Standard kinesisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Standard kinesisk eller standard Han-kinesisk[1] (kinesisk: 官话 Guānhuà «embetsmennenes tale», hanzi: 现代标准汉语 Xiàndài Biāozhǔn Hànyǔ, 北方話 Hànyǔ), er det offisielle kinesiske språket som i 1800-tallets europeiske begrepsverden kaltes mandarin. Det er en normering av Beijing-dialekten av han og er offisielt språk i Kina, Taiwan, Singapore og FN. Det skrives med de offisielle kinesiske skrifttegn hanzi (汉字, «Hàn-folkets skrifttegn»), som også brukes for å skrive kinesisk på Taiwan, og i Sør-Korea, og Japan under henholdsvis navnene Hanja (Korea), og Kanji (Japan). Standardspråket er en normering av han-språket som tales av Han-kinesere som utgjør 92% av Folkerepublikken Kinas befolkning. De kaller selv standardspråket sitt for Putonghua (普通话; «vanlig tale»), en betegnelse også den kinesiske regjeringen bruker.[2]

Fonologien i talespråket bygger på Han-talemålet i Beijing. Ordforrådet og grammatikken følger som regel tradisjonen i han-kinesisk, slik at «mandarin» eller «han» brukt av lekfolk ofte viser til standard han (mandarin). Språkforskere bruker fortsatt begrepet «mandarin», men også det mer tilpassede begrepet «han» eller «han-kinesisk» er i økende bruk. [3][4]

Standard kinesisk har en rekke betegnelser i Kina:

  • 普通話 / 普通话, pinyin: Pǔtōnghuà
  • 國語 / 国语, Guóyǔ
  • 華語 / 华语, Huáyǔ
  • 現代標準漢語 / 现代标准汉语, Xiàndài Biāozhǔn Hànyǔ

Historikk[rediger | rediger kilde]

Siden langt tilbake har kinesisk bestått av en mengde forskjellige dialekter, og behovet av høyprestisjespråk og lingua franca har alltid vært stort. Konfucius benyttet yayan (雅言, yǎyán, «elegant/passende språk») i stedet for mer folkelige regionale dialekter. Tekster under Handynastiet refererer til tongyu (通語tōngyǔ, «allment språk»). Rimbøker er blitt skrevet siden Sør- og Norddynastiene, og har vært gode kilder til kunnskapen om utviklingen av standarduttalen under disse periodene. Disse standarddialekter var ikke kjent eller benyttet av andre enn eliten, og selv i den dannede overklassen kan variasjoner i uttall rimeligvis ha eksistert. Den forenende faktoren var ikke et visst talespråk men skriftspråket: på denne tid klassisk kinesisk.

Mingdynastiet og Qingdynastiet benyttet begrepet guanhua (官話, guānhuà, «riksspråk») for å henvise til det språk som benyttes ved hoffet. Standarden på denne tiden synes å ha vært basert på dialekten omkring Nanjing, og det var først senere, da administrasjonen ble lagt til Beijing, at den nye hovedstaden fikk innflytelse på standardspråket. På 1600-tallet fantes allerede etablerte ortoepiakademier, hvis mål var å tilpasse uttalen etter beijingstandard, men disse forsøk hadde begrenset gjennomslag. Så sent som på 1800-tallet hadde keiseren i mange tilfeller vanskelig for å forstå sine egne ministre ved hoffet på grunn av mangel av en enhetlig uttale. Fram til 1909, under Qingdynastiet, ble Beijingdialekten benyttet som guoyu (國語, guóyǔ) – «rikstale».

Først etter at den kinesiske republikk ble opprettet i 1912 ble forsøkene på å fastsette et felles standardspråk mer effektive. Til å begynne med ble det gjort forsøk på å blande beijingstandarden med innslag fra dialekter og språk fra forskjellige deler av Kina, men detta førte til et alt for kunstlet språk som ingen kunne betrakte som naturlig og enda mindre beherske korrekt. I 1924 innførte man i stedet Beijiingdialekten som standard for hele landet på grunn av den høye prestisje den hadde nydt i hundrevis av år. Innslag fra andre dialekter kam man fremdeles finne, men de er få.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 drev kommunistene den nasjonale standardiseringen basert på hovedstadsdialekten videre. I 1955 ble den offisielle betegnelsen endret til putonghua ( 普通話, pǔtōnghuà), men den termen er ikke blitt akseptert på Taiwan. Standardspråket på fastlandet og Taiwan skiller seg ad i visse henseender, men i hovedsak bør de betraktes som mer eller mindre identiske.

På både Fastlandskina og Taiwan undervises standardkinesisk på grunnskolenivå, og bruken av det oppmuntres aktivt. Som resultat av disse anstrengelser behersker de fleste på fastlandet og i Taiwan språket på et høyt nivå. I Hongkong er det dominerende språket kantonesisk, men standardkinesisk vinner terreng også der.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Bonan ethnic minority – Folkerepublikken Kinas utenriksdepartement: The Han language is accepted as the common written language among the Bonans.
  2. ^ Spoken and written language – Hjemmesidene til Folkerepublikken Kinas regjering.
  3. ^ Han ChineseChina Travel Depot, presenterer «mandarin» som en av flere dialekter av han-kinesisk, og skriver: Chinese is written in two forms by the Han people – the traditional Chinese characters and simplified Chinese characters. As large numbers of Han Chinese, its language is the most widely spoken Chinese in the world. Commonly referred to as ‘Mandarin Chinese’, it is actually a Beijing-based dialect of the Han language..
  4. ^ ChineseEveryculture.com regner på denne måten «mandarin» som en av flere han-dialekter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Victor Mair: National Language versus Mother Tongue, Language Log, University of Pennsylvania (nettversjon)