Donghufolket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dōnghú
Dōnghú var lokalisert nordøst for Qindynastiet i det 3. århundre f.Kr.
Antall
Oppløst 208 f.Kr.
Områder med stor befolkning
Hebei
Indre Mongolia
Heilongjiang
Liaoning
Jilin
Språk
Protomongolsk eller paramongolsk
Religion
Sjamanisme
Relaterte etniske grupper
Wūhuán, xiānbēi, mongolene, khitanerne
Donghufolket på Commons

Dōnghú (pinyin; IFA: [tʊ́ŋ.xǔ]; forenklet kinesisk: 东胡, klassisk kinesisk og tradisjonell kinesisk: 東胡, Wade-Giles: Tung-hu, gammelkinesisk: Tôŋgâ), ordrett «de østlige utlendinger» eller «de østlige barbarer», var en konføderasjon av protomongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.

Dōnghú knyttes til den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.), en bronsealderkultur som utgikk fra bronsetradisjonen på de eurasiske steppene. Dōnghú er omtalt i kinesiske tekster i det 7. århundre f.Kr. under vår- og høstannalenes tid, og muligens så tidlig som i år 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet.

Konføderasjonen eksisterte frem til året 208 f.Kr. da den ble ødelagt av stammekonføderasjonen xiōngnú. Fra da av ble dōnghú delt opp i de to etniske gruppene wūhuán i Yanshanfjellene og xiānbēi i den store Khingan. Den sistnevnte gruppen ga senere opphav til khitanerne og mongolene.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Protomongolsk eller paramongolsk egennavn[rediger | rediger kilde]

Moderne kinesisk apologetikk tyder på at dōnghú er en kinesisk transkripsjon av et protomongolsk eller paramongolsk endonym.[2] Den virkelige etymologien til ordet er ukjent,[3] men i denne artikkelen forholder vi oss til ordets betydning på tradisjonell og klassisk kinesisk.

Det har blitt påpekt at hú var et familienavn blant de fire nordlige stammene, og at etymologien til navnet dōnghú kan ha sammenheng med dette.[4]

«Paramongolsk»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Protomongolsk og mongolske språk

Med protomongolsk mener vi et hypotetisk urspråk som alle moderne mongolske språk nedstammer fra. Det er ikke et språk som eksisterer, men et rekonstruert språk.

Khitansk, det offisielle språket til Liao-dynastiet (907–1125), var nært beslektet med mongolske språk.[5] Sammen med tabgachisk, blir det klassifisert som et paramongolsk språk.[6] Dette er språk med flere mongolske trekk; de er likevel såpass forskjellige fra historisk kjente mongolske språk til at de kan være en direkte forgjenger til dem.[6] De antas imidlertid å ha en felles forgjenger med protomongolsk.[6]

Forvekslinger med tunguserne[rediger | rediger kilde]

I enkelte ordbøker er dōnghú (東胡) blitt forvekslet med tōnggǔ (通古), som betyr tungusere. Denne «tilfeldige likheten i moderne uttale», har ifølge sinologen Edwin G. Pulleyblank «ført til den en gang så utbredte antagelse at de østlige hú snakket et tungusisk språk. Dette er en vulgær feiltagelse uten noe virkelig fundament.»[7][a]

Gammelkinesiske rekonstruksjoner[rediger | rediger kilde]

Den moderne uttalen dōnghú er forskjellig fra uttalen på gammelkinesisk, som ble brukt under vår- og høstannalenes tid (722–481 f.Kr.) da ordet først ble nedtegnet.

Gammelkinesiske rekonstruksjoner av navnet inkluderer *Tûngγâg,[9] *Tungg'o,[10] *Tewnggaγ,[11] *Tongga[12] og *Tôŋgâ.[13] Baxter og Sagart rekonstruerte den gammelkinesiske formen av hú (胡) som *[g]ˤa.[14]

Etymologi på klassisk kinesisk[rediger | rediger kilde]

Navnet dōnghú (東胡) er både klassisk og tradisjonell kinesisk. Det betyr ordrett «østlige hú»,[15] og er vanligvis oversatt som «de østlige barbarer».[16][17] Ordet dōnghú står i kontrast til ordet xīhú (西胡) som betyr «vestlige hú», og som gjerne oversettes som «de vestlige barbarer» eller «ikke-kinesiske folk i vest».[18]

Navnet hú (胡) betyr folkegrupper som ikke er Han-kinesere.[19][20][b] John E. Hill forklarer:[21]

Begrepet hu 胡 ble brukt til å betegne ikke-Han-kinesiske folkegrupper. Det blir noe feilaktig vanligvis oversatt med «barbarer». Mens det noen ganger ble brukt på denne generelle måten for å beskrive folk som ikke var av Han-herkomst, og bar de samme negative undertoner som det engelske ordet, var ikke dette alltid tilfelle. Mest vanlig blir det brukt til å betegne folk, vanligvis av kaukasoid eller delvis kaukasoid type, som levde nord for og vest for Kina.

Forfattere som Burton Watson (1925–2017),[22] Nicola Di Cosmo (f. 1957),[23] Edwin G. Pulleyblank (1922–2013)[24] og Yu Ying-shih (f. 1930)[25] oversetter dōnghú med «de østlige barbarer»;[c] i noen tilfeller benytter Pulleyblank også benevnelsen «østlige hú».[15] Pulleyblank forklarer videre:[26]

Ved historiens daggry finner vi [Han]-kineserne, som identifiserte seg selv med slike begreper som Hsia og Hua, omringet og innblandet med andre folkeslag som de ofte var i konflikt med og som de typisk så ned på som laverestående vesener på samme måte som grekerne så ned på barbaroi og, som menneskelige «vi-grupper» i sannhet alltid har sett ned på sine naboer.[d]

Historikeren Nicola di Cosmo forklarer videre:[28]

Vi kan således med rimelighet si at ved slutten av det fjerde århundre f.Kr., ble begrepet "Hu" anvendt på forskjellige etniske grupper (stammer, grupper av stammer, og endog stater) som snakker forskjellige språk og som generelt ble funnet boende spredt over et stort territorium. Deres fragmentering kunne likevel oppheves når behovet oppstod, og vokse til en overordnet form for politisk organisering (en "stat"). Dette forklarer hvorfor hu ofte opptrer i sammenheng med en kvalifikator som kan identifiseres med en spesifikk etnisk gruppe, som tilfellet er med Lin Hu og Tung Hu. Hvorvidt dette opprinnelig var et etnonym eller ikke, så hadde en slik benevnelse forsvunnet under de stridende staters tid.

Dōnghú er således både en geografisk og en etnisk benevnelse. I det 2. århundre e.Kr. skrev historikeren Cui Hao (崔浩) under Handynastiet at dōnghú opprinnelig var lokalisert «øst for xiōngnú».[29] Han setter dem også i kontrast med de «fem barbarer» 五胡 (wǔhú). Dette var fem nordlige nomadiske stammer som var involvert i opprøret til de fem barbarer (304–316 e.Kr.) under Jindynastiet og på denne måten bidro til oppløsningen av det vestlige Jindynastiet.[29][e]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den øvre Xiajiadiankulturen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den øvre Xiajiadiankulturen

Dōnghú var en konføderasjon av protomongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.[37]

Blant de etniske gruppene nord for Kina, var dōnghú blant de første til å utvikle en statsdannelse og en bronseteknologi. De snakket et protomongolsk eller paramongolsk språk og er assosiert med den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.). Denne kulturen er karakterisert av jordbruk og husdyrhold, samt kunsthåndverk og kunst av bronse.[38] Gjennom bruken av kavaleri og bronsevåpen under krigføring, dominerte de over xiōngnú i vest.[39][40][41][42]

Funnstedet Jinggouzi[rediger | rediger kilde]

I august 2012 ble det publisert en DNA-analyse av 42 menneskelige rester fra Jinggouzi, som stammer fra omkring 500 f.Kr. To markører ble analysert, og viste funn av haplogruppene D, G, C og M10 og Y-kromosom haplogruppen (C). Befolkningen var nærmest beslektet med xiānbēi og det moderne tungusiske oroqenfolket, men også med dōnghú.[43]

Beretninger fra Shangdynastiet[rediger | rediger kilde]

Lee Mosol hevder at navnet dōnghú opptrer langt tidligere i kinesiske kilder enn de fleste vestlige sinologer har antatt, nemlig i året 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet.[44] Først henviser han til en legendarisk og mystisk krig mot de nordlige stammer, en krig mellom huángdì (黃帝) og chīyóu (蚩尤), som fant sted i den nordvestlige utkant av det nåværende Beijing. Ingen spesielle stammenavn er nevnt under denne hendelsen.[44]

Ved siden av denne mystiske hendelsen, foretok kineserne sin første militære aksjon mot de nordlige stammer flere år før slutten av Shangdynastiet, ledet av hertugen av Zhou (1042–1035 f.Kr., 周公, zhōu gōng), og omtalt som Zhōu gōng jì lì fá yān jīng zhī róng (周公季歷伐燕京之戎). Ordene yān jīng zhī róng refererer til den nordøstlige delen av den nåværende Xīān-dalen (西安), og ikke til utkanten av det nåværende Beijing.[44]

Kong Wen Ding (文丁, 1112–1102 f.Kr.) av Shangdynastiet ga hertugen Jì Lì (季歷) av Zhōu (周) ordre om å angripe stammen róng. Det militære angrepet mislyktes. Det ble deretter foretatt et nytt angrep i det 11. året av kongens regjeringstid, som ble en stor suksess. Kongen henrettet imidlertid hertugen.[44]

Den tredje militære aksjon ble foretatt av hertug Huan av Qi (桓公, huán gōng) i året 664 f.Kr. og var rettet mot den nordlige klanen shān rōng (山戎). Under denne militære aksjonen dro hertug Huan og hans følge nordover til Bēi ěr-dalen (卑耳之谿, bēi ěr zhī xī), hvor den kinesiske mur i dag strekker seg fra den nordlige utkant av Beijing til Bohai. Stammenavnene i denne regionen var lìng zhī (令支), dōnghú (東胡), xià fú zhī shān (下凫之山), gū zhú (孤竹), shān róng (山戎), huì (秽), hé (貉), lí zhī (离枝), běi róng (北戎), wú zhōng (无终), tú hé (屠何), tǔ fāng (土方) og tú hé (徒何). Lee Mosol tolker dette som et bevis på at dōnghú er blitt nevnt 1043 f.Kr., og ikke bare 664 f.Kr. Det skyldes at han betrakter alle stammene som det samme folket, nemlig som tungusere.[44] Denne artikkelen skiller imidlertid mellom mongoler og tungusere.

Omtale hos Sīmǎ Qiān[rediger | rediger kilde]

Vi leser om dōnghú i Shiji – «den store historikers nedtegnelser», av Sīmǎ Qiān (司馬遷, 145–86 f.Kr.). I seksjonen om xiōngnú leser vi om dōnghú under regjeringsperiodene til hertug Wen av Jin (晉文公, 697–628 f.Kr.) og hertug Mu av Qin (任好, 659–621):[45][4]

På denne tiden var Qin [秦, 778–207 f.Kr.] og Jin [晋, 11. århundre–376 f.Kr.] de mektigste statene i Kina. Hertug Wen av Jin utviste barbarene 戎 [róng] [de «vestlige barbarer» 西戎 (xīróng) og de tibeto-burmanske 翟 (dĭ) og de «nordlige barbarer» (北狄. běidí)] fra sitt rike, og drev dem inn i regionen vest for den gule flod mellom elvene Yín (圁) og Luò (洛); der ble de kjent som de røde dĭ [赤狄, chìdí] og de hvite dĭ [白狄, báidí]. Kort tid etterpå lyktes hertug Mu av Qin, som hadde innhentet hjelp fra [statsminister] Yóu yú [由余], å få de åtte barbariske stammene i vest til å underordne seg hans territorium.
På denne tiden levde stammene mianzhu, hunrong og diyuan vest for Long.[f] Nord for fjellene Qi og Liang og elvene Jing og Qi, levde stammene yiqu, dali, wuzhi og quyuan. Nord for [staten] Jin var línhú (林胡, skogsbarbarene) og lóufán (樓煩), og nord for [staten] Yān (燕) levde dōnghú (東胡, de østlige barbarer) og shānróng (山戎, fjellbarbarene), og hver av dem hadde sine egne høvdinger. Fra tid til annen kunne de samle seg i form av hundre menn eller mer, men ingen stamme var kapabel til å samle de andre under et felles styre.

Kong Wuling av Zhao (趙武靈王, 340–295 f.Kr.), som adopterte de nordlige barbarers (胡, hú) livsstil, bekjempet dem og startet å bygge den kinesiske mur. 26 år gammel, annekterte han området ōudàidì (歐代地) som tilhørte dōnghú. Dette var det samme område som i år 208 f.Kr. ble erobret av xiōngnú.[4]

Generalen Qin Kai fra staten Yan (hvis hovedstad Ji (薊) befant seg i nærheten av dagens Beijing) ble tatt til fange av dōnghú. I året 300 f.Kr. bekjempet han dem etter å ha oppnådd høy anseelse hos dem og lært deres krigstaktikk. Under tiden til xiōngnú's regent eller Chanyu Touman (220–209 f.Kr.) «var de østlige barbarer svært mektige, og [det urindoeuropeiske folket] Yuezhi var likeledes i sine velmaktsdager.»[46]

Krigen mot xiōngnú[rediger | rediger kilde]

Da kronprinsen til xiōngnú-riket, Modu Chanyu (234–174 f.Kr.), drepte sin far Touman i året 209. e.Kr. og tok tittelen Chanyu, trodde dōnghú at Modu fryktet dem. De begynte å kreve inn skatter fra xiōngnú og endog fra gruppen omkring Modu. Da de ikke var fornøyd med dette, ba de også om å få noen av xiōngnú's territorier. Dette gjorde Modu rasende. I år 208 f.Kr. angrep han dem militært og bekjempet dem, drepte deres leder, tok mange av deres folk til fanger og beslagla deres husdyr, før han vendte seg mot vest og angrep og bekjempet Yuezhi i året 177 f.Kr.[47]

Som følge av dette militære nederlaget ble konføderasjonen dōnghú oppløst, og delt i to grupper. Den første av disse, wūhuán, dro til den hvite ulvens fjell (i nærheten av Lingyuan) og var engasjerte i en kontinuerlig krigføring med xiōngnú i vest og Kina i sør. Mens de ble svekket av langvarige kamper, bevarte den andre gruppen – xiānbēi, sin styrke og beveget seg nordover til Xianbeifjellene. I det andre århundre e.Kr. bekjempet xiānbēi både wūhuán i øst og xiōngnú i nord, og utviklet en mektig stat under ledelse av deres valgte khan, Tanshihuai (d. 182 e.Kr.).[39][40][41][48]

Den kinesiske historikeren Yu Ying-shih beskriver det slik:[29]

Tung-hu folkene var trolig en føderasjon av stammer som ble grunnlagt av en rekke nomadiske folk, deriblant Wu-huan og Hsien-pi [xiānbēi]. Etter å ha blitt erobret av Hsiung-nu [xiōngnú], opphørte føderasjonen tilsynelatende å eksistere. Utover hele Han-perioden kan det ikke bli funnet noen aktivitet av Tung-hu som en politisk enhet.

Under regjeringstiden til Keiser Wu av Han (漢武帝, 156–87 f.Kr.) hadde betegnelsen dōnghú forsvunnet fra kinesiske nedtegnelser; de snakket nå i stedet om xiānbēi og wūhuán.[4]

Xiānbēi og wūhuán[rediger | rediger kilde]

Folkeslag som nedstammer fra Dōnghú

Di Cosmo hevder at kineserne betraktet Hú 胡 som «en ny type av utlendinger», og tror at «dette begrepet, hva som enn var dets opprinnelse, snart kom til å indikere en "antropologisk type" [ menneskerase ], snarere enn en spesiell gruppe eller stamme, som nedtegnelsene tillater oss å identifisere som tidlige steppenomader. Hu var kilden til innføringen av kavaleriet i Kina.»[49] Dōnghú ble altså betraktet som en underavdeling av den mongoloide rase som var forskjellig fra kineserne.

Pulleyblank siterer den franske sinologen og tibetologen Paul Pelliot (1878–1945) som beskrev dōnghú, xiānbēi og wūhuán som «protomongoler»:[7]

De østlige Hu, som er nevnt i Shih-chi [Shiji] sammen med skogs-Hu og Lou-fan som barbarer nord for Chao i det fjerde århundre f.Kr., kommer til syne igjen som en av de første folkene som Hsiung-nu [xiōngnú] overvant under etableringen av deres imperium. Mot slutten av det tidligere Han[-dynastiet], da Hsiung-nu imperiet ble svekket av indre stridigheter, ble de østlige Hu opprørske. Fra da av spilte de en økende prominent rolle i den kinesiske grensestrategien, som en kraft som kunne spilles mot Hsiung-nu. To andre avdelinger skiller seg ut: Hsien-pei [xiānbēi] i nord og Wu-huan i sør. Ved slutten av det første århundre f.Kr. hadde disse mer spesifikke navn erstattet de eldre generiske begrepene.

Pulleyblank skriver også at selv om[15]

det nå er arkeologiske bevis for utbredelsen av en landlig nomadisme basert på hesteridning fra det sentrale Asia inn i Mongolia og lengre østover i den første halvdel av det første millienium f.Kr., påvirket den ikke kinesisk bevissthet, så langt som vi har bevis for det, før det nordlige trykket fra staten Zhao 趙 til kanten av steppene i dagens Shanxi-provins like før slutten av det femte århundre f.Kr. bragte dem i kontakt med den nye typen hesteridende "barbarer" som de kalte Hu 胡. ...Under tidene til Han ble begrepet Hu anvendt på steppenomander generelt, og spesielt på Xiongnu som hadde blitt den dominerende makten på steppene. Tidligere hadde det referert til et spesifikt protomongolsk folk, som nå er differensiert som de østlige Hu 東胡, fra hvilket Xianbei 鮮卑 og Wuhuan 烏桓 oppstod.

Videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Dōnghú ble altså delt i de to folkegruppene wūhuán og xiānbēi. Senere gikk denne splittelsen videre og det oppstod flere protomongolske folkegrupper:

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Et eksempel er å finne i Lee Mosol's verk Ancient History of the Manchuria (2013). Etter å ha fortalt at den opprinnelige etymologien til dōnghú er ukjent (fordi den er en transkripsjon av et protomongolsk endonym), forklarer han den som tōnggǔ, «tunguser».[8] Denne tolkningen er ikke blitt gjort i denne artikkelen. Den forholder seg til språkforskere som blant annet Pulleyblank.[7]
  2. ^ I moderne standard kinesisk har bruken av hú mistet sin opprinnelige mening, selv om den fortsatt brukes i ord som èrhú 二胡 («to utlendinger»), som er navnet på en kinesisk to-strengers fiolin,[16] hútáo 胡桃 («utenlandsk fersken»), som er navnet på en valnøtt,[16] og húluóbō 胡萝卜 («utenlandsk reddik»), som er navnet på en gulrot.[16]
  3. ^ Også benevnelsen dōngyì (東夷) blir oversatt som «østlige barbarer». Dōngyi var en gammel kinesisk benevnelse på en annen etnisk gruppe som var bosatt øst for grensene til Shāngdynastiet (1550–1045 f. Kr.). Navnet knyttes ofte til den arkeologiske Yueshikulturen (1900–1500 f.Kr.), som befant seg i det sørlige delen av den moderne provinsen Shāndōng og i den nordlige delen av provinsen Jiāngsū.
  4. ^ Kinesisk sinosentrisme opererer med huá–yì dikotomien, som skiller mellom huáxià (華夏), «kinesere», og yì (夷) «barbarer, ikke-kinesere, utlendinger».[27] Mange navn ved siden av hú hadde dessuten opprinnelig pejorative betydninger, deriblant nánmán (南蠻, «sørlige barbarer») og beidi (北狄, «nordlige barbarer»).
  5. ^ De fem «barbarer» eller hú var xiōngnú, xiānbēi, jié, dĭ og qiāng.[30][31] Xiongnu var en multietnisk konføderasjon. Det har blitt argumentert for at de bestod av tyrkere,[32] jenisejere,[33] mongoler[34] talende av uralske og østiranske språk og muligens flere etniske grupper. Xiānbēi var mongoler i antropologisk og genetisk forstand, og snakket et protomongolsk språk.[1] Genetisk forskning har påvist at Jié var jenisejere,[33] og lingvistiske bevis viser at de snakket et jenisejisk språk.[35] Dĭ og qiāng var tibeto-burmanske folkegrupper; Dĭ regnes som forfedrene til baimatibetanerne i det sørøstlige Gansu og det nordvestlige Sichuan, og snakket et qiangisk, lolo-burmesisk eller burmo-qiangisk språk.[36] Qiāng snakket (på samme måte som tangutene) et qiangisk språk.
  6. ^ Sīmǎ Qiān bruker benevnelsen Long om det som i dag er Gansu. «Vest for Long»[45] vil da tilsvare de moderne provinsene Qīnghǎi, Tibet og Xīnjiāng.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Janhunen 2006, side 405-406
  2. ^ Hao og Qimudedaoerji 2007, side 17
  3. ^ Schuessler 2006, side 281
  4. ^ a b c d Mosol 2013, side 144
  5. ^ Herbert Franke, John King Fairbank, Denis Crispin Twitchett, Roderick MacFarquhar, Denis Twitchett, Albert Feuerwerker. The Cambridge History of China, Vol. 3: Sui and T'ang China, 589–906. Part 1, p.364
  6. ^ a b c Janhunen 2003
  7. ^ a b c Pulleyblank 1983, side 452
  8. ^ Mosol 2013, side 145
  9. ^ Dong Tonghe 1948
  10. ^ Karlgren 1957, side 303, 334
  11. ^ Zhou Fagao 1972
  12. ^ Baxter 1992, sidene 754, 763
  13. ^ Schuessler 2006, sidene 215, 281
  14. ^ Baxter 2014
  15. ^ a b c Pulleyblank 2000, side 20
  16. ^ a b c d Liang Shih-Chiu 1992
  17. ^ DeFrancis 2003
  18. ^ Hill 2009, side 59
  19. ^ West 2008
  20. ^ Wiktionary, 胡 Hu2
  21. ^ Hill 2009, side 453
  22. ^ Watson 1993, II, side 232-235
  23. ^ Cosmo 2004, side 2
  24. ^ Pulleyblank 1983, side 442-446
  25. ^ Yu Ying-Shih 1986
  26. ^ Pulleyblank 1983, side 411
  27. ^ Wiktionary, 夷 Yi2
  28. ^ Cosmo 2004, side 130
  29. ^ a b c Yu Ying-Shih 1986, side 436
  30. ^ Gernet 1996, side 186-187
  31. ^ Veer 2002, side 200-201
  32. ^ Findley 2004
  33. ^ a b Karafet 2002
  34. ^ Tolgoilogch.mn 2019
  35. ^ Vovin 2000
  36. ^ Chirkova 2008
  37. ^ Oriental Discovery 2014
  38. ^ Gan Lin 2007
  39. ^ a b Changshou Ma 1962
  40. ^ a b Xueyao Liu 1994
  41. ^ a b Wang 2007
  42. ^ Jianfu Lü 2002, side 15-16
  43. ^ Wang 2012
  44. ^ a b c d e Mosol 2013, side 144-146
  45. ^ a b Watson 1993, side 132
  46. ^ Watson 1993, side 134
  47. ^ Watson 1993, side 135
  48. ^ Jianfu Lü 2002
  49. ^ Cosmo 1999, side 951-952

Kilder[rediger | rediger kilde]

Bøker og tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

Nettsteder[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Donghufolket&oldid=23676633»