Nurhaci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nurhaci

Nurhaci (mandsjuisk: Nurhaci1.png Nurgaci; kinesisk: 努爾哈赤, pinyin: Nǔ'ěrhāchì, eller 努爾哈齊, Nǔ'ěrhāqí), født 1558, død 30. september 1626), også kjent som Qīng Tàizǔ (清太祖 – hans posthume tempelnavn) regnes som grunnleggeren av mandsjunasjonaliteten (selv om den fikk dette navnet etter hans død).

Nurhaci styrte over jursjenene fra 1618 til 1626. Tidligere hadde han vært leder (beile) for jianzhouene etter hans far og bestefar Taksi og Giocangga ble myrdet i 1582, og fra 1616 var han khan over Jianzhou-føderasjonen, en undergruppe av jursjenene. Hans krig mot Míng-dynastiet ble av senere historikere rettferdiggjort som et forsøk på å hevne sin far og farfar. Han skal også ha lagd en skrift for det mandsjuiske språket. Han forente de forskjellige jursjen-stammene fra 1582 til 1618, og organiserte alle mandsjuene inn i de såkalte «åtte bannerne,» som ble grunnlaget for Nurhacis politiske system. Også mongoler og hankinesere ble etter hvert tatt opp i egne bannere.

I 1618 utropte han seg til khan over Det senere Jin-dynasti (mandsjuisk: Amaga aisin gurun1.png Amaga aisin gurun; kinesisk: 後金; Hòu Jīn), til minne om det jursjenske Jin-dynastiet. Samme år etter kunngjorde Nurhaci et dokument, «De syv store trakassereringene», der han regnet opp flere klagemål mot Mingdynastiet og oppfordret til opprør mot dynastiet. Så angrep han Kina under Ming-dynastiet og erobret Korea og deler av Liaodong. I 1619 knuste han en kinesisk-koreansk styrke som angrep basen hans Hetu Ala i slaget ved Sarhu.

Han etablerte Mukden (den kinesiske provinshovedstaden Shenyang som han hadde erobret) som hovedstad for riket i 1625.

Nurhaci døde i 1626, etter å ha blitt såret av en kanon i slaget ved Ningyuan.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pamela Kyle Crossley: A translucent mirror: history and identity in Qing imperial ideology. The Philip E. Lilienthal Asian studies imprint. Berkeley: University of California Press. 1999. ISBN 0-520-21566-4 (inb.)
  • A.W. Hummel, (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644–1912). Washington. 1944
  • Frederic Wakeman: The great enterprise: the Manchu reconstruction of imperial order in seventeenth-century China. Berkeley: Univ. of California Press. 1985. ISBN 0-520-04804-0 (set)


Forgjenger:
 Ingen
(Giocangga som ledere for jianzhouene) 
Keiser av Kina (forløper til Qing-dynastiet) 1644-1912
Etterfølger:
 Huang Taiji