Nanman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nanman (kinesisk: 南蠻; pinyin: Nánmán; «sørbarbarene») var stammefolk som bodde i det som nå er det sørvestre Kina. De kan ha vært beslektet med sanmiaoene, som man kjenner fra 300-tallet f.Kr. Nanmanstammene var av en rekke etniske grupper, og når de er blitt gruppert sammen i kinesisk historieskrivning, har ikke det noen dypere bakgrunn enn det sinosentriske verdensbilde. Det kunne dreie seg om folkegrupper som miao, thai, og noen tibetoburmanske grupper som for eksempel bai. Det bestod aldri noen samlende politisk struktur som forente alle disse stammene. Under de tre rikers tid dannet de en allianse som tok til våpen mot kinesiske erobringstokter. De lot seg lede av Meng Huo, som ble tatt til fange syv ganger før han til slutt underkastet seg den kinesiske hærfører Zhuge Liang.

Under Tang-dynastiet opphørte miaofolket å være en dominerende ikke-kinesisk gruppe i noen landsdel, med unntak av i provinsen Yunnan, der de ble styrt av de seks «Zhao» (詔). Den sørligste, kjent som Mengshezhao (蒙舍詔) eller Nanzhao (南詔), forente alle seks zhao og grunnla den første uavhengige Nanmanstat tidlig på 700-tallet. Kongeslekten der antas å ha vært fra baifolket. Nanzhao betalte jevnlig tributt til Kina gjennom ledelsen av militærdistriktet Jiannan Jiedushi (劍南節度使). Da Tang-dynastiet gradvis sank hen, vant Nanman en større grad av selvstyre, men ble assimilert under senere dynastier.