B.B. King
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Riley B. King, mest kjent som B.B. King, (født 16. september 1925 i Itta Bena, Mississippi, USA) er en amerikansk bluesmusiker, gitarist og låtskriver. Ifølge popmagasinet Rolling Stone er han den største nålevende gitarist og den tredje største noensinne - etter Jimi Hendrix og Duane Allman. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
I 1949 begynte King å spille inn musikk da han fikk platekontrakt med det Los Angeles-baserte plateselskapet RPM Records. Mange av Kings tidlige innspillinger var produsert av Sam Phillips, som senere grunnla Sun Records.
På 1950-tallet ble King et av de viktigste navnene innenfor R&B-genren, med hits som «You Know I Love You», «Woke Up This Morning», «Please Love Me», «When My Heart Beats like a Hammer», «Whole Lotta' Love», «You Upset Me Baby», «Every Day I Have the Blues», «Sneakin' Around», «Ten Long Years», «Bad Luck», «Sweet Little Angel», «On My Word of Honor» og «Please Accept My Love». I 1962 signerte King platekontrakt med ABC-Paramount Records, og i november 1964 spilte King inn det legendariske albumet Live at the Regal ved The Regal Theatre i Chicago.
Kings første suksess utenfor bluesmarkedet var en coverversjon av Roy Hawkins-sangen «The Thrill is Gone» han spilte inn i 1969, som ble en hit både på pop- og R&B-listene, noe som var svært uvanlig for en R&B-artist. Han ble også mer synlig som rockemusiker da han spilte åpningsnummeret på USA-turneen til The Rolling Stones samme år. Kings suksess i mainstreammusikken fortsatte ut 1970-tallet, med sanger som «To Know You Is to Love You» og «I Like to Live the Love». Fra 1951 til 1985 var King på R&B-listen til Billboard Magazine hele 74 ganger.
Fra 1980-årene og utover spilte King inn mindre og mindre musikk, men opprettholdt en synlig og aktiv karriere, hvor han deltok i en rekke TV-programmer og filmer, og opptrådte 300 netter i året. I 1988 nådde han en ny generasjon fans da han spilte inn singelen «When Love Comes To Town» sammen med U2. I 2000 gikk King sammen med gitarist Eric Clapton for å spille inn albumet Riding With The King. I 2003 delte King scenen med rockebandet Phish i New Jersey, der han fremførte the av sine klassikere og jammet med bandet i over 30 minutter.
Sammenlagt har mer enn 100 B.B. King-konserter blitt kringkastet eller delvis kringkastet på radio eller TV i en rekke land. Fra 29. mars til 4. april 2006 reiste King på sin avskjedsturné i Europa og i hovedsak Storbritannia sammen med Gary Moore.
[rediger] Diskografi
[rediger] Album
- King of the Blues (1960)
- My Kind of Blues (1960)
- Live at the Regal (live, 1965)
- Lucille (1968)
- Live and Well (1969)
- Completely Well (1969)
- Indianola Mississippi Seeds (1970)
- B.B. King In London (1971)
- Live in Cook County Jail (1971)
- Lucille Talks Back (1975)
- Midnight Believer (1978)
- Live "Now Appearing" at Ole Miss (1980)
- There Must Be a Better World Somewhere (1981)
- Love Me Tender (1982)
- Why I Sing the Blues (1983)
- Six Silver Strings (1985)
- B.B. King and Sons Live (live, 1990)
- Live at San Quentin (1991)
- Live at the Apollo (live, 1991)
- There is Always One More Time (1991)
- Blues Summit (1993)
- Lucille & Friends (1995)
- Deuces Wild (1997)
- Let The Good Times Roll (1999)
- Riding with the King (2000)
- Reflections (2003)
- The Ultimate Collection (2005)
- B.B. King & Friends: 80 (2005)
[rediger] Eksterne lenker
