Condottiere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beskrivelse av Farinata degli Uberti, av Andrea del Castagno, som viser en condottiero fra 1400-tallets typiske påkledning.

Condottieri (entall condottiero og condottiere) var ledere av leiesoldater, eller krigsherrer av profesjonelle, frie kompanier som ble leid eller ansatt av de italienske bystatene og pavedømmet[1] fra senmiddelalderen og ut renessansen. I renessansens Italia betydde condottiero «kontraktør» og var synonymt med å være en offiser av leiesoldater. I dagens italiensk har condottiero fått en bredere mening som «militær leder», ikke begrenset til leiesoldat. I italiensk historiografi var leiesoldatoffiserer i renessansen vanligvis kalt for capitani di ventura, bokstavelig «risikokapteiner».

Historie[rediger | rediger kilde]

Condottieren Bartolomeo Colleoni, rytterstatue av Andrea del Verrocchio

1200- og 1300-tallet var de italienske bystatene Venezia, Firenze og Genova blitt svært rike grunnet deres handel med Midtøsten, dog hadde de sørgmodig små hæravdelinger. I tilfelle utenlandske makter eller fiendtlige naboer angrep, måtte de herskende klasser ansette utenlandske leiesoldater for å kjempe for seg. Betingelsene og forholdene for militærtjeneste var bestemt i en condotta, en kontrakt, mellom bystaten og soldatene (offiseren og hæravdelingen), således var det den ansatte offiseren under kontrakt den leiesoldatoffiseren som kommanderte, og som da hadde tittelen condottiere.

Fra 1000- til 1200-tallet kjempet europeiske soldater ledet av profesjonelle offiserer mot muslimer i korstogene (10951291). Disse korsfarerne brakte erfaring og ekspertise i storstilt krigføring til Det hellige land. Da korstogene ebbet ut dukket de første masnada (grupper av vandrende soldater) opp i Italia. Disse masnada var ofte ikke italienere, men hovedsakelig tyskere fra hertugdømmet Brabant (derav betegnelsen brabanzoni), og fra Catalonia og Aragón. De sistnevnte var spanske soldater som hadde fulgt kong Peter III av Aragon i krigen om sicilianske vespere i Italia i oktober 1282 og som etter krigen ble værende og søkte andre oppdragsgivere. Ved 1333 hadde det også kommet andre utenlandske leiesoldater til Italia for å kjempe for Johan av Böhmen som Compagnia della Colomba («dueselskapet») i byen Perugias krig mot nabobyen Arezzo.

De første godt organiserte leiesoldater i Italia var Ventura-selskapene til hertug Werner von Urslingen og greve Konrad von Landau. Hertugens gruppe skilte seg fra andre grupper med leiesoldater ved deres selvpålagte disiplin og likestilte fordeling av inntekten fra kontrakten. Ventura-selskapet økte i antall inntil de ble det fryktsomme Grande Compagnia, «det store selskapet», av rundt 3000 barbuter (hver barbuta besto av en ridder og en sersjant). De første selskap eller grupper med leiesoldater med en italiensk condottiero som leder var Compagnia di San Giorgio, «Sankt Georges selskap», som ble dannet i 1339 og ledet av Lodrisio Visconti. Disse ble dog beseiret og utryddet av Luchino Visconti fra Milano, en annen condottiero, og en onkel av førstnevnte Lodrisio Visconti, i april 1339. Senere i 1377 ble et annet Compagnia di San Giorgio opprettet under lederskap av italienske Alberico da Barbiano, greve av Conio, som senere underviste i krigsvitenskap til andre condottieri som Braccio da Montone og Giacomuzzo Attendolo Sforza, og som også tjenestegjorde i dette selskapet.[2]

Gravmonumentet til John Hawkwood (1436) i katedralen i Firenze, gjort av Paolo Uccello. Freskoen er en viktig kunstnerisk minne av en leiesoldat, og et steg i utviklingen av perspektivet.

Straks de ble oppmerksomme på deres militære maktmonopol i Italia, ble condottierigruppene beryktet for å være lunefulle, og snart dikterte de sine vilkår til sine angivelige arbeidsgivere. På den annen side ble mange condottieri, som Braccio da Montone og Muzio Sforza, mektige politikere. Da mange var utdannede menn godt kjent med lærebøker om romersk krigsvitenskap (som eksempelvis VegetiusEpitoma rei militaris («Sammendrag om krigskunsten»), begynte de å se på krigføring fra et krigsvitenskapelig perspektiv framfor vurderinger som ære og personlig mot — noe som var et banebrytende brudd med ridderidealene, den tradisjonelle modellen fra middelalderen for krigføring. Som konsekvens kjempet condottieriene for å utmanøvrere motstanderen og redusere motstanderens mulighet til å føre krig, framfor å risikere egen usikker skjebne som involverte nederlag og mulig død på slagmarken.

Krigskunst[rediger | rediger kilde]

Utsnitt av en fresko med leiesoldater. Castello di Malpaga

Middelalderens condottieri utviklet krigskunsten (strategi og taktikk) til en militær vitenskap i langt større grad enn deres historiske forløpere. Ved å slåss indirekte, ikke direkte, var det kun motstrebende at de satte seg selv i fare, unngikk slag og konfrontasjon om det var mulig, også hardt arbeid og krigføring i vintermånedene. Det reduserte også antallet soldater som var nødvendig, og det var igjen bestemt av deres politiske og økonomiske interesser.[3] Niccolò Machiavelli har uttalt at condottieri bekjempet hverandre i storslåtte, men ofte meningsløse og bortimot blodløse strider. Machiavelli advarte mot enhver form for privatiseringer av politiske konflikter og hadde generelt ingen tillot til leiesoldater da de er «modige blant venner, feige blant fiender, de har ingen frykt for Gud og ingen lojalitet blant mennesker.» [4]

I 1347 fikk Cola di Rienzo, tribun og i praksis diktator av Roma, Werner von Urslingen henrettet i Roma, og Konrad von Landau overtok kommandoen av kompaniet. I 1360 ved freden i Bretigny mellom England og Frankrike, ledet John Hawkwood en hær av engelske leiesoldater kalt for det hvite kompani inn i Italia og som hadde en framtredende del av de forvirrende krigene i de neste tretti årene. Mot slutten av århundret begynte italienere å organisere tilsvarende hæravdelinger. Det førte mot slutten av hærer med rene leiesoldater, og begynnelsen av delvis nasjonale hærer med leiesoldater som preget Europa inntil de ble erstattet av nasjonale, stående hærer med piker/lanser og musketter. I 1363 ble Konrad von Landau forrådt av sine ungarske soldater og beseiret i slag mot det hvite kompanis mer avanserte taktikk under kommandantene Albert Sterz og John Hawkwood. Strategisk ble barbuta erstattet av en soldattrio, en ridende lancia (en capo-lancia, en stallkar, og en knekt), fem lance bestående av en posta, fem poste bestående av bandiera (flagg). Ved den tiden var kompanier med condottieri like mye italienske som utenlandsk: Astorre I Manfredis Compagnia della Stella (stjernekompaniet); et nytt Compagnia di San Giorgio under Ambrogio Visconti; Niccolò da Montefeltros Compagnia del Cappelletto («små hatte-kompaniet»); og Compagnia della Rosa, ledet av Giovanni da Buscareto og Bartolomeo Gonzaga.

Donatellos rytterstatue av Gattamelata.

Fra 1400-tallet og framover var de fleste condottieri italienske adelsmenn uten eiendommer som hadde valgt en profesjonell yrkeskarriere som militær som leveveg. De mest kjente av disse leiesoldatkapteinene var Giovanni dalle Bande Nere, sønn av Caterina Sforza, fra Forlì, kjent som «den siste condottiere».[5] Hans sønn var Cosimo I de' Medici, storhertug av Toscana. Blant adelsmenn som kjempet som condottieri, var Sigismondo Malatesta, herre av Rimini, og Federico da Montefeltro, hertug av Urbino.

Kontrakter[rediger | rediger kilde]

Til tross for inflasjonen i krigstid var en soldats betaling høy:

  • 1 900 floriner i måneden i 1432: Micheletto Attendolo (Firenze)
  • 6 600 floriner i måneden i 1448: Vilhelm VIII, marki av Montferrat, fra Francesco Sforza (Milano); betalingen til den innrullerte soldater var 3 300 floriner, halvparten av en offisers betaling.
  • 33 000 scudi årlig for 250 menn i 1505: Francesco II Gonzaga (Firenze)
  • 100 000 scudi årlig for 200 menn i 1505: Francesco Maria I della Rovere (Firenze)

Hærførerne av condottieri-kompaniet valgte ut de soldater som ble innrullert; condotta var en samlet kontrakt, og da ferma (tjenesteperioden) gikk ut, gikk kompaniet inn i en periode av aspetto (venting) hvor bystaten fornyet eller ikke fornyet kontrakten. Om kontrakten gikk helt og holdent ut, kunne condottieri ikke erklære krig mot den tidligere bystaten som de hadde vært under kontrakt med på minst to år. Denne militære forretningsskikken ble respektert på grunn av profesjonell omdømme som hadde altomfattende betydning. En bedratt oppdragsgiver betydde ødelagt omdømme. Det samme var tilfelle for maritime leiesoldater hvor deres contratto d’assento (samtykke-kontrakt) stipulerte betingelsene for maritim militærtjeneste. Sjøkapteiner og sjøfolk under kontrakt ble kalt for assentisti.[6][7] Deres fremste oppdragsgivere var Genova og pavedømmet, noe som begynte på 1300-tallet, mens Venezia betraktet det som under deres verdighet å ansette militære sjøfolk og benyttet seg ikke av maritime leiesoldater, selv ikke under de største farene i byens historie.

På 1400-tallet var condottieri mesterlige krigsherrer i Italia. Under krigene i Lombardia mellom republikken Venezia og hertugdømmet Milano, observerte Machiavelli følgende:

«Ingen av de fremste statene var bevæpnet med egne tropper. Således var Italias våpen enten i hendene på mindre fyrster eller av menn som eide ingen stat; for de mindre fyrstene tok ikke i bruk praksisen med våpen grunnet noe ønske om ære, men for å vinne enten eiendom eller trygghet. Andre (de som ikke eide egen stat) ble oppfostret til våpen fra barndommen av, var ikke kjent med noen annen kunstart, og forfulgte krigen for dens lønn, eller for å skaffe seg ære.»
Machiavelli, Historie, I. vii.[8]

Nedgang[rediger | rediger kilde]

Sveitsergardister i Vatikanet iført paradeuniformer i 1500-tallsstil med fargerik vams og pludderbukser samt bred barett på hodet. Vakten i skilderhuset er bevæpnet med tradisjonell hellebard.
En condottiere fra 1600-tallet, maleri av Artemisia Gentileschi (1622).

Med tiden hadde de finansielle og politiske interessene til condottieri alvorlige ulemper i avgjørende og blodig krigføring; leiesoldatenes offiserer var ofte forræderske, tenderte til å ønske å unngå nærkamp og heller «løse» krigføringen med bestikkelser — enten for motstanderen eller for seg selv. Mot slutten av 1400-tallet da de store byene hadde gradvis underlagt seg de mindre statene og Italia i seg selv ble trukket inn i den generelle samtidige europeiske politikken, og ble en slagmark for mektige franske, spanske og tyske hærer, viste condottieriene seg å bli utilstrekkelig over eksempelvis franske styrker, og de stadig mer slagkraftige italienske hærene, og gradvis forsvant.

Condottierienes soldater var bortimot utelukkende tungt panseret kavaleri. Før 1400 hadde de lite eller ingenting til felles med folk som de bekjempet, og deres oppførsel og griskhet overgikk ofte andre hærer i middelalderen. De var alltid åpen for å skifte side om betalingen var bedre. Fienden i dag kunne være morgendagens våpenbrødre. Av den grunn var de slag de var involvert i ofte like blodløse som de var teatralske. Godt utstyrte hærer som kjempet i timevis nesten uten tap var tilfelle ved slaget ved Zagonara i 1424 og slaget ved Molinella i 1467.

Condottierienes nedgang begynte for alvor i 1494 med den første stor utenlandske invasjon på et århundre. Den franske kong Karl VIIIs konge hær var godt tilpasset de splittede italienske bystatene og deres små hærer av condottieri. De fleste kjente condottieri kjempet for utenlandske makter: Gian Giacomo Trivulzio oppga Milano til fordel for Frankrike mens Andrea Doria var admiral for tysk-romerske keiser Karl V. Mot slutten var deres sammenbrudd mer av politisk art enn militært. Den hadde sin årsak i uenighet og politisk ubesluttsomhet, og ved 1550 hadde militærtjenesten condotta forsvunnet, skjønt begrepet «condottiere» eksisterte fortsatt og ga betydning for kjente italienske generaler som hovedsakelig kjempet for utenlandske makter; menn som Gian Giacomo Medici, Ambrogio Spinola, Marcantonio II Colonna og Raimondo Montecuccoli som var framtredende på 1500- og 1600-tallet. Den politiske praksis med å betalte utenlandske leiesoldater forsvant dog ikke helt. Sveitsergarden til vatikanstaten er moderne levninger av en historisk hær av leiesoldater i Italia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lenman, B., Anderson, T. (2000): Chambers Dictionary of World History, 2. utg., s. 200
  2. ^ Machiavelli, Niccolò (1532): Fyrsten. Jf. engelsk utgave The Prince, ISBN 1-59308-328-9, kapittel 12, note 12, s. 57.
  3. ^ Mallett, Michael (1974): Mercenaries and their Masters: Warfare in Renaissance Italy, s. 6
  4. ^ Smith, Eugene B. (2002-2003): «The New Condottieri and US Policy: The Privatization of Conflict and Its Implications» (PDF), Carlisle.army.mil
  5. ^ Giovanni de' Medici, L'ultimo «Capitano di Ventura», Leonardo.it
  6. ^ «Le Compagnie di Ventura», Leonardo.it
  7. ^ «Le Compagnie di Ventura» (PDF) Nascita ed evoluzione delle milizie mercenarie
  8. ^ Machiavelli, Historie, I. vii. Oversatt av Wikipedia for anledningen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eriksson, Johan (2002): Kondottiärfurstarnas visuella retorik: Leonello d'Este, Sigismondo Malatesta, Alessandro Sforza, Federico da Montefeltro. Stockholm: Raster. ISBN 91-87215-20-9
  • Mallett, Michael (1974): Mercenaries and their Masters: Warfare in Renaissance Italy, Rowman and Littlefield
  • Machiavelli, Niccolò (1999): Fyrsten, ISBN 9788252537284; engelsk utgave The Prince, overs. Rebhorn, Wayne A. ISBN 1-59308-328-9
  • Rendina, Claudio (1992): I Capitani di ventura, Newton Compton