Tåkekammer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfapartikler fra en kilde etterlager ca fem centimeter lange spor.

Tåkekammer, også kalt Wilsonkammer, er et instrument som benyttes til å studere ioniserende stråling, opprinnelig utviklet av den skotske fysikeren Charles T.R. Wilson for meteorologiske eksperimenter.

Tåkekammeret er en beholder som inneholder overmettet (klar) vanndamp. Beholderen er utstyrt med et vindu der en kan se tåkespor av vanndamp etter alfa– og betapartikler (heliumkjerner og elektroner). Disse partiklene danner sekundære ioner som tiltrekker vannmolekyler, vanndråper bygges siden opp under etter den kalde veggens prinsipp. Tåkekammeret spilte en svært viktig rolle i forskningen på partikler før boblekammeret ble utviklet av Donald A. Glaser i 1952.

I dag brukes tåkekammeret hovedsakelig innen fysikkutdannelsen, der man studerer spontane henfall og lavradioaktive preparater. I skolen brukes ofte to typer tåkekammer: pulserende kompresjon–dekompresjonskammer, samt kontinuerlig tåkekammer.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]