Johan Gottfried Conradi (lege)
| Johan Gottfried Conradi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. juli 1835 | ||
| Død | 30. nov. 1919 (84 år) | ||
| Beskjeftigelse | Lege | ||
| Far | Andreas Christian Conradi | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Johan Gottfried Conradi (født 24. juli 1835 i Trøgstad, død 30. november 1919 i Christiania) var en norsk lege. Han var sønn av Andreas Christian Conradi og Sophie Gormine Gorm.
Conradi ble student i 1853 og avla medisinsk eksamen i Christiania i 1861. Fra 1860 til 1861 jobbet han som kandidat ved Rigshospitalets hovedavdeling, og i årene etter 1861 hadde han ulike stillinger ved Fødselsstiftelsen og Rikshospitalet.
Sommeren 1863 ble han utnevnt til konstituert by- og fattiglege i Christiania, og under epidemiene i 1864 og 1865 var han lege ved Ankerløkkens koppelasarett.
Under den andre slesvigske krig tjenestegjorde Conradi som militærlege på dansk side fra mars til juli 1864. Den 15. mars hadde Conradi tilsyn med tre lasaretter i Fredericia. Et av dem lå i en festning som ble bombardert den 20. og 21. mars, og syke og sårede ble overført til Fyn. Conradi tjenestegjorde som lege ved Dybbøl da denne skansen ble stormet 18. april 1864. Som lege transporterte han sårede til København med det norske dampskipet «Nordstjernen». Conradi ledet deretter feltsykehus på Fyn og Jylland.
I 1865 innledet han flere medisinske studiereiser i Europa og USA.
I årene 1863–1866 var Conradi ansatt som reservelege ved Christiania Bys Sygehus. Fra 1866 til 1869 var han likeledes reservelege ved Fødselsstiftelsen og Børnehospitalet.
I 1869 startet han en privat legepraksis i Christiania, samtidig som han var ansatt som lege ved Akershus landsfengsel og ved landsfengselet for kvinner fra 1889 til 1914. Conradi var eksaminator ved jordmorskolen i Christiania fra 1873 og skolens medbestyrer fra 1900.
Conradi fikk flere utmerkelser for sitt arbeid. I 1864 ble han ridder av den danske Dannebrogordenen, og i 1902 Karl XIIIs orden. I 1905 ble Conradi ridder av St. Olavs Orden.
Conradi var den første stormester i Den Norske Frimurerorden etter unionsoppløsningen i 1905, da han overtok etter kong Oscar II.
