Kārlis Ulmanis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For andre med samme etternavnet, se Ulmanis
Kārlis Ulmanis
Kārlis Ulmanis
Født 4. september 1877
Russland Bērze, Latvia (del av det russiske keiserdømmet)
Død 20. september 1942
Sovjetunionen Krasnovodsk i SSSR
Yrke Politiker, foreleser, meierieier
Parti Intet (Latvijas Zemnieku savienība inntil 15. mai 1934)
Latvias fjerde president
11. april 1936 - 20. juni 1940
Forgjenger Alberts Kviesis
Etterfølger Latvia annektert av Sovjetunionen
Latvias første statsminister
19. november 1918 - 18. juni 1921
Regjering Ulmanis I
Forgjenger Latvias uavhengighetserklæring
Etterfølger Zigfrīds Anna Meierovics
Latvias statsminister
17. mars 1934 - 20. juni 1940
Regjering Ulmanis IV
Forgjenger Ādolfs Bļodnieks
Etterfølger Latvia annektert av Sovjetunionen
Signatur
Kārlis Ulmanis sin signatur

Kārlis Augusts Vilhelms Ulmanis (født 23. augustjul./ 4. september 1877greg. i Bērze Latvia, død 20. september 1942 i Krasnovodsk-fengselet i Sovjetunionen) var en ledende latvisk politiker i det selvstendige Latvia i mellomkrigstiden mellom 1918 og 1940. Han tok over makten i landet gjennom et statskupp og innførte flere økonomiske og politiske reformer. Ulmanis var en populær leder, i særdeleshet blant bøndene, og under hans styre gjorde Latvia store fremskritt på en rekke områder. Han var ansvarlig for at analfabetismen ble blant de laveste i Europa, forbedret infrastrukturen i landet og latviernes patriotisme og nasjonalfølelse. Han ble tvunget fra makten den 17. juni 1940 da Sovjetunionen okkuperte landet. Ulmanis popularitet blant folket var en av hovedårsakene til at hans grandnevø Guntis Ulmanis ble valgt til president i 1993.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Kārlis Ulmanis som student.

Kārlis Ulmanis ble født 4. september 1877 i Bērze i Dobeles fylke i Latvia, som var da en del av det russiske keiserdømmet. Han var Indriķ Ulmaņis og Lizete (født Līnberģes) tredje barn. Han gikk på Bērmuižas barneskole fra 1886 til 1889, på Aleksandra-skolen i Jelgava fra 1889 til 1895 og på Jelgava realskole fra 1895 til 1896.

Fra 1902 til 1903 studerte Ulmanis landbruk på ETH Zürich i Sveits og deretter på Leipzig Universitet i Tyskland fra 1903 til 1905. Deretter arbeidet han som forfatter, foreleser og driftsleder i forskjellige landbruksstillinger i Latvia (i det daværende russiske keiserrike).

Han var politisk aktiv under 1905-revolusjonen og satt en kort periode fengslet i Pskov. Deretter flyktet han fra landet for å unngå videre fengsling av de russiske myndighetene. I eksil studerte han ved University of Nebraska i USA, hvor han tok sin universitetseksamen i landbruksvitenskap. Etter å ha arbeidet som foreleser på universitetet i en kort periode flyttet Ulmanis til Houston, Texas, hvor han kjøpte et meieri.

Ulmanis returnerte til Latvia i 1913, etter å ha blitt informert om at det var sikkert å reise etter at tsar Nikolaj II av Russland hadde utstedt et generelt amnesti. Freden ble derimot kortvarig da den 1. verdenskrig brøt ut året etter.

Politisk karrière i det demokratiske Latvia[rediger | rediger kilde]

I etterkant av krigen var Ulmanis en av de viktigste grunnleggerne av «det latviske folkerådet» (Latvijas Tautas Padome) som erklærte Latvias uavhengighet fra Russland den 18. november 1918. Folkerådet valgte samtidig en midlertidig regjering ledet av Ulmanis. Han ble dermed landets første statsminister etter at landet hadde blitt selvstendig for første gang på 700 år. Han ledet interimregjeringen og dermed landet i fire år da Latvia utkjempet sin uavhengighetskrig mellom 1918 og 1920.

En grunnlovsforsamling etablerte Latvia som et parlamentarisk demokrati i 1920, og i 1921 valgte denne forsamlingen landets første regjering.

I løpet av 1920-tallet og starten av 1930-tallet hadde Ulmanis flere forskjellige politiske stillinger. Han var Latvias statsminister i ytterligere tre perioder (24. desember 1925-6. mai 1926, 7. mars-5. desember 1931 og 17. mars-15. mai 1934). Han var dessuten utenriksminister i fire perioder (19181919, 4. mai-17. desember 1926, 24. mars-4. desember 1931, 16. mars 1934-16. april 1936). Han var også vedlikeholdsminister I en periode (1918–1919) var han vedlikeholdsminister og landbruksminister i to perioder (18. november-19. desember 1918, 13. juli-4. september 1919) landbruksminister.

Han var en av hovedmennene bak grunnleggingen av partiet «Den latviske bondeunionen» (Latvijas Zemnieku savienība) som ble et av Latvias to største partier og landets største høyreorienterte parti i mellomkrigstiden. Bondeunionen regjerte i over 10 av landets 16 år med demokrati.

Autoritært regime[rediger | rediger kilde]

Statskuppet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Statskuppet i Latvia 1934

Den 15. mai 1934 oppløste Ulmanis som statsminister Saeima (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske "Legionen" under oberstløytnant Voldemārs Ozols.

Adskillige offiserer fra hæren og enheter fra hjemmevernet (Aizsargi) lojale mot Ulmanis okkuperte de viktigste regjeringskontorene og kommunikasjons- og transportknutepunkter. Mange av de valgte embetsmennene og militæroffiserer som var imot kuppet ble arrestert.

Alle de politiske partiene, inkludert hans eget parti Den latviske bondeunionen, ble erklært ulovlige. Deler av den latviske grunnloven og de borgerlige rettighetene ble suspendert. Alle aviser eid av politiske partier og organisasjoner ble stoppet. Omkring 2000 sosialdemokrater ble til å begynne med holdt i forvaring av myndighetene, inkludert de fleste av de sosialdemokratiske medlemmene av det oppløste Saeima og diverse medlemmer av høyre-ekstreme radikale organisasjoner som Pērkonkrusts. I alt ble 369 sosialdemokrater, 95 medlemmer av Pērkonkrusts, pro-nazistiske aktivister fra det baltisk-tyske samfunnet og en rekke politikere fra andre partier internert i en konsentrasjonsleir etablert i Liepājas Karosta-distrikt.

Etter at flere av sosialdemokratene, blal. Bruno Kalniņš var blitt frikjent av domstolene for beskyldninger om brudd på våpenlovene, ble de fleste av disse internerte løslatt over tid. De som ble kjent skyldig i forræderi, som Gustavs Celmiņš, måtte sone de straffene de ble idømt.

Ulmanis' regime[rediger | rediger kilde]

Ulmanis en 1934

Utdypende artikkel: Kārlis Ulmanis' fjerde regjering

Den sittende presidenten, Alberts Kviesis, fikk lov til å sitte i sitt embete ut sin embetstid som endte i 1936. Deretter slo Ulmanis sammen presidentembetet og statsministerembetet på tross av bestemmelsene grunnloven. Kārlis Ulmanis innførte det han kalte et "nasjonalistisk diktatur" og ga seg selv tittelen «Tautas Vadonis» (lederen av nasjonen) og «nasjonens fader». Ulmanis regjerte nå landet eneveldig og fattet beslutninger med ubegrenset makt.

Ulmanis var en populær leder, i særdeleshet blant bøndene og under hans styre gjorde Latvia store fremskritt på en rekke områder. Da han ikke hadde egen familie eller arvinger, hadde han ingen egne økonomiske eller materielle interesser, og derfor kunne han vie hele sitt liv for sitt land og dets velstand. Takket være den betydelige lønnen han fikk som leder av nasjonen (som han hadde selv fastsatt) strødde han om seg med pengene til diverse gode formål, skoler, kultur og sportsbegivenheter.

Under Ulmanis' styre ble det lagt stor vekt på utdannelse, og analfabetismen i Latvia var blant de laveste i Europa. På grunn av komparative fordeler økonomisk sett ble Storbritannia og Tyskland Latvias største handelspartnere, mens handel med Sovjetunionen ble redusert. Latviske varer ble solgt til Storbritannia, og britiske pund ble brukt til kjøp av varer fra Tyskland.

Han innførte tradisjonen Draudzīgais aicinājums, som gikk ut på å donere bøker til ens gamle skole med like stor gavmildhet som lederen selv gjorde. Denne tradisjonen blir fulgt den dag i dag som en gestus av velvilje og kjærlighet.

Økonomien, spesielt landbruket og industrien, ble kontrollert av regjeringen i en ekstremt høy grad. Ulmanis nasjonaliserte mange industriområder, og dette medførte en rask økonomisk vekst, og Latvia oppnådde en meget høy levestandard. I en tid hvor de fleste av verdens økonomier led, nøt Latvia av en økning både i bruttonasjonalproduktet (BNP) og i eksporten av latviske varer til utlandet.

Ulmanis var også ansvarlig for byggingen av bygninger og forbedring av infrastrukturen. På seks år hadde Ulmanis-regjeringen bygget et stort (ved Ķegums) og mange små vannkraftverk, broer, motorveier, administrative bygninger, kommunale sentre og bygninger og hundrevis av skoler. Industrien ble utvidet, og under Ulmanis var suksessene blant annet produksjonen av radiosett, telefoner og Minox-kameraer, Roberts Hirss prestasjoner innenfor tekstil, det VEF-produserte flyet og Ford-Vairogs motorkjøretøy.

Ulmanis var en latvisk nasjonalist, som gikk inn for slagordet "Latvia for latviere" og gikk inn for at ethvert etnisk samfunn i Latvia skulle utvikle sin egen autentiske nasjonale kultur, i stedet for at de skulle assimilere seg.

Ulmanis' politikk (også før han tok makten i landet) gikk inn for elimineringen av minoritetenes ledelse av økonomiske områder og å gi latviere kontrollen over alle områder i Latvias økonomi – dette blir noen ganger henvise som latviasering. Noen kilder angir at omkring 90% av bankene og kredittvirksomhetene var i latviske hender i 1939 i motsetning var dette tallet kun omkring 20% in 1933. Landbruksminister Jānis Birznieks sa i en tale i Ventspils den 26. januar 1936 at:

«Det latviske folket er de eneste herrene over dette lande; latviere vil for dem selv kunngjøre lovene og dømme for dem selv hva rettferdighet er.»

Som følge av dette ble andelene eid av minoritetene – tyskere, jøder, russere og litauere – forminsket, og dermed ble deres rettigheter også begrenset. Men Ulmanis kultiverte ikke nasjonalt hat og antisemittisme, og han var imot fysisk vold og ulovlige handlinger mot minoritetene, og slo hardt ned på høyre- og venstreorienterte ekstremister, og mot både nazi- og kommunistsympatisører. Mellom 1920 og 1938 flykter mange jøder fra Sovjetunionen og Tyskland fra forfølgelse og søkte tilflukt i Latvia.

Latvias diplomatiske forbindelser ble også forbedret under Ulmanis, og i 1940 hadde Latvia forbindelser til Argentina, USA, Belgia, Brasil, Bulgaria, Danmark, Estland, Frankrike, Hellas, Italia, Litauen, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Romania, Finland, Sovjetunionen, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, Ungarn og Vatikanet. Mellom 1936 og 1939 var Latvia også blant hovedmedlemmene av Folkeforbundet.

Slutten på selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

Den 23. august 1939 undertegnet Adolf Hitlers Tyskland og Josef Stalins Sovjetunionen en ikke-angrepspakt, også kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble delt mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for Curzon-linjen som hadde vært russiske før krigen. Da de øvrige allierte landene mer eller mindre stilltiende aksepterte Sovjets okkupasjon av de tre baltiske landene, ble traktaten i grove trekk en realitet.

Den 27. september 1939 ble den estiske utenriksministeren Karl Selter innkalt til et møte i Moskva og beordret til å undertegne en felles assistanseavtale. Den nedverdigende avtalen krevde at Estland skulle utføre en rekke krav levert i form av et ultimatum, blant annet å tillate stasjoneringen av sovjetiske tropper på sitt territorium. Den 5. oktober ble også Latvia tvunget til å undertegne avtalen, og den 10. oktober kapitulerte også Litauen.

Som følge av dette ble det oppretter sovjetiske militærbaser i Piltene, Ēdole, Kuldīga, Cīrava, Priekule og Vainode.

Den 17. juni 1940 kl. 05.00 om morgenen krysset sovjetiske tropper den latvisk-sovjetiske grensen, og innen for et par dager hadde Sovjetunionen okkupert Latvia i likhet med Estland og Litauen. Ulmanis beordret latviere til ikke å gjøre motstand mot de sovjetiske troppene. Uttrykket «Jeg forblir på min plass og dere forblir på deres plasser» fra hans radiotale er stadig berømt, og kan ha reddet liv, men Ulmanis blir noen ganger i moderne tid anklaget for ikke å ha inngått i en militær allianse med Litauen og Estland, og ikke å gjort nok for å forsvare Latvia imot det sovjetiske overfallet som Finland hadde gjort under vinterkrigen.

Senere liv og død[rediger | rediger kilde]

Den 21. juli ble Ulmanis deportert. Han anmodet den sovjetiske regjeringen om en pensjon og om en tillatelse om å emigrere til Sveits. Istedet endte han opp i Stavropol, hvor han arbeidet i sitt opprinnelige erverv i et år. Han ble fengslet i juli 1941. I 1942, da tyske tropper nærmet seg Stavropol, ble han og andre evakuert til et fengsel i Krasnovodsk i det Turkmenske SSR. På veien derover ble han smittet av dysenteri og døde kort tid etter den 20. september 1942. Ulmanis hadde ingen kone og ingen barn, da han selv sa at han var gift med Latvia.

Arv[rediger | rediger kilde]

Kārlis Ulmanis arv i Latvia og for latviere er komplisert og omdiskutert.

I etterkrigstidens Latviske SSR karakteriserte Sovjetregimet Ulmanis og hans regjering som typiske fascister, som var ideologisk sett ikke særlig annerledes enn nasjonalsosialistene.

Blant de latviske emigrantene i eksil ble Ulmanis ansett som et forbilde av mange av dem som mente at hans 6-år lange autoritære styre var en gullalder for den latviske nasjonen. Noen av tradisjonene som Ulmanis innførte, som «Draudzīgais aicinājums» (velgjørenhetsdonasjoner til ens tidligere skole), blir fortsatt fulgt den dag i dag.

I det moderne selvstendige Latvia forblir Ulmanis populær men også en kontroversiell person. Mange latviere anser ham som et symbol på Latvias selvstendighet i mellomkrigstidens Latvia, spesielt som hans tidligere rolle som statsminister i landets første år. Andre krediterer Ulmanis for forbedringen av landets økonomi og Latvias velstand på 1930-tallet. Andre mener at en person som oppløste parlamentet og innførte et autoritært styre ikke kan bli ansett som et positivt forbilde, selv om at hans styre økte landets og folkets velstand.

Et tegn på at Ulmanis var stadig veldig populær i Latvia i de første årene etter at landet ble selvstendig fra Sovjetunionen var når hans grandnevø Guntis Ulmanis ble valgt som Latvias president i 1993.

En av hovedgatene i Riga er oppkalt etter ham (K.Ulmaņa gate). I nyere tid har også et monument av Ulmanis blitt reist i en park i sentrum av Riga.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Militārā gatavība ir vienīgā ķīla polītiskajai patstāvībai. (For å bli politisk selvstendig må man være forberedt militært.) – Kārlis Ulmanis, 8. desember 1919
  • Ikke spør om hva ditt land kan gjøre for deg, men overvei først hva du kan gjøre for ditt land! – Kārlis Ulmanis, 1935
  • Es palikšu savā vietā, jūs palieciet savās! (Jeg forblir på min plass og dere forblir på deres plasser!) – Kārlis Ulmanis, 17. juni 1940

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Latvias presidentflagg Forgjenger:
Alberts Kviesis
Latvias fjerde president
11. april 1936 - 20. juni 1940
Etterfølger:
Latvia annektert av Sovjetunionen
Latvias Riksvåpen Forgjenger:
Ādolfs Bļodnieks
Latvias statsminister
17. mars 1934 - 20. juni 1940
Etterfølger:
Latvia annektert av Sovjetunionen
Latvias Riksvåpen Forgjenger:
Hugo Celmiņš
Latvias statsminister
24. desember 1925 - 6. mai 1926
27. mars4. desember 1931
Etterfølger:
Artūrs Alberings
Marģers Skujenieks
Latvias Riksvåpen Forgjenger:
Latvias uavhengighetsserklæring
Latvias første statsminister
19. november 1918 - 18. juni 1921
Etterfølger:
Zigfrīds Anna Meierovics