Berthe Morisot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Berthe Morisot med fiolbukett, portrett av Édouard Manet, datert 1872

Berthe Morisot (født 14. januar 1841, død 2. mars 1895) var en fransk malerinne. Hun var medlem av kretsen av Pariskunstnere som ble kalt impresjonistene.

Hun stilte ut første gang i Salongen i Paris i 1864. Salongen var på den tid juryert av akademikunstnere og støttet av regjeringen og var den offisielle årlige utstillingen. Verkene hennes ble godkjent i seks år på rad.[1] I 1874 brøt hun ut fra denne tradisjonen og slo seg sammen med de avslåtte kunstnerne Cézanne, Degas, Monet, Pissarro, Renoir og Sisley. Utstillingen ble holdt i atelieret til fotografen Nadar.

Hun var grandniese av maleren Jean-Honoré Fragonard og ble svigerinne til vennen og kollegaen Édouard Manet da hun giftet seg med hans bror.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vuggen, av Berthe Morisot, 1872, Musée d'Orsay

Morisot ble født i Bourges i departementet Cher, i en vellykket borgerlig familie. Både hun og søsteren Edma valgte å bli malere. Familien hadde ikke noe mot det og støttet dem da de så at søstrene mente det for alvor. Slekten omfattet en av rokokkoperiodens store malere, Fragonard, som hadde hatt stor innflytelse på senere generasjoner av kunstnere.

Tyve år gammel hadde Morisot blitt venn med en sentral skikkelse i Barbizon-skolen, Camille Corot, som var både landskaps- og figurmaler. Corot ga søstrene undervisning og hjalp dem til å bli kjent i miljøet. Søstrene arbeidet tett sammen inntil Edma ble gift og fikk barn. Brevene dem i mellom viser at tilknytningen var livslang, selv om Berthe beklaget at søsteren ikke fikk nok tid til å praktisere malekunst. Søsteren støttet helhjertet opp om Berthe.

Manet og impresjonisme[rediger | rediger kilde]

Kornåker, av Berthe Morisot, Musée d'Orsay

Morisot var 23 år da hun fikk sine første to landskapsmalerier godkjent for Parissalongen. Hun fortsatte å få godkjent bilder og fikk stort sett rosende omtaler, inntil 1873, som var året før impresjonistutstillingen.

Pikebarn med rødt forkle, en skisse av Berthe Morisot

Imens var hun også blitt kjent med Édouard Manet. Han tok seg spesielt av henne, noe som vises i hans portrett av henne kledd i sørgeklær til sin fars begravelse. Brevvekslingen viser at de likte hverandre, og hun fikk et staffeli som julegave. Han «rettet» også på ett av hennes malerier, som han skulle levere for henne til Salongen. Hun hadde uttrykt selvkritikk med hensyn til det bildet, noe han tok som en bønn om hjelp og hun ble ergerlig for.

Tradisjonelt var han mesteren og hun elev, men mye tyder på at det gikk begge veier.[2] Morisot hadde sin egen stil, der Manet ofte lånte trekk av henne til eget bruk.

Barn blant stokkroser, av Berthe Morisot, 1881, Wallraf-Richartz Museum, Köln

Mye tyder på at det var hun som fikk ham i gang med friluftsmalerier. Hun trakk ham også inn i kretsen av unge malere som senere ble kjent som impresjonister. Hun ble gift med Édouards bror Eugene og de fikk en datter, Julie.

Som alle impresjonister i den tiden, og i tillegg medlem av det høyere borgerskap, malte hun det hun så på til dagen. Bildene og temaene hun behandlet og lot være, speiler tidens grenser for hva en kvinne kunne gjøre. Hun malte ikke by- og gatemotiver og ikke aktbilder, selv om kunnskapene om anatomi medførte studier av menneskekropper. I likhet med sine impresjonistkolleger Mary Cassatt og Pierre-Auguste Renoir fokuserte hun på hjemlige sysler, landlige idyller og portretter, der hun kunne bruke venner til å sitte modell. Sansen for moter og salgsappell vises blant andre igjen i «Vuggen», der rommet er utstyrt med det siste innen barneromsinnredning.

Hun døde den 2. mars 1895 og er gravlagt på Cimetière de Passy.



Commons-logo.svg Commons: Kategori:Berthe Morisot – bilder, video eller lyd

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Denvir, 2000, pp. 29-79.
  2. ^ Turner, 2000, p. 319.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Denvir, B. (2000). The Chronicle of Impressionism: An Intimate Diary of the Lives and World of the Great Artists. London: Thames & Hudson. OCLC 43339405
  • Turner, J. (2000). From Monet to Cézanne: late 19th-century French artists. Grove Art. New York: St Martin's Press. ISBN 0-312-22971-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]