine, Morisots datter, Julie Manet, giftet seg med maleren Ernest Rouart.[1] Valéry og Gobillard hadde tre barn: Claude, Agathe, og François.

Valéry tjenestegjorde som jurymedlem sammen med Florence Meyer Blumenthal i å utdele prisen Prix Blumenthal, et legat gitt mellom 1919 og 1954 til unge franske malere, skulptører, dekoratør, forfattere og musikere.[2]

Hans eldste utgivelser ble skrevet da han var midt i tjueårene, men Valéry ble ikke forfatter på fulltid før i 1920 da en mann han arbeidet for som privatsekretær døde av Parkinsons sykdom. Inntil da hadde Valéry kortvarig hadde en posisjon i krigministeriet før han fikk den relative fleksible posten som assistent for den økende invalidiserende arbeidsgiveren, en jobb han hadde i bortimot tjue år.

Etter at han ble valgt inn i Académie française i 1925, ble Valéry en utrettelig offentlig taler om kulturelle og samfunnsmessige emner, foruten at han også innehadde en rekke offisielle posisjoner. Han representerte Frankrike på kulturelle emner i Folkeforbundet, og han tjenestegjorde i flere av Folkeforbundets komiteer. Outlook for Intelligence (1989) inneholder engelske oversettelser av et dusin essayer fra disse aktivitetene.

I 1931 grunnla han Collège International de Cannes, en privat institusjon som underviste i fransk språk og sivilisasjon. Institusjonen er fortsatt i virksomhet og har undervisning for både franske som utenlandske studenter.

Han ga en hovedtale ved den tyske nasjonalfeiring i 1932 ved hundreårsfeiringen for Johann Wolfgang von Goethes død. Det var et passende valg ettersom Valéry delte Goethes fascinasjon for vitenskap, særlig biologi og optikk.[3][4]

I tillegg til sine aktiviteter som et medlem av Académie française var han også medlem av det portugisiske vitenskapsakademiet i Lisboa (Academia das Ciências de Lisboa), og Front national des Ecrivains. I 1937 ble han utnevnt til direktør for hva som senere ble Universitetet i Nice. Han var innvielsesholderen for setet for poetikk ved Collège de France.

I løpet av den andre verdenskrig tok Vichy-regimet fra ham en del av disse posisjonene og utmerkelsene grunnet hans stille vegring mot å samarbeide med regimet og Nazi-Tysklands okkupasjon, hvilket var med stor personlig risiko. Under disse vanskelige krigsårene fortsatte han å utgi sine skrifter og være aktiv i det franske kulturlivet, særlig som medlem av Académie française.[5][6]

Valéry døde i Paris i 1945. Han er gravlagt i kirkegården i sin hjemby Sète, det samme sted som er feiret i hans kjente dikt le Cimetière marin.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Den store taushet[rediger | rediger kilde]

Valéry som kunstner er best kjent som poet, og han er tidvis betraktet som den siste av de franske symbolistene. Imidlertid utga han mindre enn hundre dikt og ingen av dem fikk større oppmerksomhet utenfor den intellektuelle krets. Om natten til den 4. oktober 1892 under en fryktelig storm gjennomgikk han en eksistensiell krise, en hendelse som fikk en stor betydning for hans forfatterkarriere. Til sist, rundt 1898, hadde han helt og holdent oppgitt å skrive, og for bortimot tjue år utga han ikke et eneste ord. Dette avbruddet hadde delvis sin årsak til hans mentor, Stéphane Mallarmé, døde. Da han i 1917 endelig brøt sin «store taushet» med utgivelsen av La Jeune Parque; han var da førtiseks år gammel.[7]

La Jeune Parque[rediger | rediger kilde]

Dette obskure, men i seg selv musikalske mesterverket, bestående av 512 aleksandrinske verselinjer i rimende verspar, hadde tatt ham mer enn fire år å fullføre, og det sikret ham øyeblikkelig berømmelse. «Le Cimetière marin» og «L'Ebauche d'un serpent», er jevnlig trukket fram som de fremste franske dikt på 1900-tallet.

Tittelen ble valgt seint i diktets utforming, det referer til den yngste av de tre parcer, mindre romerske skjebnegudinner, men for en del lesere var denne forbindelsen med de mytologiske figurene spinkel og problematisk.

Diktet var skrevet i første person, og er enetalen til en ung kvinne som overveier livet og døden, engasjement og tilbaketrekking, kjærlighet og fremmedgjøring, i en setting dominert av havet, himmelen, stjernene, berglendte klipper, og den stigende sol. Imidlertid er det også mulig å lese diktet som en allegori på det vis som skjebnen styrer menneskelige affærer eller som et forsøk på å begripe den forferdelig vold i Europa på den tiden da diktet ble skrevet. Diktet er ikke om den første verdenskrig, men det forsøker å adressere forholdet mellom ødeleggelse og skjønnhet, og i denne mening resonerer det med antikkens greske meditasjoner på disse emnene, særlig i dramaene til Sofokles og Aiskhylos. Det er derfor åpenbare forbindelser med le Cimetière marin, som også er en meditasjon ved havet med sammenlignende temaer.

Andre verker[rediger | rediger kilde]

Før la Jeune Parque var Valérys eneste andre betydelige utgivelser dialoger, artikler, en del dikt, og en studie av Leonardo da Vinci, hvor poeten innrømmet at han viste lite om kunstneren, og måtte «oppfinne en Leonardo for meg selv».[8][9] I 1920 og 1922 utga han to tynne samlinger med dikt. Det første, Album des vers anciens, var en revisjon av tidligere, men vakkert utformet mindre dikt, en del hadde blitt utgitt hver for seg før 1900. Det andre, Charmes (tittelen var utledet fra latinske carmina i betydningen «sanger», men også «besvergelser»), og som ytterligere bekreftet hans omdømme som en betydelig fransk poet. Samlingen omfattet også le Cimetière marin, og mange mindre dikt med ulike strukturer. 'Le Cimetière marin' er nevnt eller indirekte underforstått eller referert til i minst fire av Iris Murdochs romaner, The Unicorn, The Time of the Angels, The Nice and the Good og The Sea, The Sea.[10][11]

Teknikk[rediger | rediger kilde]

Valérys litterære teknikk er ortodoks i dens vesentlighet. Hans verserytme og metrisk mønster er konvensjonell, og har mye til felles med arbeidet til Mallarmé.[12] I den formelle, affekterte musikaliteten i Valerys poesi, er påvirkningen fra Mallarmé gjenkjennelig. Valérys dikt Palme, inspirerte James Merrills kjente dikt fra 1974, Lost in Translation, og hans intellektuell lyrikk påvirket også den amerikanske poeten Edgar Bowers. Et slag program kan bestå i en samling av ord og av typer av syntaktiske øyeblikk, og over det hele et bord av verbale tonalitet.[13]

I Valérys første essay, Om litterær teknikk (1889), beskrev hans sitt manifest, og han avgikk svært sjeldent fra dets prinsipper siden. Hans bemerkninger innledningsvis fremmet hans fremste ambisjon: «Litteratur er kunsten å spille på sjelene til andre. Det er med denne vitenskapelige brutaliteten at problemet med Ordets estetikk ... har blitt samlet for vår tidsalder.» Framfor alt var han opptatt med å nå fram til sin leser, og få metaforer til å virke sammen når leseren kunne gripe tak i minst to uforenelige begreper og trekke dem sammen. Kunst har til hensikt å skape liv.[14]

Prosaverker[rediger | rediger kilde]

Valérys langt mer kvantitative prosaskrifter var fylt med mange aforismer og bons mots, og avslørte et konservativt og skeptisk utsikt mot den menneskelige natur, på kanten av kynisme. Imidlertid verken sa eller skrev noe som ga støtte til noen form for populær totalitarisme i sin levetid.

Raymond Poincaré, Louis de Broglie, André Gide, Henri Bergson, og Albert Einstein [15] respekterte alle Valérys tenking og var blant de han hadde korrespondanse med. Valéry ble ofte bedt om skrive artikler om emner han selv ikke hadde valgt; denne formen for intellektuell journalistikk er blitt samlet i fire bind under tittelen Variétés.

Dagbøker[rediger | rediger kilde]

Valérys mest påfallende prestasjon er kanskje hans monumentale intellektuelle dagbok, kalt for Cahiers («Notisbøker»). Tidlig hver morgen av sitt voksne liv bidro han med noe i Cahiers. Valérys altomfattende nysgjerrighet og intellektuelle hurtighet er mest tilstedeværende i de 261 notisbøker han etterlot seg og hvor han knyttet forbindelser mellom ulike kunnskapssfærer. Emnene var ofte refleksjoner om vitenskap og matematikk. Vanskelige emner opptrer langt oftere enn i hans poesi. Mellom skriblerier, tegninger, skisser, og stråtanker er det også utkast til mange aforismer som senere ble inkludert i hans bøker, eksempelvis «Den beste måten å virkeliggjøre sine drømmer er våkne opp».[16]

Skrivingen er ikke ordnet på en sekvensiell måte, men til og fra og overlappende; de adskiller seg ved ulike formater som lister, filosofiske aperçus (umiddelbare inntrykk), analytiske avsnitt, litterære fragmenter, og kommentarer i tegninger. Det er mange måter et fascinerende innblikk i en intellektuell forfatters verksted.[16] Til dags dato har Cahiers blitt utgitt i deres helhet kun som fotostatiske reproduksjoner og kun siden 1980 har de blitt underlagt forskergransking. Cahiers har blitt blant annet oversatt til engelsk i fem bind av Peter Lang under tittelen Cahiers/Notebooks.

Valéry er betraktet som en prøvestein for de som er interessert i konstruktivistisk epistemologi, eksempelvis i Jean-Louis Le Moignes beskrivelse av konstruktivistisk historie.[17]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Introduction à la méthode de Léonard de Vinci (1895)
  • La soirée avec monsieur Teste (1896)
  • La Jeune Parque (1917)
  • Album des vers anciens (1920)
  • Charmes (1922)
  • Variétés I (1924)
  • Variétés II (1930)
  • Regards sur le monde actuel. (1931)
  • Variétés III (1936)
  • Variétes IV (1938)
  • Mauvaises pensées et autres (1942)
  • Tel quel (1943)
  • Variétes V (1944)
  • Vues (1948)
  • Œuvres I (1957), édition établie et annotée par Jean Hytier, Bibliothèque de la Pléiade / nrf Gallimard
  • Œuvres II (1960), édition établie et annotée par Jean Hytier, Bibliothèque de la Pléiade / nrf Gallimard
  • Prose et Vers (1968)
  • Cahiers I (1973), édition établie, présentée et annotée par Judith Robinson-Valéry, Bibliothèque de la Pléiade / nrf Gallimard
  • Cahiers II (1974), édition établie, présentée et annotée par Judith Robinson-Valéry, Bibliothèque de la Pléiade / nrf Gallimard
  • Cahiers (1894–1914) (1987), édition publiée sous la direction de Nicole Celeyrette-Pietri et Judith Robinson-Valéry avec la collaboration de Jean Celeyrette, Maria Teresa Giaveri, Paul Gifford, Jeannine Jallat, Bernard Lacorre, Huguette Laurenti, Florence de Lussy, Robert Pickering, Régine Pietra et Jürgen Schmidt-Radefeldt, tomes I-IX, Collection blanche, Gallimard
I engelsk oversettelse
  • 1964: Selected Writings of Paul Valery. New Directions.
  • 1977: Paul Valery: An Anthology. James Lawler, ed. Bollingen (Princeton Univ. Press).
  • 1989: The Outlook for Intelligence. Oversatt av Denise Foliot og Jackson Mathews, Bollingen (Princeton Univ. Press).
  • 2000- Paul Valéry's Cahiers/Notebooks. Bind I- . Red. Brian Stimpson. Overs. av Paul Gifford. Frankfurt am Main: Peter Lang.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Manet, Julie, Roberts, Rosalind de Boland & Roberts, Jane (1987): Growing Up with the Impressionists: The Diary of Julie Manet. London: Sotheby's Publications.
  2. ^ Siegel, Michele: ["Florence Meyer Blumenthal"]. Jewish Women's Archive
  3. ^ Valéry, Paul (1932): Discours en l'honneur de Goethe, Paris : La Nouvelle revue française
  4. ^ Heyck, Hartmut: The Goethe-Medal for Art and Science, s. 12-13. Også Knut Hamsun og Edvard Munch mottok Goethe-medaljen sammen med Valéry, deriblant også André Gide og Benito Mussolini.
  5. ^ Brinkley, Tony (2011): Reading Valéry in English, Cerise Press
  6. ^ Brightwell, Eric (30. oktober 2013): «A look at French writer and thinker Paul Valery on the anniversary of his birth», Amoeba
  7. ^ La jeune Parque
  8. ^ Introduction à la méthode de Léonard de Vinci (1919)
  9. ^ Gombrich, Ernst (1994): «Keeping Up with Leonardo», bokomtale, New York Review
  10. ^ Conradi, Peter: «Iris Murdoch and the sea», Kingston University
  11. ^ Henry, Aline: «Le Symbolisme dans les romans d’Iris Murdoch», Presses universitaires de Caen
  12. ^ Zaman, Nasima (23. juli 2011): «Remembering Paul Valéry», Daily Star
  13. ^ «Paul Valery 1871–1945», Poetry Foundation
  14. ^ Cronan, Todd (25. januar 2011): «Paul Valéry’s Blood Meridian, Or How the Reader became a Writer», Noneiste.org, Emory University
  15. ^ C’est ainsi que ces interrogations sur le savoir se nourrirent chez le poète de la fréquentation de l’univers scientifique : lecteur de Bergson, d’Einstein, de Louis de Broglie et Langevin, Paul Valéry devait devenir en 1935 membre de l’Académie des Sciences de Lisbonne. Académie françaises artikkel Paul Valéry; Grand officier de la Légion d’honneur
  16. ^ a b Krauthausen, Karin: «Paul Valéry's Cahiers (1894-1945) – Drawing and Writing as a Practice of Thought», Knowledge in the Making
  17. ^ Le Moigne, Jean-Louis (1995): «Que sais-je?» i: Les épistémologies constructivistes, PUF

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ballestra-Puech, Sylvie (1993): Lecture de la Jeune Parque, Klincksieck
  • Baudry, Philippe (2010): Valéry trouveur: métaphysique et littérature, Kindle; CreateSpace, 2011
  • Baudry, Philippe (2011): Valéry Finder: Metaphysics and Literature, Kindle; CreateSpace, 2011
  • Bertholet, Denis (1995): Paul Valéry, 1871-1945, Plon, (biografi)
  • Bourjea, Serge (2000): Paul Valéry, le sujet de l'écriture, L'Harmattan
  • Cioran, Emile Michel (2007): Valéry face à ses idoles, L'Herne, Essais et Philosophie
  • Jarrety, Michel (2008): Paul Valéry, Fayard, (biografi)
  • Nadal, Octave (1957): La Jeune Parque, manuscrit, présentation, étude critique, Le Club du Meilleur Livre.
  • Nash, Suzanne (1983): Paul Valéry's Album de Vers Anciens - A Past Transfigured, Princeton University Press
  • Philippon, Michel (1993): Paul Valéry, une Poétique en poèmes, Presses Universitaires de Bordeaux,
  • Philippon, Michel (1996): Un Souvenir d'enfance de Paul Valéry, Éditions InterUniversitaires
  • Vasseur, Fabien (2006): commente La Jeune Parque, Poésies, Foliothèque, Gallimard

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Paul Valéry – bilder, video eller lyd