Ny-Guinea syngehund

Ny-Guinea syngehund (også kalt NGSD) er en urhund som tilhører underarten dingo (Canis lupus dingo), en underart av ulv (Canis lupus). Den er endemisk for fjellskogene på Ny-Guinea i Melanesia, der den finnes viltlevende. Syngehundens stamform er trolig asiatisk dingo, som sannsynligvis oppsto for mer enn 6 000 år siden.

[rediger] Beskrivelse

Den kalles ikke syngehund for ingen ting...

Foto: R.G. Daniel

Ny-Guinea syngehund

Foto: Valerie Abbott

Ny-Guinea syngehund er kanskje den mest opprinnelige av alle nålevende hunder. Den minner om australsk dingo, men er fysisk mindre og ikke like langbeint i forhold til kroppen. Den svært karakteristiske «sangen» har fellestrekk med ulvehyl, men er mer variert med hensyn til lydfrekvensene. Naturlig nok er det denne «sangen» som har gitt opphav til det merkverdige navnet.

Ny-Guinea syngehund er stort sett gylden rødbrun/rustrød med mørkere innslag i hårtuppene på bakparten og halen, hvit på undersiden av halsen og foran på brystet, nederst på beina (sokker) og ytterst på haletippen. Skallen er bred (har fellestrekk med koreansk jindo og andre asiatiske urhundtyper. Noen kan ha sort ansiktsmaske. Pelsen som er tett og kort og står svakt ut fra kroppen. Slik danner den god beskyttelse mot både kulde og varme. Ørene er noe mindre enn hos australsk dingo og er gjerne noe bredere ansatt.

Syngehunden forholdvis mye større rovtenner i forhold til skallestørrelsen (rovtennene utgjør ca. 10% av skallelengden eller mer) enn tamhunden, noe som er mer likt ulvens. Bittet er også betydelig kraftigere enn hos tamhunder. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk ble BFQ (bitestyrke kvotient = vektmessig utlignet bitestyrke) målt til 100 (tilsvarer 235 kg/cm²)^[1], mens tamhunder (som ikke var med i undersøkelsen) trolig har en BFQ som er mindre enn 70.

Ny-Guinea syngehund har også en utrolig myk og bevegelig anatomi. Den kan i likhet med norsk lundehund spre ut skulderbaldene i 90 graders vinkel, samt legge hodet bakover til oversiden av snuten når ryggen. Likeledes har den langt større bevegelighet (gripeevne) i framlabbene enn vanlige hunder har, noe som gjør den til et utmerket klatrer. I størrelse blir den ca. 35-46 cm i skulderhøyde og veier normalt 8-14 kg. Hannene har tydelig kjønnspreg og er klart større enn tispene. Kroppen er ca. 70-90 cm lang og halen ca. 22-28 cm.

[rediger] Opprinnelse

Ny-Guinea syngehund er kanskje den mest opprinnelige av alle nålevende hunder. Navnet har den fått etter øya der den finnes og den svært karakteristiske varierende klangen i hyling og ulingen disse hundene har når de kommuniserer. Ny-Guinea syngehund kan nemlig ikke bjeffe på vanlig måte, men den «synger» snarere. Slik synging er også kjent hos andre urhunder (blant annet hos basenji og borneohund med flere), men disse har ikke en like variert klang i sangen som syngehunden.

Til å begynne med kan syngehunden ha vært delvis domestisert, men så ha blitt vill igjen. Stamformen ble trolig ført til Ny-Guinea med asiatiske innfødte under neolittisk tid (kanskje for mer enn 5 000 år siden). Studier med DNA har imidlertid vist at syngehundes nærmeste nålevnde slektning er australsk dingo. Dr. Susan Bulmer, som er en arkeozoolog som har jobbet utstrakt på Ny-Guinea, har uttalt at hun tror at syngehunden og australsk dingo nedstammer fra felles stamfedre for omkring 10 000-20 000 år siden og har spredt seg samtidig.

På Ny-Guinea er det eldste bevis man har for hunder ei tann som er datert 5 500 år tilbake i tid. Tannen, som på ingen måte kan hevdes å være fra en syngehund, stammer fra en hund som hadde tenner på størrelse med syngehunden. Der har den levd uforstyrret inntil i 1957, da den ble «oppdaget» av den vestlige forskeren Ellis Troughton (1893-1974) i Irian Jaya (den vestre halvparten av Ny-Guinea). Året etter bragte Troughton med seg to eksemplarer (et avlspar) til Australia, der hundene ble plassert i Taronga Zoo i Sydney.

Villhunden fikk til å begynne med det vitenskapelige navnet Canis hallstromi (etter Sir Edward Hallstrom, som var president i Taronga Zoo på den tiden). Avkom etter paret ble siden spredt rundt til andre dyrehaver i verden, men den vitenskapelige interessen dalte da syngehunden senere ble omklassifisert som dingo i 1969. Det hersker fortsatt uenighet omkring denne klassifiseringen, i det noen fortsatt mener at Ny-Guinea syngehund bør klassifiseres som en egen art. Det er imidlertid lite sannsynlig at det vil skje. Derimot viser ny forskning at dingoen er en etterkommer av tamhunden, noe som kan reise ny debatt omkring begges klassifisering.

Ny forskning på Ny-Guinea syngehund har nærmest stoppet opp etter omklassifiseringen, selv om det er gjort sporadiske forsøk på å innhente nytt materiale flere ganger. Det har imidlertid ikke lykkes noen å komme i direkte kontakt med syngehunden i dens naturlige habitat på Ny-Guinea. Den er svært sky og trolig også meget sjelden. Regnskogen er dessuten nærmest uframkommelig i det området der den lever. Syngehunden regnes derfor som sterkt utrydningstruet. Studier med DNA indikerer imidlertid at syngehunden skiller seg mer fra vanlige hunder enn hunderasene i seg selv skiller seg fra hverandre.

[rediger] Atferd og habitat

Ny-Guinea syngehund har fått navn etter den karakteristiske varierende klangen i hyling. Disse hundene bjeffer ikke, men «synger». Sangen er imidlertid ulike alle andre hunders uling (ulv, dingo m.fl.) og jodling (basenji m.fl.), så man kan hevde at den bærer navnet med rette. Årsaken til den unike sangen er en fysisk endring (mutasjon) som har funnet sted i strupehodet hos denne hunden, en endring som ikke er kjent hos noen andre hundedyr.

NGSD-sang

Syngehunder er sky flokkdyr som holder til i fjell skogene på Ny-Guinea, der den trives i høyder fra ca. 1 300 til godt over 3 000 moh.

Habitatet består av tett, fuktig temperert regnskog (såkalt tåkeskog) i de lavreliggende områdene og alpin vegetasjon i større høyder. Dette er i et område der det kan falle opp mot 5 000 mm nedbør årlig. Det eneste andre hundedyret som lever like høyt er etiopisk ulv.

Den nøyaktige dietten til syngehunden er ikke kjent. Trolig ernærer den seg hovedsakelig på lokalt småvilt (små pattedyr, fugler og fugleegg, samt reptiler), men man vet også at den nedlegger større dyr. Småvilt jaktes alene eller parvis, mens større bytter jaktes på i flokk. Hundens unike anatomi setter den i stand til å bevege seg i vanskelig og svært ulendt terreng. Den er kjent som en dyktig klatrer og kan jakte vilt som befinner seg i bratte fjellsider eller oppe i trærne.

[rediger] Reproduksjon

Tispene løper en gang om året (slik andre ville canider gjør), men om hun ikke blir drektig har den en unik evne til å få ennå en løpetid. Dette skjer normalt i løpet av 4-12 uker etter den første perioden. Et slikt mønster har aldri tidligere blitt registrert blant canidene. Tispen går drektig i 58-64 dager og føder normalt et kull på 1-6 valper (3-5 er trolig snittet). Valpene veier ca. 165-240 g ved fødselen og øynene åpner seg etter ca. 11-16 dager. Tispene blir kjønnsmonde når de er ca. 9 måneder gamle, mens hannene gjerne er ca. 10 måneder gamle^[2].

[rediger] Annet

Ny-Guinea syngehunder som i dag tilbys som kjæledyr på det åpne marked stammer alle fra åtte viltfangende individer, hvorav de to nevnte i Australia. Fem av dem ble bragt til Tyskland i 1976, hentet fra fangenskap hos Eipo-stammen i Irian Jaya. Den åttende hunden som regnes med i grunnlaget var ei viltfanget tispe, som i 1981 fødte et kull ved Baiyer River Sanctuary. En av valpene ble bragt til Canada, og videre derfra til Swamp Fox Sanctuary i New Ellington i Sør-Carolina i USA.

Ny-Guinea syngehund er en hund med primitiv atferd, selv om det til en viss grad lar seg gjøre å sosialisere den som familiehund. Den blir imidlertid ingen typisk familiehund, men en type hund som passer best for spesielt interesserte som har nødvendig erfaring med og forståelse for rovdyratferd. Syngehunden vil nemlig forbli rovlysten og voktsom hele livet, men den er på ingen måte aggressiv og vil normalt aldri bite annet enn for å forsvare seg. Den er lite domestisert, kanskje også i mindre grad enn australsk dingo. Derfor vil den ikke ha de samme forutsetninger til å forstå mennesklige signaler som vanlige hunder. Om man strekker ut handen til en slik hund for å klappe den, vil den høyst sannsynlig trekke seg hurtig vekk (om den ikke har fått trening i slikt).

Ny-Guinea syngehund er imidlertid en svært sosial og umåtelig lojal hund. For de rette vil den også kunne bli «den perfekte familiehund», vakthund eller jakthund. Den trenger mye mosjon, men lite stell ellers. Dens selvstendighet gjør den dårlig egnet til å løpe fritt, siden den da med stor sannsynlighet vil stikke av. Å ha den i en hundegård byr også på problemer, siden slike hunder er eksperter på å grave seg ut eller (dersom hundegården ikke har tak) klatre over. Det finnes eksempler på at slike hunder har forsert 3 meter høye gjerder.

Rasen anerkjennes også som sådan av NKC (National Kennel Club), CKC (Continental Kennel Club) og ARBA (American Rare Breed Association).

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

[rediger] Lenker

Pariahunder

[0] Stephen Wroe, Colin McHenry and Jeffrey Thomason. 2004. «Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa». Proc. R. Soc. B. doi:10.1098/rspb.2004.2986

[1] Matschei, C. «Husbandry and breeding of New Guinea Singing dogs (Canis lupus f. hallstromi) at Tierpark Berlin.» 2005 Zoologische Garten 75: 100-111

[1]

[2]

Ny-Guinea syngehund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Innhold

[rediger] Beskrivelse

[rediger] Opprinnelse

[rediger] Atferd og habitat

[rediger] Reproduksjon

[rediger] Annet

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

[rediger] Lenker

Visninger

Personlige verktøy

Søk

Navigasjon

prosjekt

Opprett en bok

Verktøy

Andre språk