Folkevandringstiden i Norge

Artikkelen inngår i serien om Norges historie

Epoker

Steinalder (–1800 f.Kr) Bronsealder (1800–400 f.Kr) Tidlig jernalder (400 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kiel-freden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) Framveksten av det norske (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–) Arbeiderpartistaten (1945–1972) Oljeindustri og deindustrialisering (1972–)

De mest sentrale bosetningsregionene i Norden i romersk jernalder og folkevandringstid. Kartet viser at minst 13 småkongeriker eksisterte i perioden tidlig jernalder (c. 0-600 AD). Kartet er basert på analyser ved Universitetet i Umeå. Laget av Leos vän.

Folkevandringstiden er i norsk forhistorie perioden mellom år 400 og år 600 e.Kr. Den første fasen var mellom år 400 til 550 og den andre fasen mellom 550-600. Deretter begynner Merovingertiden i Norge. Det antas at det var Hunernes bevegelser i det østlige Europa på 200-300-tallet som var hovedårsaken til folkevandringene. Norge som øvrige Skandinavia, som lå utenom de store vandringene ble i liten grad direkte berørt.

Se også

• Folkevandringstiden (Europa)

Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Det finnes mer utfyllende artikkel/artikler på  .