Daniel Webster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Daniel Webster
Daniel Webster
Født 18. januar 1782
Salisbury i New Hampshire
Død 14. oktober 1852 (70 år)
Marshfield i Massachusetts
Yrke Politiker og advokat
Parti Føderalistpartiet,
Det nasjonalrepublikanske partiet,
Whig Party
Senator fra Massachusetts
(1) 1827–1841
(2) 1845–1850
Forgjenger (1) Elijah H. Mills
(2) Rufus Choate
Etterfølger (1) Rufus Choate
(2) Robert C. Winthrop
14. & 19. utenriksminister i USA
(1) 1841–1843
(2) 1850–1852
President (1) William Henry Harrison
og John Tyler
(2) Millard Fillmore
Forgjenger (1) John Forsyth
(2) John M. Clayton
Etterfølger (1) Abel P. Upshur
(2) Edward Everett
Signatur
Daniel Webster sin signatur

Daniel Webster (født 18. januar 1782 i Salisbury i New Hampshire, død 14. oktober 1852 i Marshfield i Massachusetts) var en amerikansk advokat og politiker som også var senator og utenriksminister to ganger. Han var sentral i den såkalte Antibellum-perioden før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Han er regnet som en av tre store politikere fra denne perioden, og sammen med Henry Clay og John C. Calhoun kalles de ofte for The Great Triumvirate eller The Immortal Trio. Webster var regnet som en av Whig-partiets beste talere og var dette partiets fremste representant.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Webster gikk på skolen Phillips Exeter Academy før han begynte å studere rettsvitenskap ved Dartmouth College. Etter dette arbeidet han som lærling for advokaten Thomas W. Thompson, som senere ble senator for New Hampshire. På grunn av sin eldre brors jakt etter utdanning ble Webster tvunget til å slutte og istedet arbeide som lærer. I 1802 var han derfor ansatt som lærer ved Fryeburg Academy. Da brorens utdanning stod fast på grunn av dårlig økonomi dro Webster tilbake til den samme lærlingstillingen, før han i 1804 forlot New Hampshire og begynte å arbeide under Christopher Gore i Boston i Massachusetts.

Det var hos advokaten og politikeren Gore at Daniel Webster fikk innføring i nasjonal politikk og samtidig fikk møte flere prominente rikspolitikere. I 1805 fikk han selv advokatløyve og flyttet tilbake til New Hampshire og Boscawen, hvor han startet opp sitt eget advokatkontor og fortsatte med politisk engasjement innenfor Føderalistpartiet. Ved farens død året etter overlot han advokatpraksisen til storebroren Ezekiel Webster og flyttet sammen med kona Grace og resten av familien på fire barn til den mye større byen Portsmouth, hvor han igjen åpnet egen praksis.

Kongressrepresentant[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av den britisk-amerikanske krig talte Webster sin støtte for New Englands føderalisme og shippingrettigheter, noe som fra mars 1812 til mars 1817 gav ham plass i Representantenes hus. Her var han blant annet en aktiv motstander av administrasjonen til president James Madison og dens krigspolitikk. Etter sin andre periode valgte Webster å forlate kongressen for igjen å satse på sin advokatpraksis, men denne gangen dro han fra Portsmouth til Boston for å sikre seg og familien en bedre økonomi.

Utover begynnelsen av 1820-tallet var Webster aktiv som praktiserende advokat i Boston og deltok i flere rettssaker berammet til De forente staters høyesterett. Dette gjorde at hans rykte stadig økte, noe som igjen gjorde at han ble valgt inn i Kongressen i mars 1823, denne gang for Massachusetts. Her ble Webster valgt til formann for den juridiske komiteen av speaker Henry Clay, i et forsøk på å vinne Webster og Føderalistpartiets støtte. I denne komiteen arbeidet han med suksess for å forbedre de amerikanske straffelovene, men mislyktes i sitt arbeid med å utvide høyesteretten. Ved presidentvalget i 1824 støttet han for øvrig aktivt kandidaturet til John Quincy Adams.

Senator[rediger | rediger kilde]

Gjennom sin stadig økende popularitet i Kongressen, underbygd av sine talegaver og sin støtte til koalisjonen av føderealistene og republikanerne, ble han i juni 1827 valgt inn i Senatet som representant fra Massachusetts. Etter et halvt år i dette embetet døde hans kone Grace, men allerede etter ett år hadde han giftet seg på nytt med Caroline LeRoy. Allerede i 1828 hadde det dukket opp en viktig sak i Senatet som gjaldt proteksjonisme mot importerte varer med en ny tariff-lov. Denne støttet Webster, og han gikk samtidig ut å gav sin støtte til Henry Clays økonomiske plan kalt American System, noe som førte de to nærmere hverandre.

Innføringen av denne tariffen førte til økte spenninger innad i delstatene, og resulterte blant annet i en famøs debatt i senatet mellom senator Robert Young Hayne og Daniel Webster. Ved den økonomiske Panikken i 1837 ble store deler av Websters spekulasjon i jordeiendommer i Midtvesten gjort om til personlig gjeld, noe Webster aldri klarte å kvitte seg av med. I 1836 forsøkte Webster for første gang av tre forsøk på å stille til valg som president som en av tre kandidater fra Whig-partiet, men lyktes bare å få støtte fra hjemstaten Massachusetts. Ved valget i 1839 ble William Henry Harrison nominert som president med Webster som visepresident, en løsning han selv avslo.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Ved at William Henry Harrison vant presidentvalget i 1840 ble Webster tilbudt embetet som utenriksminister. Hans periode trakte seg fra mars 1841 til mai 1843, og ved Harrisons død fikk han fornyet tillit av president John Tyler. I september 1841 hadde alle kabinettmedlemmer som tilhøre Whig-partiet trukket seg ut på grunnlag av spørsmålet rundt nasjonalbanken, men Webster var unntaket fordi han på dette tidspunktet var på besøk i Europa. I 1842 var han arkitekt bak Webster–Ashburton Treaty, som skisserte en rekke løsninger for flere grensetvister mellom USA og de britiske koloniene i Nord-Amerika.

I mai 1842 ble Webster tvunget til å gå av som minister av Whig-partiet og forlot dermed Tylers kabinett. Han kom likevel til å fortsette i rollen som utenriksminister da han ble utnevnt på nytt av president Millard Fillmore i juli 1850. I mellomtiden ble han gjenvalgt i Senatet i 1845, hvor han blant annet motsatte seg annekteringen av Texas. Han stilte også til valg som Whig-partiets kandidat ved presidenvalget i 1848, men måtte til slutt se seg slått av krigshelten Zachary Taylor som gikk frem og vant valget. Også her ble han tilbudt visepresidentrollen, men avslo bryskt, noe som ironisk nok kunne ha gjort han til president for andre gang da både president Harrison og president Taylor begge døde relativt kort tid etter innsettelsen.

Webster støttet 1850-kompromisset utarbeidet av Henry Clay og Stephen Douglas, noe som førte til at han raskt ble upopulær blant abolisjonistene fra New England. Han forlot Senatet i stillhet i juli 1850 og ble innsatt som utenriksminister under Fillmore-administrasjonen like etter. Hans andre periode som utenriksminister ble preget av det anstrengte forholdet mellom USA og Østerrike som følge av amerikansk innblanding i Den ungarske revolusjonen i 1848. Han var for øvrig også aktiv med å etablere handelsforbindelser med Japan.

Webster stilte for tredje og siste gang til valg som Whig-partiets kandidat ved presidenvalget i 1852, men på grunn av skiftende popularitet fikk han ikke nok stemmer og måtte se seg slått av Winfield Scott. Daniel Webster døde som følge av en rideulykke ved sitt hjem i Marshfield i Massachusetts den 14. oktober 1852 og ble erstattet av sin viseutenriksminister Edward Everett. Til tross for at presidentvalget var én uke etter at Webster døde, stod fortsatt navnet hans på stemmeseddelen i Massachusetts og Georgia, noe som gjorde at han fikk rundt 7 000 stemmer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Holt, Michael F. (1999). The Rise and Fall of the American Whig Party: Jacksonian Politics and the Onset of the Civil War. Oxford University Press. ISBN 0-19-505544-6. 
  • Kennedy, John F. (2004). Profiles In Courage. New York: Perennial Classics. ISBN 0-06-054439-2. 
  • Norton, Mary Beth (2005). A People & A Nation. New York: Houghton Mifflin Company. ISBN 0-618-37589-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Daniel Webster – bilder, video eller lyd
Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Daniel Webster – sitater|}